Personlighetsforstyrrelse

[Gjest Mankind]

Jeg har fått diagnosen Uspesifisert personlighetsforstyrrelse. Etter hvert så vil de ta litt nærmere utredning for å finne de mer spesifikke personlighetsforstyrrelsene. Men jeg føler at det høres litt alvorlig og skummelt ut, særlig med tanke på hvis jeg skal få med kjæreste igjen. På et eller annet tidspunkt er det vel riktig å være åpen om at man har slike diagnoser? Det blir vel uansett umulig å skjule ettersom jeg må gå i behandling i flere år, også pga litt andre ting.

Er dette noe man forteller på første date, eller vente til man er godt kjent? Er redd vedkommende kanskje vil føle seg litt lurt. Og er dette skremmende for folk slik at de vil skygge unna? Jeg håper jo at jeg skal få hjelp til å redusere symptomene eller hva man skal kalle det.

[Rocky]

Har du noen antagelser om hvilke av dem de heller mot ell?

En personlighetsforstyrrelse kan være utfordrende å leve med, men også for den andre parten. Det er flott at du allerede har tenkt i de banene

Det positive er jo at du er til utredning og dermed kan gå i terapi videre for spesifikt å jobbe med de områdene som er utfordrende for deg!

Tenker det er kjempeviktig med åpenhet ovenfor partneren, men jeg tenker ikke det er nødvendig å fortelle om diagnosen før man har blitt godt kjent og etablert en relasjon der det føles naturlig.

Du kan selvfølgelig risikere at noen ikke tørr å satse pga dette, men dersom de har blitt godt kjent med deg, og i utgangspunktet ønsker å satse på deg, så er jo det fordi dere er bra sammen.

Når du er ferdig med utredningen så vil du også kunne opplyse partneren din om hva som kan være utfordende for deg, og det vil være til stor hjelp for dere begge!

Masse lykke til

[Gjest Mankind]

Har du noen antagelser om hvilke av dem de heller mot ell?

En personlighetsforstyrrelse kan være utfordrende å leve med, men også for den andre parten. Det er flott at du allerede har tenkt i de banene

Det positive er jo at du er til utredning og dermed kan gå i terapi videre for spesifikt å jobbe med de områdene som er utfordrende for deg!

Tenker det er kjempeviktig med åpenhet ovenfor partneren, men jeg tenker ikke det er nødvendig å fortelle om diagnosen før man har blitt godt kjent og etablert en relasjon der det føles naturlig.

Du kan selvfølgelig risikere at noen ikke tørr å satse pga dette, men dersom de har blitt godt kjent med deg, og i utgangspunktet ønsker å satse på deg, så er jo det fordi dere er bra sammen.

Når du er ferdig med utredningen så vil du også kunne opplyse partneren din om hva som kan være utfordende for deg, og det vil være til stor hjelp for dere begge!

Masse lykke til

Takk for det Heller nok mest mot emosjonelt ustabil, og noe fra unnvikende men også avhengig, så det er litt sammensatt, hehe. Også anti-sosial, men det er bare ut ifra ting jeg har lest. Men det er vel det samme som psykopati? I så fall stemmer det ikke for meg.

Så du tror ikke en kjæreste vil føle at jeg har skjult noe fælt ved å ikke si det i starten? Tenker kansje at jeg ikke skal inngå i noe forhold før ting har blitt bedre. Bare synd at det vil kunne ta år.

[Rocky]

Takk for det Heller nok mest mot emosjonelt ustabil, og noe fra unnvikende men også avhengig, så det er litt sammensatt, hehe. Også anti-sosial, men det er bare ut ifra ting jeg har lest. Men det er vel det samme som psykopati? I så fall stemmer det ikke for meg.

Så du tror ikke en kjæreste vil føle at jeg har skjult noe fælt ved å ikke si det i starten? Tenker kansje at jeg ikke skal inngå i noe forhold før ting har blitt bedre. Bare synd at det vil kunne ta år.

De er gjerne sammensatte.. hehe

Jeg ville nok sagt noe før man evt blir kjærester, men ikke på første daten..

Siden PF gjerne påvirker relasjonene dine til andre, så kan det hende at det blir nødvendig å si noe ganske tidlig. Men det er jo viktig at de får bli kjent med deg, for du er jo så mye mer enn en person med en diagnose, og det vil kanskje fort bli fokuset!?

Jeg vil gjette på at du allerede har hatt noen kjipe opplevelser hvis du heller mot emosjonelt ustabil??

Jeg vil nok råde deg til å fokusere på deg selv en stund, og legge kjærestesøken på hylla enn så lenge.

Faren er stor for at du vil tiltrekke deg en person som ikke er bra for deg underveis i en slik prosess.

Det kan være tøft å starte behandling, og som folk flest vet; Har man kaos innvendig, så er det mennesker med kaos man tiltrekker seg.

Du trenger neppe det i tilegg, og det kan i verste fall påvirke progresjonen din i negativ retning..

[Gjest Mankind]

De er gjerne sammensatte.. hehe

Jeg ville nok sagt noe før man evt blir kjærester, men ikke på første daten..

Siden PF gjerne påvirker relasjonene dine til andre, så kan det hende at det blir nødvendig å si noe ganske tidlig. Men det er jo viktig at de får bli kjent med deg, for du er jo så mye mer enn en person med en diagnose, og det vil kanskje fort bli fokuset!?

Jeg vil gjette på at du allerede har hatt noen kjipe opplevelser hvis du heller mot emosjonelt ustabil??

Jeg vil nok råde deg til å fokusere på deg selv en stund, og legge kjærestesøken på hylla enn så lenge.

Faren er stor for at du vil tiltrekke deg en person som ikke er bra for deg underveis i en slik prosess.

Det kan være tøft å starte behandling, og som folk flest vet; Har man kaos innvendig, så er det mennesker med kaos man tiltrekker seg.

Du trenger neppe det i tilegg, og det kan i verste fall påvirke progresjonen din i negativ retning..

Takk for at du er så snill og svarer. Ja, det er nok lurt å vente med kjæresteri. Har tenkt at jeg kunne funnet noen i samme situasjon, men som du sier: kaos + kaos blir kanskje bare med kaos?

Og det er vel kanskje særlig med kjærester at ting har blitt håpløst. Har hatt noen fæle opplevelser der ja. Ting som starter så vakkert, men som ender med et helvete. Og det vil jeg ikke noe mer, hverken for meg, eller fremtidige kjærester. Jeg bryr meg om andre.

[Gjest Mankind]

Takk for at du er så snill og svarer. Ja, det er nok lurt å vente med kjæresteri. Har tenkt at jeg kunne funnet noen i samme situasjon, men som du sier: kaos + kaos blir kanskje bare med kaos?

Og det er vel kanskje særlig med kjærester at ting har blitt håpløst. Har hatt noen fæle opplevelser der ja. Ting som starter så vakkert, men som ender med et helvete. Og det vil jeg ikke noe mer, hverken for meg, eller fremtidige kjærester. Jeg bryr meg om andre.

Vil bare legge til at jeg vet jo at forhold kan ende med et helvete også for folk uten personlighetsforstyrrelser. Men til meg handler det om min oppførsel basert på intense og forskrudde følelser som ødelegger det, og som jeg ikke har greid å endre med bare godvilje.

[Rocky]

Mmmm.. Det handler overhodet ikke om at du er samvittighetsløs! Og får gjerne "dobbelt vondt" fordi du i tillegg blir plaget av handlingene dine ovenfor den du er glad i...

Det må være utrolig vanskelig!! Men du er på riktig vei

[Gjest Mankind]

Mmmm.. Det handler overhodet ikke om at du er samvittighetsløs! Og får gjerne "dobbelt vondt" fordi du i tillegg blir plaget av handlingene dine ovenfor den du er glad i...

Det må være utrolig vanskelig!! Men du er på riktig vei

Ja,hun vil ikke se meg eller høre noe fra meg i det hele tatt. Så jeg har ikke fått fortalt henne at jeg går i terapi. Kanskje en gang kan jeg fortelle det, og at vi kan finne en slags forsoning. Jeg har sagt unnskyld tusen ganger, men hun har ikke tilgitt meg. Og det fortjener jeg sikkert ikke heller. Men kanskje en dag. Det drømmer jeg om. At vi kan si hade til hverandre på en bedre måte. Jeg regner ikke med å gjennoppta kontakten. Det bare betyr så mye å kunne bli tilgitt. Men jeg må finne meg i det også hvis jeg ikke kan bli det. Selv om sorgen er stor.

[Rocky]

Ja,hun vil ikke se meg eller høre noe fra meg i det hele tatt. Så jeg har ikke fått fortalt henne at jeg går i terapi. Kanskje en gang kan jeg fortelle det, og at vi kan finne en slags forsoning. Jeg har sagt unnskyld tusen ganger, men hun har ikke tilgitt meg. Og det fortjener jeg sikkert ikke heller. Men kanskje en dag. Det drømmer jeg om. At vi kan si hade til hverandre på en bedre måte. Jeg regner ikke med å gjennoppta kontakten. Det bare betyr så mye å kunne bli tilgitt. Men jeg må finne meg i det også hvis jeg ikke kan bli det. Selv om sorgen er stor.

Det burde ikke være umulig å få til..- Men, hun trenger sikkert litt tid. Ofte er det vel så viktig å tilgi, som å bli tilgitt! Å bære nag til noen vil gjerne bare forgifte ens egen hverdag, men det er nå min oppfatning..

Jeg håper du får din forsoning^^

[nissejenta]

Tviler på at du er anti-sosial Da hadde du nok ikke valgt å gå i terapi! Ville nok heller aldri innrømt at det var noe galt... fordi en med antisosial personlighetsforstyrrelse gir andre skylden..

[Gjest Mankind]

Tviler på at du er anti-sosial Da hadde du nok ikke valgt å gå i terapi! Ville nok heller aldri innrømt at det var noe galt... fordi en med antisosial personlighetsforstyrrelse gir andre skylden..

Ja, jeg tror nok heller ikke at jeg er det. Tvert i mot føler jeg at jeg for mye følelser, så skulle ønske det gikk å få litt mindre av det :S