Inspirert av trpden "gravid etter ons"

[Gjest Gjest]

Burde det være tvungen adopsjon når noen føder barn etter ONS ?

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om jeg kunne tilgitt utroskap. Men jeg kunne ALDRI levd med en mann som ikke stilte opp for sine barn!

[AnonymBruker]

Dersom mor i saken oppgir far som far og han ikke ønsker å betale, kan retten dømme han til fastskapstest og fastsette bidrag. Så det er ikke opp til far og hans kone å bestemme. Å gjøre biologiske barn arveløse er svært vanskelig, så det er ikke bare å si nei eller sette alt på konemor.

[Gjest BettyBoop28]

Burde det være tvungen adopsjon når noen føder barn etter ONS ?

Tror ikke det ville vært gjennomførbart, akkurat som man kan ikke tvinge tenåringsmødre til å verken ta abort eller adoptere bort barn, selv om det ideelt sett skulle vært slik.

[Rayanne]

Slik er det faltisk mange menn som har gjort etter å ha blitt presset til å være far etter en ons.

Presset til å være far? Ja huff, stakkars mann, hva kunne han gjort for å unngå dette? Hva med, jeg vet ikke, la være å knulle andre?!

Jeg hadde mistet den siste rest av respekt for en slik fyr, først være så dum at han knullet andre uten prevensjon, og deretter nekte å ta ansvar for det. I en slik situasjon måtte jeg vel nesten overbevist han om at det var lurt å føre alle verdier over på meg, for å slippe bidrag, og så reist min vei med både hus og unger.

[AnonymBruker]

Hadde jeg tilgitt utroskap så hadde jeg også måtte ta følgende sammen med mannen.

Sex kan føre til barn, så det er alltid en "fare".

Om mannen ikke hadde tatt ansvar for ungen, hadde jeg sparket ham ut. Og deretter hadde jeg støttet oppunder kontakt mellom mine egne barn og deres nye søsken.

Det er ikke ungen(e)s feil at voksne har vært løsslupne.

[AnonymBruker]

Det er umulig å vite sikkert hva man ville gjort før man står midt oppi situasjonen, men slik jeg ser det ville jeg hatt to muligheter:

1: Gjøre slutt på forholdet fordi jeg ikke klarte å forholde meg til utroskapen og resultatet av den.

2: Fortsette forholdet og gjøre mitt aller ytterste for å akseptere barnet.

Mest sannsynlig ville jeg nok falt på nr. 1, men hvis jeg valgte å fortsette forholdet så kan jeg ikke se at man har en reell mulighet til å velge bort barnet, uansett hvor mye man skulle ønske det. Barnet er en uskyldig part i det hele og har rett til en far, og kontakt med eventuelle søsken.

Jeg kjenner noen som har opplevd omtrent nøyaktig det som ts beskriver, med utroskap som endte i et barn. Paret prøvde i mange år å glemme at barnet eksisterte, men heldigvis tok faren til vett etterhvert og opprettet kontakt med barnet. Kona taklet dette heller dårlig (forståelig nok), og mannen måtte møte barnet i skjul. Etterhvert ble det klart for alle involverte at kona måtte ta et valg: Akseptere barnet eller gå. Hun valgte å gå. Før hun kom så langt hadde hun selv, mannen, barnet og deres felles barn hadde mange tøffe år bak seg. I etterpåklokskapens navn kan man si at hun burde gått mye tidligere, men man vil jo gjerne gjøre et forsøk.

Deres historie har i hvertfall lært meg at det ikke er klokt å gjøre barnet til et tabubelagt tema. Aksepter eller gå, så enkelt - og så vanskelig - er det faktisk.

[AnonymBruker]

Min samboer har et barn han ikke har konakt med. Et barn som er resultat av en ONS da han var ung og dum, og ikke tok ansvar for prevensjon selv. Det har i ettertid kommet fram at denne damen med viten og vilje pulte rundt nettopp for å bli gravid. Totalt var det seks menn som måtte avgi DNA-prøve, min samboer var den "heldige" vinner".I årene etterpå har hun klart å få tre barn til, alle med forkjellige fedre på samme måten; menn er dumme....

Han har ingen kontakt med barnet, og ønsker heller ikke noen konakt. Han betaler barnebidraget, men thats it. De siste ti årene har han jobbet rævva av seg for å bygge opp et firma, og det har nå begynte å gå bra, men det var noen knalltøffe år med jobbing døgnet rundt og trang økonomi. Jeg studerte, jobbet helger, han jobbet døgnet rundt, men vi har fått det til. Firmaet var lenge enkeltmannsforetak, men er nå AS. Alt av aksjer står på meg, det samme gjør alt av biler, motorsykkel osv osv. På papiret eier min samober ingenting, han er nå ansatt i "mitt" firma. Vi har en avtale oss imellom at skulle ting gå skeis mellom oss vil dette selvfølgelig bli ført tilbake til ham, noe jeg selvfølglig vil holde.Det som er viktigst for min samboer er at jeg og ungene mine er sikret om noe skulle skj ham. Det han har brukt så mye tid og krefter på å bygge opp skal ikke deles opp og gå til en tredjepart.

Ja, barnet er uskyldig, og jeg har i mange år forsøkt å få min samboer til å endre syn på dette. Men samtidig har jeg etterhvert også sett hvor mye han jobber, hvor viktig fimaet er for ham, det er det som er "babyen" hans. Han ønsket aldri å bli far, selv om han burde tenkt på det før han åpnet smekken. Han tar det ansvaret han må, nemlig barnebidrag ( og siden mor her tjener null og det ikke er noe samvær blir det saftige bidrag. Rett som det er ramler det inn krav om særtilskudd også.) Han krangler aldri på dette og betaler det han blir pålagt, men thats it.Mere får hverken mor eller barn. Jeg ser også at om noe skulle skje med min samboer blir det trangt for meg og ungene.Jeg ville ikke hatt råd til å kjøpe barnet ut av f.eks både hus og hytte, begge er steder som er viktige for meg og ungene, og som vi har brukt mye tid på og har lagt ned utrolig mye arbeid i.

[LaNora]

Jeg tror jeg kunne ha tilgitt utroskap, det kommer veldig an på forholdet og omstendighetene. Det jeg er i nå hadde jeg kjempet for med tenner og klør, selv om det hadde vært jævlig vanskelig. Hadde han vært villig til å jobbe beinhardt sammen med meg så hadde vi fått det til.

Hadde han latt være å ta ansvar for sin egen unge derimot, så hadde det vært på hue og rævva ut. Det er tusen ganger verre enn utroskap.

Herregud, hva slags folk legger en uskyldig unge for hat? Og forsøker å gjøre sitt beste for å straffe det? Dumme, onde mennesker i mine øyne.

"Jeg dreit meg ut, derfor skal denne ungen lide."

Nei. Jeg kunne aldri ha vært sammen med en sånn mann.