Psykolog?

[AnonymBruker]

Jeg er ikke sikker på om det er forbigående, men har hat flere negative følelser som de siste månedene har vært sterkere enn før.

*Ofte trist og gråter lett

*Føler ikke at jeg når opp til mine egne forventninger

*Misunnelig på kolleger som lykkes, klarer ikke å glede meg over andres suksess

*Føler meg utilpass fordi jeg er tjukk, men klarer ikke samle krefter til å gjøre noe med deg.

*Trøstespiser (men siden jeg sliter med vekta så det er egentlig ikke nytt at jeg spiser mye)

*Bruker lang tid på å sovne fordi jeg grubler på så mye

*Klarer ikke å henge med på ting som skjer rundt meg, noe som fører at jeg ikke får til det jeg vil eller får gitt det inntrykket av å være flinkest som jeg gjerne vil (bare flink er ikke bra nok for da er det noen som gjør det bedre enn meg!)

*Så da er vi tilbake til mine forventninger og misunnelsen.

Jeg har et så ekstremt sterkt ønske om å være best til noe! Det har jeg aldri klart

Jeg er sliten, men føler at jeg har egentlig ikke store problemer så dete burde jeg takle selv.

Noen erfaringer?

[Lulilelu]

Det trenger ikke å være noe "gale" med deg. Det kan være hormonforstyrrelser (p-piller), lavt stoffskifte, jernmangel. Det er mange ting som kan spille en rolle og lage alle slags føleser og tanker. Er man trøtt av en aller annnen grunn så påvirker det humør og tankegang.

Jeg ville begynt med en enkel time hos legen der du underdøker blodprosent, jerninnhold og stoffskifte. Det kan være så enkelt som det.

[Dyreelskern]

Man må ikke ha kjempestore, helt ekstraordinære problemer for å få "lov" til å gå til psykolog. Det viktige er hvordan det føles for deg. Mange fler enn de som faktisk går til psykolog ville ha godt av å ha noen helt upartiske å prate med Jeg har ikke noen alvorlige, helt uvanlige problemer, men det er godt å ha noen som hjelper meg på rett kjøl igjen en gang i uka

[Tullepia]

Jeg er ikke sikker på om det er forbigående, men har hat flere negative følelser som de siste månedene har vært sterkere enn før.

*Ofte trist og gråter lett

*Føler ikke at jeg når opp til mine egne forventninger

*Misunnelig på kolleger som lykkes, klarer ikke å glede meg over andres suksess

*Føler meg utilpass fordi jeg er tjukk, men klarer ikke samle krefter til å gjøre noe med deg.

*Trøstespiser (men siden jeg sliter med vekta så det er egentlig ikke nytt at jeg spiser mye)

*Bruker lang tid på å sovne fordi jeg grubler på så mye

*Klarer ikke å henge med på ting som skjer rundt meg, noe som fører at jeg ikke får til det jeg vil eller får gitt det inntrykket av å være flinkest som jeg gjerne vil (bare flink er ikke bra nok for da er det noen som gjør det bedre enn meg!)

*Så da er vi tilbake til mine forventninger og misunnelsen.

Jeg har et så ekstremt sterkt ønske om å være best til noe! Det har jeg aldri klart

Jeg er sliten, men føler at jeg har egentlig ikke store problemer så dete burde jeg takle selv.

Noen erfaringer?

Hvis du føler et behov for å gå til psykolog, så gjør du det. Ta en prat med legen din som henviser deg videre. Legen kan også sjekke din fysiske form (som nevnt ovenfor).

Hvis du synes psykolog er et for stort skritt kunne det vært et alternativ å ha en fortrolig samtale med noen der du fikk luftet tankene dine. Selv om man kan ha perioder der man er tristere enn ellers behøver det ikke være psykisk sykdom som krever behandling. Av og til trenger man bare å få snakket ut med noen som har taushetsplikt.

Ta kontakt med diakon eller prest i kirken for en fortrolig samtale om det som plager deg, eller snakk med en god venn / familiemedlem som du har tillit til.

De færreste klarer å takle verden alene, vi lever i et fellesskap og skapt til det. Så ikke vær redd for å snakke med noen.

[AnonymBruker]

Litt OT, men ser det ofte diakon/prest nevnes etter psykolog dersom man trenger samtalepartner.

Kanskje jeg er "uheldig", men jeg har en god venn som også "tilfeldigvis" er prest. Når jeg ble regelrett lempet ut av samboeren min uten noe som helst forvarsel, var han den av mine venner jeg hadde "minst" utbytte av. Han var den som kom med minst konstruktive innspill på "hva nå", teorier om HVORFOR dette skjedde (jeg fikk aldri noe svar av samboeren min) i forhold til mine andre venner. Eneste jeg fikk ut av ham var ja og ha også et og annet ordtak som ikke hjalp meg en dritt...

Nå skal det nevnes at han aldri har vært i et seriøst forhold, men jeg trodde kanskje han allikevel hadde snakket med flere i min situasjon. Min beste støttespiller var og er en venninne som la seg inn på psykiatrisk helt frivillig fordi hun rett og slett ikke orket mer, og som også har et par forhold som endte dårlig bak seg.

Tilbake til topic, jeg MÅ lese på sengen om kvelden, ellers begynner tankekjøret og jeg blir liggende og vri meg og tenke negative tanker hele tiden. Prøv å få tankene over på ting du gleder deg til når de negative dukker opp. Snakk med noen. For meg høres det ut som du har en lettere depresjon.

Min fastlege ville bare skrive ut lykkepiller til meg, enda jeg hadde bestemt meg for hvordan jeg skulle ta livet av meg. Tok nærmere to mnd før han henviste meg til psykolog....Hadde jeg ikke hatt venninnen min som dro meg til legen og snakket for meg mens jeg bare satt og grein, hadde jeg ikke sittet her idag.

[Tullepia]

Litt OT, men ser det ofte diakon/prest nevnes etter psykolog dersom man trenger samtalepartner.

Kanskje jeg er "uheldig", men jeg har en god venn som også "tilfeldigvis" er prest. Når jeg ble regelrett lempet ut av samboeren min uten noe som helst forvarsel, var han den av mine venner jeg hadde "minst" utbytte av. Han var den som kom med minst konstruktive innspill på "hva nå", teorier om HVORFOR dette skjedde (jeg fikk aldri noe svar av samboeren min) i forhold til mine andre venner. Eneste jeg fikk ut av ham var ja og ha også et og annet ordtak som ikke hjalp meg en dritt...

Nå skal det nevnes at han aldri har vært i et seriøst forhold, men jeg trodde kanskje han allikevel hadde snakket med flere i min situasjon. Min beste støttespiller var og er en venninne som la seg inn på psykiatrisk helt frivillig fordi hun rett og slett ikke orket mer, og som også har et par forhold som endte dårlig bak seg.

Tilbake til topic, jeg MÅ lese på sengen om kvelden, ellers begynner tankekjøret og jeg blir liggende og vri meg og tenke negative tanker hele tiden. Prøv å få tankene over på ting du gleder deg til når de negative dukker opp. Snakk med noen. For meg høres det ut som du har en lettere depresjon.

Min fastlege ville bare skrive ut lykkepiller til meg, enda jeg hadde bestemt meg for hvordan jeg skulle ta livet av meg. Tok nærmere to mnd før han henviste meg til psykolog....Hadde jeg ikke hatt venninnen min som dro meg til legen og snakket for meg mens jeg bare satt og grein, hadde jeg ikke sittet her idag.

Den ene presten du snakket med er ikke ALLE prester og diakoner (eller andre personer/ yrkesgrupper). Man kan ha dårlige erfaringer med såvel leger som prester, men det betyr ikke at alle innenfor yrkesgruppene er udugelige.

For øvrig er det ikke prestens jobb å veilede deg - det har du som du sier venninner til. Prestens rolle er å lytte.

[AnonymBruker]

Takk for svar!

Jeg er redd for at en psykolog skal synes jeg kaster bort tiden hans.

Jeg har mange venner, og en venninne jeg vil si er min bestevenninne, men det er begrenset hvor mye jeg kan snakke med henne om. Hun er veldig vellykket på mange områder der jeg absolutt ikke er det. Det hender jeg lufter tanker for henne, men det er aldri de mest personlige.

Jeg har aldri vært særlig flink til å snakke om følelser med noen, verken familie eller venner. I familien min snakkes det ikke om slik. Jeg snakket mye med min mann, men i det siste har vi sklidd fra hverandre. Med ham hadde jeg et type forhold jeg aldri har hatt til noen. Vi kan snakke om alt, krangle, gråte og få ut følelser. Dessverre har vi ikke nok felles interesser til at det fungerer sammen med andre og da blir det litt slitsomt.

Jeg er nok litt ensom nå siden jeg ikke har min mann å støtte meg til og jeg ikke har fortalt noen at det er problemer med ekteskapet mitt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det.

Jeg liker ikke å være så mislykket...

Håper ting blir lettere når våren kommer!