Beholde eller ta abort

[AnonymBruker]

Vil gjerne høre erfaringer fra andre som har tatt valget, om man skal beholde barnet eller ikke.

Hva valgte du?

Hvorfor valgte du det?

Og angrer du i ettertid?

[loppekasse]

Jeg valgt abort.

Jeg var ikke sammen med faren, jeg var ikke klar for å ha ansvar for et lite barns liv, jeg vet at jeg ikke kunne gitt barnet så mye som jeg skulle ønske jeg kunne.

Ja, jeg angrer litt hver eneste dag.

Endret 28. februar 2011 av loppekasse

[Teriyaki]

Nå har ikke jeg tatt abort, men dersom jeg hadde blitt gravid, så vet jeg at jeg ikke hadde maktet en abort, til tross for at forholdet til meg og min kjære sannsynligvis ikke ville overlevd det akkurat nå. Jeg hadde tenkt på spiren hele tiden, blitt trist når termindato kom, blitt trist når jeg så andre gravide og blitt litt trist inni meg når veninner sa dem var gravide osv. Hadde hatt vondt inni meg for at jeg avsluttet livet som hadde begynt å vokse inni meg.

Men uansett så er det et valg en må ta selv, og ikke utifra hvor mange som angret/ikke angret på det ene eller andre valget. Det viktigste er å kjenne godt på hva du vil. Dersom magefølelsen din sier at en abort ikke vil være riktig, så ikke ta abort. Det er ikke alltid like lurt å kun se på livssituasjonen, man må også tenke på hva man selv ønsker. Som regel så er det slik at dersom man er veldig i tvil fordi man innerst inne ønsker å beholde, så ender man opp med å angre mer eller mindre etter aborten. Er man derimot helt sikker på at det er riktig valg, så er det jo ikke tvil om at abort er det beste alternativet.

[AnonymBruker]

Jeg tok abort fordi jeg rett og slett ikke kunne se for meg meg selv som en egnet mor. I tillegg sleit kjæresten og jeg, jeg hadde ikke noe inntekt å snakke om (var dårlige tider rett før finanskrisa i min bransje), trivdes ikke med mange ting i livet mitt etc. Angrer ikke på at jeg tok abort, men jeg tror kanskje heller ikke jeg hadde angret så mye på å beholde, som jeg fryktet da jeg tok avgjørelsen. Vi lever tross alt i et samfunn hvor vi kan få mye støtte og profesjonell hjelp, og det meste ordner seg, selv om situasjonen ikke er ideell på et bestemt tidspunkt (nå noen år senere har jeg det veldig bra).

Det er til syvende og sist et valg du må ta helt selv.

[Gjest Cerridwen]

Har aldri måtte tatt eit slikt val, men trur eg kjenner meg sjølv godt nok til å kunne svare.

Om eg hadde blitt gravid no, ville eg behaldt barnet.

Det ville øydelagt mesteparten av mine framtidsplanar om utdanning, reising og opplevingar. Eg ville ikkje vært klar for det, verken mentalt eller økonomisk, og forhaldet til kjærasten ville blitt sett på ei stor prøve som vi mest sannsynleg ikkje ville greidd.

Men eg ville aldri kunne tilgitt meg sjølv, om eg valte vekk eit barn. Eg ville alltid ha mangla ein del av meg sjølv, og alltid lurt på korleis den lille ungen ville blitt.

Derfor er eg så utruleg forsiktig med prevensjonen, og folk som slurvar med prevensjon og tek abort, har eg ingen respekt for.

Endret 11. mars 2011 av Cerridwen

[Quasis]

Jeg ble gravid som 20 åring. Var akkurat blitt slutt med barnefar. Jeg hadde aldri ønsket meg et barn. Faktisk tenkte jeg at jeg aldri skulle ha barn.

Men da jeg tok testen og trodde på den etter 3 gangen... var jeg ikke i tvil. Det var jo barnet mitt. Barnefar ville jeg skulle ta abort, men han ga seg når han skjønte det ikke var et alternativ for min del.

Jeg fikk mye støtte gjennom amathea. Møtene der var til veldig hjelp under graviditeten.

10 år etterpå kan jeg si at jeg er 100% sikker på at valget var riktig. Jeg har med hånden på hjertet aldri angret.

[Gjest Krizzy]

Jeg beholdt.

Abort er ikke et alterantiv for meg.

Nei, jeg angrer ikke, det var definitivt den riktige avgjørelsen for meg.

[Envy]

Før jeg hadde SA nå i februar hadde vi litt av en krig her hjemme. Sambo ville at vi skulle abortere spiren, men jeg visste med meg selv at jeg aldri ville kunne leve med meg selv etter å ha tatt bort mitt eget barn. Han truet med å gå fra meg, reise til utlandet, ikke vedkjenne seg barnet osv, men uansett hva han truet med sto jeg på mitt. Abort er for min del ikke et alternativ så lenge alt er tilsynelatende bra med barnet.

[AnonymBruker]

Jeg valgte til slutt abort selv om jeg i utgangspunktet ville beholde.

Jeg var bare 18 år. Bodde hjemme. Gikk på videregående. Hadde hatt et forhold over et par år. Han studerte. Han ville ikke ha barn.

Jeg har ikke angret. Jeg ser i ettertid at jeg ikke var moden nok. Senere har jeg fått de ungene jeg ønsket, men da med en annen mann.

[AnonymBruker]

Før jeg hadde SA nå i februar hadde vi litt av en krig her hjemme. Sambo ville at vi skulle abortere spiren, men jeg visste med meg selv at jeg aldri ville kunne leve med meg selv etter å ha tatt bort mitt eget barn. Han truet med å gå fra meg, reise til utlandet, ikke vedkjenne seg barnet osv, men uansett hva han truet med sto jeg på mitt. Abort er for min del ikke et alternativ så lenge alt er tilsynelatende bra med barnet.

Hvordan ble forholdet til mannen din etter dette egentlig?

[Gjest Seniorita]

Jeg valgte å beholde. Grunnen til at jeg tok akkurat det valget, var fordi det rettogslett er mitt barn. Min baby!

Kunne ikke ha falt meg inn å drepe henne, uansett hva min mann hadde ment om saken.

Hun har ikke kommet enda, terminen er 21. April. Men nei, jeg angrer ikke et sekund!

[AnonymBruker]

Hvis jeg hadde blitt gravid nå hadde jeg lett tatt abort. Jeg vet alle sier at man vet ikke før man har vært i den situasjonen. Men jeg trodde jeg var i den situasjonen, og var klar til å bestille time.

Jeg er ikke klar for å få barn, verken mentalt eller økonomisk. Bor i en liten leilighet, har ikke råd til noe større. Går første året lærer, og har mer enn nok med skole og deltidsjobb!

Jeg hadde ikke tvilt litt engang! Jeg er selv et barn som ble født før foreldrene mine var klar for det, og jeg vil ikke gjøre samme feil for min egen del, og barnets.

[Envy]

Hvordan ble forholdet til mannen din etter dette egentlig?

Forholdet har klart seg veldig godt gjennom dette. Det var fryktelig vondt mens det sto på, med alle tingene han beskyldte både meg og spiren for, men da den først var borte innså han visst hva han også mistet. Han vokste veldig på hele opplevelsen og om 11 mnd skal vi begynne å prøve!

[AnonymBruker]

Hvorfor sier dere abort er et så stort valg? Det er bare et kjapt inngrep og så er celleklumpen som ellers vil utvikle seg til en baby borte. Hva er så ille med det? Det er ikke et barn ennå.

[Sushi]

Hvorfor sier dere abort er et så stort valg? Det er bare et kjapt inngrep og så er celleklumpen som ellers vil utvikle seg til en baby borte. Hva er så ille med det? Det er ikke et barn ennå.

Noen ser slik på det, mens andre tenker mye på hva som kunne vært og sliter psykisk etterpå. Det er ikke noen riktig eller gal måte å reagere på etter en abort.

[Gjest Seniorita]

Hvorfor sier dere abort er et så stort valg? Det er bare et kjapt inngrep og så er celleklumpen som ellers vil utvikle seg til en baby borte. Hva er så ille med det? Det er ikke et barn ennå.

Uff...

[Teriyaki]

Hvorfor sier dere abort er et så stort valg? Det er bare et kjapt inngrep og så er celleklumpen som ellers vil utvikle seg til en baby borte. Hva er så ille med det? Det er ikke et barn ennå.

For deg er det kanskje det. For meg er den lille celleklumpen et blivende barn som mister sjansen til en plass her i verden dersom man tar abort. Jeg respekterer alle som tar abort, men kunne aldri gjort det selv. Hadde ikke taklet det. I tillegg ville jeg tenkt svært mye på hva som kunne vært. Alt av merkedager og slikt.