Kronisk sykdom

[Gjest Gjest]

Ok,nå skriver jeg ikke her for å få medlidenhet,ønsker vel mest å lufte tankene mine og fortelle om mine følelser rundt livet og hverdagen.Kanskje får det enkelte til å reflektere og sette mer pris på sin egen hverdag,eller at andre kan kjenne seg igjen.Vet jo at jeg ikke er alene om å føle at livet butter litt imot imellom.

Siden jeg som 16åring fikk en alvorlig(men ikke direkte dødelig)kronisk diagnose har jeg slitt med et humør mer som en berg og dalbane,der nedturene nok har dominert mest.I en alder som bærer preg av høyt tempo og mye mentalt press klarte jeg ikke lenger holde følge med venner og jevnaldrende-noe som ble veldig tøft.Som de fleste som blir rammet av alvorlig sykdom slet jeg mye med tanker som:Hvorfor meg?selv om jeg var glad for at det var jeg som var rammet og ikke min nærmeste familie.Jeg mistet livsgnisten da,men var hele tiden innstilt på å overvinne depresjonen jeg var på vei inn i.Jeg ville ikle gi opp...Og livet med kronisk sykdom har blitt lettere å takle med

tiden..Det viktigste ble å innse at jeg har enkelte begrensninger i hverdagen,men at jeg også har en haug med muligheter.Man velger selv hvor man setter fokus.Da jeg i tillegg noen år senere opplevde å miste en nær person rundt meg på tragisk vis, satt flere mennesker meg i kontakt med både psykolog og senere psykiater uten at dette hjalp meg.Samtaletimer fikk meg til å føle meg verre.Jeg følte meg utakknemlig,klagete i tillegg til at jeg hadde problemer med å definere hva problemet mitt var.Alle mennesker er nok ikke laget for å sitte og brette ut livet og problemene sine for et fremmed menneske,og jeg er nok en av de.Nå,nesten ti år etter å ha blitt diagnostisert som kronisk syk,har jeg fortsatt opp og nedturer.Jeg lar meg selv få lov til å ha noen dårlige dager,men biter også tennene sammen og kjefter litt på meg selv når tankene blir altfor negative.Å ha en såkalt usynlig,som ikke kan ses eller merkes av andre rundt meg,er fortsatt tøft.Spesielt fordi jeg ikke er veldig åpen om at jeg er syk,med andre ord gir jeg ikke bekjente muligheten til å ta hensyn og forstå hvorfor jeg er som jeg er og tar merkelig og asosiale valg.Selvfølgelig vet mine nærmeste om sykdommen,men fordi jeg ikke klager over symptomer og sykdom tror jeg de glemmer at jeg er syk.Grunnen til at jeg har valgt å være sparsom med opplysning er at jeg ønsker å leve så normalt som mulig.Med så lite sykdomsfokus som mulig.I tillegg bor jeg på et lite sted med mye sladder.

Det å få en alvorlig diagnose er vanskelig å takle,og jeg tror det er noe man må jobbe med konstant.Jeg velger å se lyst på fremtiden,og takle evt nedturer ettersom de skulle oppstå.Gode venner og super familie er uerstattelig i vonde tider.