To- treåringen og trass

[Gjest Camelia]

Til dere som har eller har hatt to-treåringer.

Alle barn er jo forskjellige, vi foreldre likeså. Men likevel, kan noen fortelle hvordan de møter trass? Alltid avledning? La barnet trasse til det ikke orker mer? Noen som benytter seg av konkrete ”tiltak” eller ”metoder” når ungen slår seg vrang?

Tror ikke min 2 ½-åring er særlig hardt rammet av trass foreløpig, men vi ser tydelig at ting holder på å skje. Det dagligdagse begynner å bli en utfordring, som påkledning og avkledning, vasking og børsting, spising og i det hele tatt… Det er neeeeiiii, gjøre seg stiv som en stokk, stikke og gjemme seg, finne på tusen andre ting som bare MÅ gjøres osv.

Intens innsats med avledning fungerer stort sett ganske bra, men jeg er litt i tvil om det er det beste i det lange løp. Slik vil vi jo glatte over at hun ikke får viljen sin, hun vil få inntrykk av at hun aldri må føye seg og høre etter. Med evig avledning vil hun ikke føle grensene for hva som er akseptabelt. Eller? Noen som har meninger og erfaringer?

[Orthia]

Jeg har en gutt på 2 1/2 som har tydelige trassperioder. Et godt råd jeg har fått, er "Choose your battles". Det innebærer at man som forelder bruker sin egen (forhåpentligvis) sunne fornuft til å velge hvilke situasjoner man sier tydelig NEI og heller tar i mot ungens raserianfall, hvilke situasjoner man avleder og hvilke situasjoner man lar ungen bestemme. Det er f.eks ingen bønn når barnet vil ha sandaler i minus tyve grader; det er mulig å avlede en trassunge som vil ha dessert før middag; og ungen kan selv få bestemme at han heller vil ha de blå joggebuksene framfor de røde som mor har funnet fram.

[Gjest :-) anna (ikke pålogget)]

I min idealverden er svaret:

- Å la ungen få bestemme litt. Vinne noen slag... Oppleve at barnets mening også er verdt å lytte til... Såfremt det er mulig så klart.

For mye av trassen handler om å oppdage egen vilje. Og jeg vil heller ha barn som føler de blir lyttet til enn barn som gjør ting fordi mamma har bestemt det. Men naturligvis må man velge sine slag. Sønnen min får bestemme hva han skal ha på brødskiva, men mamma bestemmer at han skal spise brødskive ikke sjokolade til frokost.

- Men man må også sette faste men fornuftige grenser. Overholde dem og forklare dem.

("Nei du får bare vann å drikke nå, fordi du har pusset tennene dine, og da kan man ikke spise eller drikke noe etterpå")

Og så langt som mulig holde seg rolig men bestemt gjennom trassen. Og når trassen er i ferd med å gi seg, avlede med noe positivt.

Min erfaring er at det viktigste man kan gjøre i denne perioden er å lytte til barna. Prøve å finne ut hvorfor alt plutselig går på tverke i de situasjonenen det gjør det.

Ofte så handler det bare om at barnet vil gjøre noe selv, men ikke får kommunisert det helt. (Mamma skjønner kanskje ikke hva han sier eller tar seg ikke tid til å høre på) Men når en VET at barnet aller helst vil greie å klatre ut av bilen selv eller fylle vann i glasset selv, så unngår man en konfliktsituasjon der. Faktisk så kan man heller gjøre det til en positiv situasjon. Et punkt i hverdagen der barnet får vise hvor flink han/hun er.

(Og et stressmoment mindre for mamma)

Min erfaring er at av og til er det utrolig lite som skal til. Og det lønner seg å prøve å finne kompromisser - man kommer inn i en god sirkel

Når man unngår en del trass-situasjoner så får man også mer overskudd til å unngå trass-situasjonene.

En kveld skulle jeg og barnet mitt pusse tennene. Jeg sa at jeg skulle pusse først så kunne sønnen min pusse etterpå. Men plutselig så slo han seg helt vrang. Hylte og holdt seg for munnen og skulle IKKE pusse tennene. Det endte med at jeg bar ham til køys uten fluortablett og han sto og hylte av sinne.

Så spurte jeg ham... "Vil DU pusse først da, så pusser MAMMA etterpå"

og resultatet var som å skru på en bryter.

Sinnataggen var plutselig strålende blid og sa JA!!!

Så da gjorde vi det. Og både mamma og annabarnet slapp å legge seg i dårlig humør.

Men dette er altså i min idealverden. Det er ikke alltid der vi bor hverken jeg eller annabarnet.

Det er ikke alltid man har overskudd. Og ofte er jo trass et utslag av sulten/trøtt/tørst-problematikk. Da setter man seg ikke ned på butikkgolvet og prater med det sinte barnet. Da gjør man det man må for å få spise/sove/drikke så raskt som mulig.

[Gjest Pjusk]

Enig med krinoline.

Jeg hadde en vanskelig periode med minstemann i den alderen. Han skrek til han kastet opp bare jeg skulle kle av/på. Den eneste som fikk lov stort sett var noen ganger pappa'en og alltid bestefar.... Jeg måtte nesten være voldelig ved stell og tannpuss - helt forferdelig! Med voldelig mener jeg ikke at jeg slo, men at jeg holdt han fast som bare det - og de er utrolig sterke! Huff, det var fælt!

Den kampen tok jeg! Men jeg orket sjelden å mase om de mer uvesentlige tingene. Han kom f.eks. ofte i barnehagen med jakka bak frem, for det var så gøy..... Og det var jo også veldig uskyldig! Trassen hos oss gikk stort sett på stelling/av-/påkledning, mens andre er mer "uheldige" da ungene trasser i ALT!

[Fauna Svecica]

Jeg har lagt merke til litt forskjell på disse barna i den alderen.

Noen er trasse, og andre ikke. Jeg merket ikke på den ene at hun var i trassalderen engang. Hun var rolig, akkurat som hun alltid har vært. Men han andre, var rett og slett en real drittunge. Han kastet ting rundt seg, uansett hva som lå i nærheten som han kunne kaste.

Men- det er vel forskjell fra unge til unge.

[Gjest Hilde K S]

Har en som blir tre i desember. Vi har nå en heftig trassperiode, der han prøver å finne ut hva han får lov til.

Feks, han får lov til å hente SAnnasol og teskje en gang for dag. Men yoghurt får han ikke hente noe ofte selv. Han får lov til å ta frukt, men får nei når han spør om kjeks eller is.

Svaret nei har i en periode ført til at han har knukket halt sammen i krampegråt. Likevel får han ikke det han har bedt om. Nå etter en tre ukers tid er gråteanfallene ganske så kjappe .( Ned fra 20 minutter til et halvt minutt.)

Etter at han er ferdig å gråte ( vi kan bare glemem å prøve å røre han mens han raser ) tar vi han på fanget og trøster han. Det har han behov for da.

Ellers er han veldig ivrig på å skulle gjøre ting selv. Kle på seg osv. Der får han prøve seg alt han orker. Som oftes får vi lov til å hjelpe han når han ikke får til.

Spennende å se på utviklingen i den alderen !