Det raser sammen

[Gjest trist]

...for vi greier ikke å kommunisere når vi krangler. Jeg får han ikke til å høre på meg. Han virker å mene at det er min feil at ting blir kjipt. At han ikke har noen del i konflikter. Han trekker seg ut.

Og jeg får angst for hvordan det skal gå videre!

Når alt er bra,er alt virkelig bra. Og jeg tror ingen av oss tviler på at vi skal være sammen "evig". Men nå gjør det vondt, for jeg er så usikker på fremtiden. Føler det ikke kan fungere dette her.At dette ikke holder. Og at han ikke er villig til å jobbe for det. For han vil ikke sette seg ned å snakke om hva som går galt. Jeg får han iallefall ikke til å gjøre det. Vil han virkelig dette forholdet nok om han ikke kan prate i etterkant av konlikt? Hvorfor har han så problemer med det? "Kan vi ikke bare ha det fint" og "jeg har det fint når du har det fint", sier han.

Men overlever vi mange flere krangler nå tenker jeg.

Er dette vanlige tanker etter konflikter osv? Jeg vil så gjerne at vi skal vare! Og når alt går vanlig, så vet jeg at han elsker meg.

Men nå føles alt så evig håpløst.

Kanskje det er meg som krisemaksimerer? Flere som får katastrofetanker om fremtiden etter konflikter og når man føler kjæresten overhode ikke skjønner? Jeg tror disse tankene går over når vi får hatt noen fine,normale dager. Men det skremmer meg at de kommer!!!! Er det vanlig med slike tanker?

Akkurat nå greier jeg ikke se for meg fremtid med han Men ser den ikke uten han heller!

[AnonymBruker]

...for vi greier ikke å kommunisere når vi krangler. Jeg får han ikke til å høre på meg. Han virker å mene at det er min feil at ting blir kjipt. At han ikke har noen del i konflikter. Han trekker seg ut.

Og jeg får angst for hvordan det skal gå videre!

Når alt er bra,er alt virkelig bra. Og jeg tror ingen av oss tviler på at vi skal være sammen "evig". Men nå gjør det vondt, for jeg er så usikker på fremtiden. Føler det ikke kan fungere dette her.At dette ikke holder. Og at han ikke er villig til å jobbe for det. For han vil ikke sette seg ned å snakke om hva som går galt. Jeg får han iallefall ikke til å gjøre det. Vil han virkelig dette forholdet nok om han ikke kan prate i etterkant av konlikt? Hvorfor har han så problemer med det? "Kan vi ikke bare ha det fint" og "jeg har det fint når du har det fint", sier han.

Men overlever vi mange flere krangler nå tenker jeg.

Er dette vanlige tanker etter konflikter osv? Jeg vil så gjerne at vi skal vare! Og når alt går vanlig, så vet jeg at han elsker meg.

Men nå føles alt så evig håpløst.

Kanskje det er meg som krisemaksimerer? Flere som får katastrofetanker om fremtiden etter konflikter og når man føler kjæresten overhode ikke skjønner? Jeg tror disse tankene går over når vi får hatt noen fine,normale dager. Men det skremmer meg at de kommer!!!! Er det vanlig med slike tanker?

Akkurat nå greier jeg ikke se for meg fremtid med han Men ser den ikke uten han heller!

Jeg forstår deg veldig godt. Har det faktisk akkurat likt selv for øyeblikket. Ikke gå fra ham før dere har prøvd alt. Jeg gjennomgår mitt livs krise fordi jeg "sendte mannen min på dør" av omtrent de grunnene som du nevner her.

Vanskelig å leve sammen - men umulig å leve uten - for jeg innser at jeg ikke vil leve uten ham.

[Gjest TS]

Å Lei meg på dine vegne! Vil han ikke komme tilbake?

Nei,jeg vil ikke leve uten ham egentlig (satt litt på spissen) for det er så mye bra!

Men så er det jo saker som er vanskelig, som at jeg alltid er problemet når vi krangler. Og det kan jeg jo ikke bare godta som en sannhet. Var det sånn med dere også,AB? Ville ikke "din" heller ta noe ansvar i krangler o.l.? "Min" virker å mene at vi må styre unna alt av konflikter...Men det vil jo aldri gå??!?!

Jeg har vært inne på tanken på å dra - for at han skal se alvoret. Men som du sier over, jeg tror ikke det hjelper. Tror at det gjør ting verre.

Han vil jo bare at vi skal ha det bra, at jeg skal ha det bra...men hvordan skal det gå i lengda når jeg ser et problem på en måte han overhode ikke ser på det? Altså; han ser meg som grunnen til at vi krangler. Han har faktisk sagt: "kan du ikke bare slutte".

Jeg bare får han ikke til å forstå hvordan måten han reagerer på "krangler" (av og til det JEG vil kalle diskusjoner)påvirker meg. Det føles jævli håpløst. Og dessverre fører det til at jeg tviler på om han EGENTLIG vil "ha" meg....

Må jeg legge lokk på den delen av meg som blir sinna og urimelig? KOmmer jeg jo aldri til å få til...

Rotete. Men de som har det lignede skjønner sikkert hva jeg mener:)

[Gjest gjest]

Å Lei meg på dine vegne! Vil han ikke komme tilbake?

Nei,jeg vil ikke leve uten ham egentlig (satt litt på spissen) for det er så mye bra!

Men så er det jo saker som er vanskelig, som at jeg alltid er problemet når vi krangler. Og det kan jeg jo ikke bare godta som en sannhet. Var det sånn med dere også,AB? Ville ikke "din" heller ta noe ansvar i krangler o.l.? "Min" virker å mene at vi må styre unna alt av konflikter...Men det vil jo aldri gå??!?!

Jeg har vært inne på tanken på å dra - for at han skal se alvoret. Men som du sier over, jeg tror ikke det hjelper. Tror at det gjør ting verre.

Han vil jo bare at vi skal ha det bra, at jeg skal ha det bra...men hvordan skal det gå i lengda når jeg ser et problem på en måte han overhode ikke ser på det? Altså; han ser meg som grunnen til at vi krangler. Han har faktisk sagt: "kan du ikke bare slutte".

Jeg bare får han ikke til å forstå hvordan måten han reagerer på "krangler" (av og til det JEG vil kalle diskusjoner)påvirker meg. Det føles jævli håpløst. Og dessverre fører det til at jeg tviler på om han EGENTLIG vil "ha" meg....

Må jeg legge lokk på den delen av meg som blir sinna og urimelig? KOmmer jeg jo aldri til å få til...

Rotete. Men de som har det lignede skjønner sikkert hva jeg mener:)

Det eneste som kan hjelpe dere er samlivsterapeut som kan lære dere å kommunisere sammen på en fornuftig måte.

Å bare dra for å demonstrere en "grense" for han vil ikke hjelpe deg. Det vil være usmart, siden han da vil bruke mot deg at du bare drar og lager "drama". Han vil bruke det som bekreftelse på at det er du som lager konflikter, hvis du drar avgårde for å "oppdra" han.

Så jeg ville bestilt tid hos en som kan hjelpe dere å finne ut hva den andre prøver å si. Ikke minst trenger han at en objektiv person sier til han hva du formidler om hans konfliktskyhet og tendens til å skylle alt på deg.For det er jo tydelig at han lytter ikke når du prater.

Det må han lære.

Og du må faktisk lære din rolle i dette når han sier du lager vanskeligheter og ikke vil slutte å krangle.Du bør lære å begrense deg til å si hva som er hovedbudskapet ditt og stoppe der.

Anbefaler sterkt å ta timer hos terapeut.

Lykke til.

[AnonymBruker]

Om han vil komme tilbake? Det vet jeg ikke. Vi har aldri tid til å snakke skikkelig sammen. Begge er veldig opptatt for tiden, spesielt han ... har masse kurs han skal gjennom i månedene framover.

Mitt største problem er at han ikke lenger viser følelser for meg. jeg skulle klart å holdt ut mye hvis han virkelig hadde vist at han elsket meg. Jeg lurer jo etterhvert på om han kan ha en annen.

Jeg må nok bare jobbe meg gjennom sorgen og savnet.

[Gjest TS]

Takk for svar!

Ja,jeg kunne tenkt meg en time eller to hos terapeut. Men det tror jeg han med 99,9% sikkerhet IKKE kommer til å ønske. Jeg tror han virkelig mener at jeg må slutte å krangle, og at vi ikke trenger noen til å fortelle oss noe som helst.

Kanskje jeg får gå på akkord med meg selv en stund, nok til t vi har veldig gode opplevelser i "bakgrunn" før jeg event tar opp en time eller to hos en samlivsterapeut? Å forelså det nå kan jeg ganske sikkert forutsi vil være å helle bensin på bålet!

Jeg synes det virker som om han er sinnsykt var for å bli kritisert og angrepet? Han bare "kobler ut" - dvs han kobler MEG ut.

Er det noen alternativer til å gå å snakke med noen? Jeg vil så gjerne dette, men jeg tror han trenger hjelp til å se sin rolle i alt. Jeg har helt klart ansvar,jeg ER kranglete noen ganger, men jeg kan ikke fikse alt på egenhånd:(

Vi er forresten i slutten av tjueårene begge to, og samboere i to år. Vi burde greie å fikse dette! Vi har det så bra ellers. Men igjen, jeg kan jo ikke fikse det på egenhånd. Det er noen ting jeg trenger at han skjønner. Dsv tar han det nok som angrep og kritikk fra min side..

Ille om alt skal gå i stykker pga dette. Vi elsker hverandre, det er jeg så sikker på som jeg kan bli. Men dette går jo ikke lengda.

[Gjest TS]

Nå så jeg svar fra deg over AB.

Jeg håper han kommer tilbake! Vet han at du vil ha han tilbake,forresten?

Føler masse med deg

Er helt sikker på at det er akkurat samme situasjon jeg ville vært i om jeg dro. Samboer hadde blitt såret tror jeg. Hadde trengt tid til å komme over sjokket.

På bakgrunn av mine erfaringer med en konfliktsky mann (fælt ord egentlig)så er det nettopp når han er lei seg,skuffa,hjelpesløs(?) o.l han ikke greier vise at han elsker meg. Når ting er vanskelig så virker det som det låser seg. Og det er jo også noe av problemet i vårt samliv.Og en ting som er helt sikkert er jo at det ofte er DA "vi" (iallefall jeg!) trenger det.

Mannen din vet kanksje ikke helt hva han skal si eller gjøre nå? Jeg er egentlig ganske sikker på at han elsker deg enda, det er ikke så lenge siden du "viste han døra"?

Huff,jeg håper virkelig dere får snakket sammen. Og at han greier gi av seg selv såpass at du vet hvor du og dere står.

Jeg liker ikke å si det,men man overlever jo uansett hva som skjer. Selv om det er den mest elendige "trøsten" jeg vet om.

[Gjest Emily25]

Kjenner meg igjen. Har vært gjennom det millioner av ganger. Og i disse siste månedene har det vært veldig mye tanker og snakk om å gjøre det slutt. Fra min side... han syns og sier alltid at alt er bra, han syns ikke det finnes noen grunn til å gjøre det slutt mens jeg flere ganger har følt at ahn ikke skjønner åssen jeg har det og føler. Og når vi krangler skikkelig, tviler jeg med en gang på om forholdet ikke vil vare osv osv. Alt det du sier skjer her også.

Men nå ser det ut til at ting endrer seg. Følesnee mine for han er ikke så "avhenige" som før. Jeg har lært å slutte å tenke sånn og ikke tenke for mye. Jeg prøver å ikke være grunnen til kranglingene. Jeg prøver å gjøre som han gjør. Chille, ikke tenke for mye, ikke være så avhenig. Blant annet. Og det hjelper. Men jeg trenger fortsatt litt mer av forholdet enn det han gjør. Men sånn er vi jenter. Vi har masse mer følelser enn gutter. Vi trenger bekreftelse, å få snakke ut osv osv.

Jeg har på en måte blitt sterkere inni meg. Jeg vet hva jeg vil ha og ikke ha. Oppfyller han ikke behovene mine, fungerer det ikke. Men prøver han å forbedre seg, setter jeg stor pris på det, for jeg ville gjort alt for å gjøre ting annerledes for han hvis han ba om det. Men han har aldri bedt om noe sånt... Han syns alt er toppers.

Gutter og jenter er to forskjellige vesen... eller noe! Så, det er vel bare å lære å kjenne hverandre, kjenne seg selv og vite hva man vil ha. Ta seg selv i nakken og fortell deg selv at sånn fungerer det ikke, ditt og datt blir du lykkelig av, ditt og datt er dumt. Jah, rett og slett bestem deg for noe. Litt vanskelig å forklare hva jeg mener her men... Jeg har ihvertfall det mye greiere nå enn før. Blir det slutt, er det selvfølgelig trist, men for min kropp og sjel vil det ikke ta skade at all. Livet går videre, nye muligheter dukker opp. og ja, alt det livet kan tilby.

[Gjest TS]

Tusen takk for svar,Emily25!!!

Dette følte jeg var veldig givende å lese! Jeg skal ta til meg det du skrev,lese det en gang til imorra og begynne å jobbe litt med meg selv.

For du har helt rett, jeg er nok for avhengig av han! Og det virker logisk at om jeg først kan slippe tak i den avhengigheten...så kommer det andre. Kanskje ikke lekende lett og med engang, men jeg synes det virker sannsynlig at det vil gå så mye,mye lettere! (og så får han kanskje ikke "hundre" skjulte budskap å forholde seg til når vi event krangler..for denne avhengigheten ligger vel til grunn for alt man gjør? Om man er klar over det eller ei?)

For øvrig høres kjærestene våre ut som samme "type",hehe. Fornøyd så lenge ting ikke er drama/krangler. Egentlig ikke den verste egenskapen når jeg tenker meg om. Ting ER kanskje ikke så kompliserte når alt kommer til alt?

Greier ikke helt å vri hodet rundt alt nå,men føler du fikk meg inn på noe!!! Tusen takk igjen! Litt lysere i hodet og sinn nå.

[Gjest Migo]

Hei! Jeg også kjente meg veldig igjen i dette. Jeg følte at jeg kjempet en evig kamp i fjor høst mot en samboer som ikke brydde seg det døyt, uansett hvor mye jeg gråt og bar meg. I starten var han bare ikke interessert i å kommunisere, og mente at det ble tatt opp ting som egentlig hadde blitt diskutert tidligere, og etterhvert som han ble mer og mer tilbaketrukken når det gjaldt samtaler så ble jeg mer og mer på - startet flere og flere samtaler. Dette igjen resulterte i at han til slutt begynte å ignorere meg de gangene jeg yppet til bråk (for det ble dessverre det jeg etterhvert gjorde), og jeg var på nippet til å avslutte det hele fordi jeg følte at hele forholdet gikk skeis. Så kom vendepunktet for min del, jeg prøvde å se saken fra hans side, og tenkte hvordan jeg selv hadde reagert hvis samboeren maste om den samme tingen om igjen og om igjen, og den tingen ikke engang var spesielt viktig for forholdets del å snakke om. Plutselig forstod jeg mye bedre hvorfor han hadde begynt å reagere slik han gjorde, og når jeg tok dette opp med han ble han lettet fordi jeg endelig hadde forstått det. Etter den perioden der jobbet jeg mye med meg selv, jeg også "chiller" (som noen andre så fint sa) mer nå enn før, og jeg prøver å tenke og fundere mindre på ting. Jeg prøver å ta ting mer som de faller seg og har på den måten blitt mer avslappet også som person. Samboeren min er nok fortsatt lei av (u)seriøse samtaler, fordi det minner han om en slitsom tid, så jeg velger mine kamper med omhu. Jeg tar først en runde med meg selv og tenker etter om dette virkelig er noe jeg trenger svar på, noe jeg virkelig vil diskutere og om den eventuelle dårlige konsekvensen faktisk er verdt det. Nå har vi ikke lenger noen store samtaler som ligger på vent, og det er en herlig følelse. Samboeren min er glad for at jeg for det meste er et "problemfritt" menneske, og jeg er glad fordi jeg føler meg tryggere på for hver dag som går at den dagen jeg nå har noe vi er nødt til å sette oss ned for å snakke om, så vil samboeren min ta seg tid til det.

[AnonymBruker]

Veldig bra skrevet, Migo. Jeg tror faktisk det er der skoen trykker. Problemet mitt er at jeg nok kanskje har en tendens til å se de negative sidene istedet for å fokusere på det positive og bli en friere og enklere person å ha med å gjøre.

Jeg skal faktisk sette meg ned og tenke gjennom hvordan jeg er og hvordan jeg faktisk ønsker å være. Og da dette med meg i samtalene med mannen min (han som har flyttet ut ) Innerst inne er jeg en sorgløs og blid kvinne som ler masse. Den siste tiden har jeg imidlertid merket mer og mer mørke og tristhet - uten at jeg kan sette fingeren på nøyaktisk når forandringen kom og hva som utløste det.

[Gjest Emily25]

Tusen takk for svar,Emily25!!!

Dette følte jeg var veldig givende å lese! Jeg skal ta til meg det du skrev,lese det en gang til imorra og begynne å jobbe litt med meg selv.

For du har helt rett, jeg er nok for avhengig av han! Og det virker logisk at om jeg først kan slippe tak i den avhengigheten...så kommer det andre. Kanskje ikke lekende lett og med engang, men jeg synes det virker sannsynlig at det vil gå så mye,mye lettere! (og så får han kanskje ikke "hundre" skjulte budskap å forholde seg til når vi event krangler..for denne avhengigheten ligger vel til grunn for alt man gjør? Om man er klar over det eller ei?)

For øvrig høres kjærestene våre ut som samme "type",hehe. Fornøyd så lenge ting ikke er drama/krangler. Egentlig ikke den verste egenskapen når jeg tenker meg om. Ting ER kanskje ikke så kompliserte når alt kommer til alt?

Greier ikke helt å vri hodet rundt alt nå,men føler du fikk meg inn på noe!!! Tusen takk igjen! Litt lysere i hodet og sinn nå.

Det er godt å høre! Typene våre vil oss godt og er glad i oss og bryr seg. Tenk da: De har holdt ut med oss selv etter alle disse kranglene vi har satt igang! Det er jo også noe å tenke på. Så da er det jo en selv man må jobbe litt med. Håper du fikser det og føler deg litt bedre etter hvert du også. Avhenighet er ikke så altfor bra, men LITT avhenig kan man såklart være. Det er jo normalt. Typene vår er nok også litt avhenig av oss, men de klarer å begrense det. Og det burde vi også.

Håper det går bra for deg da!