Separasjonsangst/overdrevne bekymringer (på vennskapelig nivå)

[AnonymBruker]

Jeg er en jente i 20-årene som mener selv at jeg generelt fungerer bra sosialt. Jeg har en stor omgangskrets samt noen nære venner som jeg tilbringer tid med. På fest merker jeg at jeg raskt blir midtpunkt og får oppmerksomhet noe jeg selvfølgelig synes er koselig og hyggelig, men siden de nære vennene ikke er sånn kjempemange så er det en kontrast å komme tilbake til hverdagen.

Grunnen til at jeg skriver her er fordi jeg i perioder sliter litt, og lurer på om andre har det på samme måte og har erfaringer med å overvinne dette. Jeg tror nemlig at jeg har litt separasjonsangst for venner. Kan fortelle litt om "symptomene" mine:

1) Jeg har veldig lett for å tro at folk er sure på meg om noe i vennskapet forandrer seg. Om folk ikke svarer på en melding eller blir opptatt med noe annet i en periode kan jeg gå og analysere dette i hodet mitt ganske lenge. Jeg er av erfaringens skyld klar over at dette som regel er et produkt av mine egne tanker og tar det ikke opp med noen. Men ofte kan dette gå utover humøret, jeg kan være trist og tungsinnet av dette.

2) Når jeg møter nye folk tar det LANG tid før jeg kan bli kjent med dem. Alt for ofte når folk er hyggelige i sosiale lag ect. tar jeg det med en goood klype salt, og til og med når folk ellers søker kontakt med meg tar det lant tid før jeg i det hele tatt kan tro at de er interessert i et vennskap. Jeg responderer jo med hyggeligheter tilbake, men tar aldri skikkelig initiativ med folk før det har gått veldig lang tid.

3) Både med nye og eldre venner er jeg redd for å kreve mye. Jeg er redd for å sende for mye meldinger og mase og er redd for å "henge meg på" for mye. Jeg kan også ha problemer med å utrykke behover jeg har (for eksempel: i kveld trenger jeg en venn å prate med"). Jeg kan for eksempel sitte og høre på side opp og side ned med mine venninners guttetrøbbel mens jeg alltid bagatelliserer egne situasjoner. Akkurat denne biten plager meg litt fordi jeg føler at jeg, selv om jeg har mye folk rundt meg, på en måte vandrer min vei på jorden litt alene fordi jeg deler for lite.

4) Jeg har svært liten tro på at tre (eller flere) ikke kan fungere som like gode venner. Jeg er alltid litt redd for å være den som etter hvert glir vekk og ut av "det gode selskap" om jeg gjør noe feil eller går glipp av noe som knytter de andre nærmere sammen.

Jeg skal ikke prøve å psykoanalysere meg selv da jeg verken har spesielt tro på metoden eller kan det faget noe særlig, men jeg har tenkt en del på det, og kjenner at mange av disse følelsene ble født i meg i en periode på slutten av barneskolen da jeg var i en jentegjeng hvor normen var å være ekle mot hverandre. Dette er selvfølgelig episoder som jeg har kommet over, og jeg er fullt klar over at alle vi jentene bare var barnslige og levde oss litt hardt inn i en boble hvor vi tenkte at maktspill mellom venner var normalt, men som sagt sitter følelsene i meg fortsatt. Jeg husker ikke lengre alle situasjonene, men vi var fire stykker som alltid prøvde å utestenge en eller to fra gjengen. I få dager kunne vi fungere sammen alle sammen alle før to feks. kunne møtes to sammen, konspirere litt og deretter systematisk utestenge de andre.

Huff, dette ble langt men er litt godt å kunne skrive ut disse tankene, det er første gang jeg i det hele tatt setter meg ned og lufter dem. Det høres jo ut som om jeg er fem år nå, men det kan jo hende at andre har vært i samme situasjon. Vil gjerne bli kvitt dette for å få et bedre liv uten bekymringer som egentlig bare er unødvendige.

[Lunete]

Har desverre ingen gode råd å gi deg, men henger meg på her i håp om gode råd da jeg har det på samme måte, var vi i samme jente gjeng på skolen tro?;-) Opplevde nemlig nøyaktig det samme der og mine problemer kan vel til dels spores tilbake dit.

Jeg er så redd for å bli avvist at jeg igrunnen virket litt avvisende tror jeg:-(

[AnonymBruker]

Dette er typisk jentegreie usikkerhet og høye krav til oss selv. Men det er bare nedbrytende. Det beste er å tørre å gi litt mer f... snu om tankene og tenke "jaja liker de meg ikke så er det deres tap", "svarer ikke på SMS? Neivel er vel opptatt med noe annet da"

[FantasDick]

Du høres ganske lik ut som kompisen min, angående akkurat dette. Han går til psykolog, hva de snakker om aner jeg ikke, men det funker!

[AnonymBruker]

Skal ikke "diagnostisere", men det er jo fint du reflekterer over dette. Når det gjelder punkt 1) hadde jeg ei venninne som måtte krisemaksimere hver gang jeg (eller andre venner) ikke svarte på en melding med én gang, brukte litt tid på å svare på mail eller andre slike småting som aldri var vondt ment. Det var faktisk ganske sårende å stadig få inntrykk av at hun ikke stolte mer på meg/oss enn at hun trodde jeg hadde gitt henne opp som venninne om jeg hadde slått av telefonen på kino De stadige beskyldningene, pluss at hun også ofte selv følte for å ende vennskapet midlertidig ved å dramatisk slette facebook, mailadresse osv førte til at vennskapet med flere av oss venninnene (uavhengig av hverandre) faktisk tok slutt. I utgangspunktet hadde ikke jeg et vondt ord å si om henne, jeg prioriterte oftere å treffe henne enn mange andre og hadde det hyggelig med henne. Men alt det dramaet gjorde at jeg nå er veldig glad for at vi ikke har kontakt lenger. Så --- det er bra du ikke tar opp dette med vennene dine, tror jeg. Jeg vet selvsagt ikke hvordan dine venner er, men jeg vet at i hvert fall jeg i utgangspunktet var ei god og pålitelig venninne, og jeg regner med de aller fleste andre også er det... med mindre du har andre grunner til å ikke stole på dem, da.

2) kjenner meg igjen i dette, men har akseptert at det er sånn jeg er, og jeg liker å ha mye privatliv og alenetid. Men jeg har etter hvert begynt å tenke at selv om det tar lang tid for meg å få nye venner, er det ikke noe stort problem for meg å glede meg over kontakt med "nye" folk likevel: Det går an å bruke tid sammen, ta følge på bussen, avtale gruppearbeid eller lunsjpause eller bare slå av en kort prat selv om man ikke er "venner"..?

3) her kan det gå begge veier. Selvsagt går det an å oppfattes som for innpåsliten hvis man maser om veldig mye kontakt. Samtidig virker en som en ikke er interessert i det hele tatt hvis man ikke tar noe initiativ selv, og det er jo ikke noe bra? Hva mener du er normal kontaktmengde? Jeg synes heller ikke du skal være redd for å snakke mer om dine egne ting - for det første gjør det det mulig for folk å bli bedre kjent med deg, for det andre kan andre få mer tillit til en dersom en deler litt personlige ting, og for det tredje er det jo ikke noen grunn til at akkurat DU skal sitte stille og lytte, mens alle andre har rett til å holde lange monologer?

4) usikker på hva du mente. Jeg tror det er helt mulig å være en større venne/jentegjeng, men kanskje det er lettest når jentene ikke er sånn superjentete som bare må gjøre jenteting som å gå på do sammen og hviske...

[Gjest BettyBoop28]

Jeg er en jente i 20-årene som mener selv at jeg generelt fungerer bra sosialt. Jeg har en stor omgangskrets samt noen nære venner som jeg tilbringer tid med. På fest merker jeg at jeg raskt blir midtpunkt og får oppmerksomhet noe jeg selvfølgelig synes er koselig og hyggelig, men siden de nære vennene ikke er sånn kjempemange så er det en kontrast å komme tilbake til hverdagen.

Grunnen til at jeg skriver her er fordi jeg i perioder sliter litt, og lurer på om andre har det på samme måte og har erfaringer med å overvinne dette. Jeg tror nemlig at jeg har litt separasjonsangst for venner. Kan fortelle litt om "symptomene" mine:

1) Jeg har veldig lett for å tro at folk er sure på meg om noe i vennskapet forandrer seg. Om folk ikke svarer på en melding eller blir opptatt med noe annet i en periode kan jeg gå og analysere dette i hodet mitt ganske lenge. Jeg er av erfaringens skyld klar over at dette som regel er et produkt av mine egne tanker og tar det ikke opp med noen. Men ofte kan dette gå utover humøret, jeg kan være trist og tungsinnet av dette.

2) Når jeg møter nye folk tar det LANG tid før jeg kan bli kjent med dem. Alt for ofte når folk er hyggelige i sosiale lag ect. tar jeg det med en goood klype salt, og til og med når folk ellers søker kontakt med meg tar det lant tid før jeg i det hele tatt kan tro at de er interessert i et vennskap. Jeg responderer jo med hyggeligheter tilbake, men tar aldri skikkelig initiativ med folk før det har gått veldig lang tid.

3) Både med nye og eldre venner er jeg redd for å kreve mye. Jeg er redd for å sende for mye meldinger og mase og er redd for å "henge meg på" for mye. Jeg kan også ha problemer med å utrykke behover jeg har (for eksempel: i kveld trenger jeg en venn å prate med"). Jeg kan for eksempel sitte og høre på side opp og side ned med mine venninners guttetrøbbel mens jeg alltid bagatelliserer egne situasjoner. Akkurat denne biten plager meg litt fordi jeg føler at jeg, selv om jeg har mye folk rundt meg, på en måte vandrer min vei på jorden litt alene fordi jeg deler for lite.

4) Jeg har svært liten tro på at tre (eller flere) ikke kan fungere som like gode venner. Jeg er alltid litt redd for å være den som etter hvert glir vekk og ut av "det gode selskap" om jeg gjør noe feil eller går glipp av noe som knytter de andre nærmere sammen.

Jeg skal ikke prøve å psykoanalysere meg selv da jeg verken har spesielt tro på metoden eller kan det faget noe særlig, men jeg har tenkt en del på det, og kjenner at mange av disse følelsene ble født i meg i en periode på slutten av barneskolen da jeg var i en jentegjeng hvor normen var å være ekle mot hverandre. Dette er selvfølgelig episoder som jeg har kommet over, og jeg er fullt klar over at alle vi jentene bare var barnslige og levde oss litt hardt inn i en boble hvor vi tenkte at maktspill mellom venner var normalt, men som sagt sitter følelsene i meg fortsatt. Jeg husker ikke lengre alle situasjonene, men vi var fire stykker som alltid prøvde å utestenge en eller to fra gjengen. I få dager kunne vi fungere sammen alle sammen alle før to feks. kunne møtes to sammen, konspirere litt og deretter systematisk utestenge de andre.

Huff, dette ble langt men er litt godt å kunne skrive ut disse tankene, det er første gang jeg i det hele tatt setter meg ned og lufter dem. Det høres jo ut som om jeg er fem år nå, men det kan jo hende at andre har vært i samme situasjon. Vil gjerne bli kvitt dette for å få et bedre liv uten bekymringer som egentlig bare er unødvendige.

Jeg har det veldig mye på samme måte. Tror det henger igjen fra ungdsomsskolen der jeg ble mobba og av og til fryst ut fra vennegjengen. Har litt den angsten inne i meg fortsatt, så jeg holder ofte tilbake pga det og kvier meg av og til for å invitere folk på ting i frykt for at de ikke skal ville komme og at det skal være pga meg.

Har jo blitt gradvis flinkere til å ta initiativ til ting, men har tendens til å holde tilbake og jeg er ikke flink til å være åpen å dele ting om meg selv med folk.

Endret 25. februar 2011 av BettyBoop28