Tenker ofte på å være utro...

[AnonymBruker]

Jeg er sammen med en herlig gutt/mann og har vært det i litt over 2 år. Har bodd sammen med han i ca. et halvt år. Sammen har vi en hund også. Men i det siste, i 2 måneder eller noe har jeg stadig oftere tenkt på andre gutter, tenkt på om jeg noengang vil være utro... NOen ganger frister det, men da tar jeg tak i meg selv og sier "Jeg gjør ikke sånn. Jeg elsker han og uansett grunn, er man bare ikke utro. Dermed basta." Jeg selv hater utroskap og hvis jeg hadde fersket typen min i å være utro ville jeg gjort det slutt med en gang. Dette vet jeg ettersom jeg har vært gjennom det en gang før... eller, nesten ihvertfall. Så vet åssen det føltes å bli bedratt og sviktet av en man elsker.

Men uansett. Jeg drømmer om å gifte meg med kjæresten min, men samtidig frister det egentlig mer og mer å gjøre det slutt. Jeg er "bare" 19 og han 21, så jeg er ganske ung ennå til å slå meg helt til ro. Men jeg er ikke den som liker å feste hver eneste helg og hoppe på gutt til gutt. Trives veldig i å være i et fast forhold, men det gjelder bare hvis jeg VIRKELIG trives. Men gjør jeg det? Vi krangler en del, men jeg vil tro vi har et normalt, godt forhold. Med opp og nedturer. Så jeg lurer egentlig bare på om jeg bare er usikker på meg selv. Kanskje jeg ikke er klar for et fast forhold... Kanskje jeg savner følelsen av å ha kjangs på andre. Følelsen av å kunne flørte og more meg.

Kom gjerne med meninger! Trenger litt hjelp her. Jeg vurderer å avslutte forholdet. Men samtidig tror jeg innerst inne at jeg ALDRI vil klare å gjøre det slutt, fordi jeg elsker han så høyt. Er redd for å gjøre en tabbe og kaste bort noe fantastisk...

[runekki]

.

Endret 7. mars 2011 av runekki

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er selv 20, blir snart 21 og var i et forhold i noen år, inntil slutten av Desember(2010)

Jeg følte akkurat det samme som deg. At jeg elsket ham veldig høyt og at jeg aldri ville klare å gjøre det slutt. At jeg ikke var noen typisk ut-hver-helg jente og at jeg aldri ville være sammen med noen andre. Dette var mannen jeg vill gifte meg med, få barn med og bo med resten av mitt liv.

Men, allikevel likte jeg å gå ut alene, og likte at andre ga meg oppmerksomhet. Jeg har alltid vært flørtete av natur, men jeg gjorde det også veldig ofte med mening. Jeg likte oppmerksomheten jeg fikk, og det hendte ofte at jeg tenkte på disse mennene. Og jeg tenkte: Hva om jeg ikke hadde kjæreste.. Hva om jeg hadde vært utro.. Hva om ditt.. Hva om datt..

Men så tenkte jeg at nei; Dette er mitt liv og dette er mannen jeg skal være sammen med.

Jeg tenkte slik, selvom jeg også er sterkt imot utroskap.

Så kom 'vendepunktet'. Jeg traff en gutt på byen, som jeg aaltid har likt. Siden før eg ble sammen med ham jeg var sammen med. Ja, siden jeg var kanskje 13, 14år. Og vi har kjent hverandre, og jeg har alltid tenkt at han er pen, kjekk, snill osv. men aldri noe annet. Det har heller aldri vært en reel greie, fordi at jeg har hatt kjæreste og også han (til tider). Men, så fortalte han meg denne kvelden om at han hadde likt meg lenge, alltid sett på meg og at han synes jeg var det ene etter det andre. Og jeg ble heelt satt ut. Jeg snakket med en venninne om det, gråt tilogmed litt pga følelsene mine var så forvirret. Men jeg skulle jo aldri gjøre noe med denne gutten, og aldri gjøre det slutt med ham jeg var sammen med. Men så - utover kvelden, tenkte jeg at jeg gir ham et kyss, også blir jeg ferdig med det. Å ja - vi kysset, men mer enn en gang. Traff han så på fest senere,hadde gledet meg til å se ham, og det samme skjedde. Og DA skjønte jeg at noe er virkelig galt. Jeg som egentlig er imot dette, oppfører meg på denne måten. Fant ut at det ER en grunn til det.

Dagen etter tok jeg en samtale men min daværende kjæreste og gjorde det slutt.

Det var veldig mye fram og tilbake (ikke forhold-messig, men følelsesmessig) og jeg var i veldig tvil på at jeg hadde gjort det rette de første dagene. Men nå er jeg så lykkelig som noen kan bli. Jeg har tatt det beste valget i hele mitt liv. Det er befriende å klare seg selv, være alene, være singel og gjøre HVA MAN VIL MED HVEM MAN VIL uten at noen trenger å bry seg! Eller.. De kan bry seg, men JEG bør ikke bry meg

Men jeg har vært der - tro meg. Du vil sikkert mens du leser dette tenke at; Ja, men det kommer ikke til å skje meg. Jeg er sammen med ham jeg er sammen med nå og ferdig med det.

Men jeg tror - at når man først har begynt å tenke slik du gjør nå, så er det for en grunn. Jeg tenkte sånn i et par-tre år, men tenkte at det bare var noe 'forbigående. Men det ble sterkere og sterkere. Og husk! Det er NÅ du er ung! Om 20år er det forsent!

Jeg går på byen hver helg jeg nå. Og jeg elsker det. Tro det eller ei. Men jeg tenker at det er bedre å gjøre det som 20åring, enn som 40åring. Da er det nemlig forsent. Jeg vil ikke sitte å tenke om 20 år at ; Ånei, hvorfor levde jeg ikke livet mens jeg kunne.

Jeg tror, at på et stadie i livet trenger ALLE å fly fra seg. Og det ideelle er og gjøre det når man er ung og har livet foran seg.

Dette ble langt, men håper du orker å lese. Jeg vet så godt hvordan du har det.

Stå på, og LYKKE TIL!

Og hver så snill og oppdater om hvordan det går og hva du bestemmer deg for!

PS. Gidder ikke få kommentarer om; Å så slem og følelsesløs du er som var utro og bla bla bla. Det er så altfor mange "dramatiske" mennesker her inne, og alt for mange tråder som handler om dette. Ta det heller ut der, dere som vil

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar! Dette fikk meg til å tenke mye! Hehe. Skal nok oppdatere... Det er sånn at følelsene går fram og tilbake hele tiden. Akkurat nå for øyeblikket føler jeg at alt er bra og at jeg ikke har behov for å være fri igjen osv. Trives sånn som det er nå. Men snart vil jeg ombestemme meg igjen... Man kan godt kalle dette en ond sirkel! o_O

[AnonymBruker]

Er vel bedre at du gjør det slutt enn å være utro mot han. Så kan du holde på med det du vil uten å såre andre.

[Lisemarie]

Samme situasjon, bortsett fra at det har blitt leenge siden vi hadde sex sist. Jeg er også "bare" 19 år. Tenker bare på det fordi det har blitt en stund siden vi hadde sex, men faller fort bort fra tanken når jeg "våkner opp" og ser at jeg har en fantastisk kjæreste!

For min del er det bare tanker på en dårlig dag, jeg elsker min kjære og kunne ikke bedt om bedre kjæreste

[AnonymBruker]

Føler faktisk en liten anger på at jeg i det hele tatt skrev noe her. For jeg kan fortsatt ha det gøy og gå ut og slikt selv om jeg har kjæreste. Og jeg burde ikke klage på forholdet vårt... Hva er det egentlig å klage på? Vi diskuterer/småkrangler en del, men det kan man forandre på. Jeg skal slutte å henge meg opp i bagateller. Sexlivet vårt er supert, og han behandler meg supert. Han er bare sykt dårlig på å feks. kjøpe gaver på viktige dager ettersom jeg har gitt han klar beskjed over at jeg forventer slikt. Jeg liker OG trenger å få blomster, et kort, osv osv. for å føle meg satt pris på og elsket, av han. Og jeg har også sagt at, hvis han ikke i det hele tatt gidder å kjøpe noe gave, så får han ihvertfall si ifra til meg, så jeg ikke går rundt og har falske forhåpninger. (Han har blant annet lovet meg valentinesgave men ikke gitt meg noe. Og han kjøpte aldri bursdagsgave sist gang. Håper ikke det skjer igjen............................)

Men ellers, når jeg tenker meg om, er jeg nok bare fortsatt litt "umoden" for et seriøst forhold. Men det trenger ikke å bety at jeg da må gjøre det slutt. Jeg kan fortsatt more meg, gå ut med venner, ta han med ut, være meg selv, oppleve ting osv osv. selv om jeg har en kjæreste. Det var en periode for en-to måneder siden der vi gikk ut 7 helger på rad... og det var morro!!! Men nå som det har stått stille en stund igjen, er det kanskje ikke så rart jeg begynner å furte. Men så klager jeg veldig fort å... er rastløs og utålmodig til tider. Jeg er en tvilling også, hvis det skulle hjelpe å forstå meg! Haha!

Jeg har hatt mine tanker om utroskap, om singellivet og sånt, men nå er det slutt på det. Jeg har tenkt gjennom dette MYE i disse timene helt siden jeg skrev innlegget og jeg skjønner nå at jeg ikke kan tenke og holde på sånt. Jeg burde sette mer pris på det jeg har. Og jeg vet også at, hvis jeg virkelig og da mener jeg VIRKELIG ikke vil mer i forholdet, da VET jeg det. Men jeg vil faktisk fortsette. Jeg gleder meg til å flytte i ny og større leilighet med han til sommeren og jeg gleder meg til å begynne å jobbe og tjene mine egne penger, ta lappen og reise rundt på morsomme opplevelser... MED kjæresten min. Vi har jo også en liten nydelig hund sammen.

Men tusen takk for alle svar!

[AnonymBruker]

Ok. Ikke for å være negativ her men jeg håper virkelig at det ikke er lenge til du får opp øynene. Jeg for min del tror at det er en grunn til at du skrev det innlegget du gjorde. Og at du tenker slik du gjør.

Du er 19år jente, og har hele livet foran deg! Som det ble skrevet over, om 20 år er det forsent.

Er det dere to som virkelig er ment to be, ja så finner dere sammen igjen hvis du velger å gjøre det slutt/ ta en pause, eller hva du/dere velger å evt kalle det.

Jeg håper virkelig ikke at du våkner om opp 5-10år med unger, hus, hund og bil og tenker; Hva har jeg gjort? Hvorfor gjorde jeg ikke sånn og sånn. Det er SVÆRT få som kan være lykkelige sammen "hele" livet. Jeg kjenner meg så godt igjen i hele situasjonen din, men jeg har heldigvis blitt mer realistisk enn det jeg var.

Jeg hadde "bestemt" meg, for at dette er mitt liv. Men i en alder av rundt 20år, er det faktisk ikke riktig å tenke slik. Hadde du vært 50-60 derimot, ja da blir det noe helt annet, og da bør en jammen bli der en er.

Håper du "våkner opp" snart. Og lykke til. Håper du tar det riktige valget.

[AnonymBruker]

Ok. Ikke for å være negativ her men jeg håper virkelig at det ikke er lenge til du får opp øynene. Jeg for min del tror at det er en grunn til at du skrev det innlegget du gjorde. Og at du tenker slik du gjør.

Du er 19år jente, og har hele livet foran deg! Som det ble skrevet over, om 20 år er det forsent.

Er det dere to som virkelig er ment to be, ja så finner dere sammen igjen hvis du velger å gjøre det slutt/ ta en pause, eller hva du/dere velger å evt kalle det.

Jeg håper virkelig ikke at du våkner om opp 5-10år med unger, hus, hund og bil og tenker; Hva har jeg gjort? Hvorfor gjorde jeg ikke sånn og sånn. Det er SVÆRT få som kan være lykkelige sammen "hele" livet. Jeg kjenner meg så godt igjen i hele situasjonen din, men jeg har heldigvis blitt mer realistisk enn det jeg var.

Jeg hadde "bestemt" meg, for at dette er mitt liv. Men i en alder av rundt 20år, er det faktisk ikke riktig å tenke slik. Hadde du vært 50-60 derimot, ja da blir det noe helt annet, og da bør en jammen bli der en er.

Håper du "våkner opp" snart. Og lykke til. Håper du tar det riktige valget.

Hold nå kjeft for faen. TS er fornuftig og har tatt et utrolig godt valg. Du kan i grunn bare gi blanke F... i å oppfordre henne til å gjøre det slutt med typen, som du egentlig sikter til mellom linjene - kun fordi hun var usikker.

"Du har hele livet foran deg og blablabla" Shut up. Vi lever her og nå, og ingen kan se i fremtiden.

[AnonymBruker]

Hold nå kjeft for faen. TS er fornuftig og har tatt et utrolig godt valg. Du kan i grunn bare gi blanke F... i å oppfordre henne til å gjøre det slutt med typen, som du egentlig sikter til mellom linjene - kun fordi hun var usikker.

"Du har hele livet foran deg og blablabla" Shut up. Vi lever her og nå, og ingen kan se i fremtiden.

TS er fornuftig og har tatt et utrolig godt valg.

Hvordan i all verden vet du det?

Vi lever her og nå, og ingen kan se i fremtiden.

Nettopp!! Det er akkurat det jeg skal fram til

Ja, jeg oppfordrer henne til det, ja. Ikke bare mellom linjene heller.

Greit, er hun 100% sikker på at dette er riktig, så greit. Men det har jeg mine sterkeste tvil, eller, igrunn tror jeg faktisk ikke, at hun er 100% sikker. Da hadde hun aldri skrevet det hun gjorde.

Og som sagt: Er det ment to be, så er det ment to be! Samme hva de/hun velger å gjøre nå. TS - spør evt om å ta en pause. Hver fra hverandre i f.eks to-tre uker.Dra ut med venner og gjør ting med dem du ikke pleier. Så kan du se etter disse ukene om det var helt forferdelig, eller om det faktisk føltes greit..

Velger dere da og fortsette og være sammen, så er to-tre uker fra hverandre bare godt for forholdet

[AnonymBruker]

*Trådstarter*

Ser at det er to forskjellige meninger her om det jeg har valgt. Og jeg er forsåvidt enig med begge. Jeg syns selv jeg tok et fornuftig valg i å slutte å tenke sånn som jeg har gjort i det siste og heller tenke positivt, fordi jeg er 100% sikker på at hvis vi skulle tatt pause, hadde vi blitt sammen igjen. Så ser altså ingen grunn til å ta pause heller. Så om jeg er realistisk eller ei nå, det kan man jo egentlig ikke svare helt hundre prosent sikkert på uansett...

Ja, jeg er bare 19. Så jeg har jo fortsatt noen år igjen på meg å finne ut hvem jeg er og hva jeg vil. Jeg er jo bare 20 neste år, fortsatt god tid for å si det sånn. Istedenfor å tenke så mye langt framover, burde man heller tenke på nåtid og hva man føler her og nå. Og det jeg da føler er at jeg er utrolig takknemlig for at jeg er sammen med denne herlige gutten og jeg håper det blir maange mange år til med han. Men hvem vet, kanskje jeg har helt andre meninger om 2 måneder eller 2 år. Jeg vet selv at jeg tenker litt for mye på fremtiden... Men som sagt, så fikk jeg tenkt en del nå i 1-2 dager og føler jeg endelig har funnet fram til hva jeg vil/føler.

Så sånn blir det nå. Er glad jeg fant ut av det og jeg har det kjempebra!

[runekki]

.

Endret 7. mars 2011 av runekki