ingen barn, egne barn, eller adoptere?

[Gjest imli]

Eg skjønner ikkje kvifor nokon frivilleg vil gå gjennom den lange, slitsomme prossessen det er å adoptere viss ein kan få biologiske barn. Det verkar heilt sjukt. Har både prata med og lest om, folk som har adoptert, og det er ikkje gjort på 1-2-3, for å seie det slik. Det er beintøft psykisk - det tek mange år, ein må igjennom ein masse undersøkelser, mange heilt normale folk blir forkasta som adoptivforeldre, ein kan gå fleire år og aldri vete når, eller i det heile tatt om, ein får ein unge. Mange forhald går i stykker under prossessen. Orkar du verkeleg det, viss du er ein normalt fruktbar person som berre kan ha samleie og bli gravid?

[Gjest Olsen]

Eg skjønner ikkje kvifor nokon frivilleg vil gå gjennom den lange, slitsomme prossessen det er å adoptere viss ein kan få biologiske barn. Det verkar heilt sjukt. Har både prata med og lest om, folk som har adoptert, og det er ikkje gjort på 1-2-3, for å seie det slik. Det er beintøft psykisk - det tek mange år, ein må igjennom ein masse undersøkelser, mange heilt normale folk blir forkasta som adoptivforeldre, ein kan gå fleire år og aldri vete når, eller i det heile tatt om, ein får ein unge. Mange forhald går i stykker under prossessen. Orkar du verkeleg det, viss du er ein normalt fruktbar person som berre kan ha samleie og bli gravid?

Og hva er er det som er så sjukt med å bevisst velge adopsjon?

Adopsjon er å finne foreldre til barna, ikke barn til foreldre. Da må det vel være fint for barna som blir adoptert at deres foreldre har bevisst valgt adopsjon, og ikke nødvendigvis hatt flere forsøk med assistert befruktning i forsøk på egen formering først?

Det betyr ikke at jeg mener at de som har hatt forsøk med assistert befruktning ikke kan adoptere, selvsagt ikke.

Adoptivforeldre må godkjennes, og godt er det. Selvsagt må økonomi, helse og vandel være ok. Det betyr ikke at man må være superforeldre. De fleste som får avslag, får det pga helse og/eller alder.

Ved adopsjon må man være forberedt på ventetid. Det kan selvsagt ta på. Jeg kjenner flere som har adoptert, og ingen av dem kjenner noen potensielle adoptivforeldre som har gått fra hverandre i ventetiden. Og går man fra hverandre i en slik ventetid, er jo det bedre at det skjer da enn etter at barna har kommet.

[Gjest MrsTux]

Eg skjønner ikkje kvifor nokon frivilleg vil gå gjennom den lange, slitsomme prossessen det er å adoptere viss ein kan få biologiske barn. Det verkar heilt sjukt. Har både prata med og lest om, folk som har adoptert, og det er ikkje gjort på 1-2-3, for å seie det slik. Det er beintøft psykisk - det tek mange år, ein må igjennom ein masse undersøkelser, mange heilt normale folk blir forkasta som adoptivforeldre, ein kan gå fleire år og aldri vete når, eller i det heile tatt om, ein får ein unge. Mange forhald går i stykker under prossessen. Orkar du verkeleg det, viss du er ein normalt fruktbar person som berre kan ha samleie og bli gravid?

Jeg kjenner flere som har villet adoptere og gjort det, selv om de har kunnet få biologiske barn. De er ikke "sjuke" i det hele tatt

[Gjest imli]

Eg skjønner berre ikkje kvifor nokon vil utsetje seg for ein slik enorm påkjenning, når dei berre kan ta seg ei runde i sengehalmen i stadet...

Men, men, me er alle ulike, er vel det riktige å seie her.

[Tears.of.the.Sun]

Eg skjønner berre ikkje kvifor nokon vil utsetje seg for ein slik enorm påkjenning, når dei berre kan ta seg ei runde i sengehalmen i stadet...

Men, men, me er alle ulike, er vel det riktige å seie her.

Jeg syns at det er en utrolig egoistisk instilling! Vet du egentlig hvor mange barn som fins i verden uten foreldre, og hvor mange barn som trenger å komme til et trygt hjem i Norge? Jeg syns det er fantastisk at noen velger å gå gjennom den slitsomme, lange prosessen med å få barn istedet for å bare ta seg en runde i "sengehalmen" som du sier. Det krever ingenting å skape et barn, men det krever noe å være en god forelder. Og min erfaring er at mange av de som er villige til å gå gjennom en lang, krevende prosess blir bedre foreldre nettopp fordi de har veldig lang tid på å faktisk forberede seg, planlegge og vite om de faktisk vil det.

[Pingting]

Vet du egentlig hvor mange barn som fins i verden uten foreldre, og hvor mange barn som trenger å komme til et trygt hjem i Norge?

Som nevnt før i debatten: færre enn det er foreldre som vil adoptere.

Jeg skjønner ikke helt hva som var egoistisk med det Imli sa? Slik jeg tolket det, har hun jo medfølelse for de som må gjennom en så lang og usikker prosess og lurer på hvorfor noen frivillig vil utsette seg selv for det?

[Gjest MrsTux]

Eg skjønner berre ikkje kvifor nokon vil utsetje seg for ein slik enorm påkjenning, når dei berre kan ta seg ei runde i sengehalmen i stadet...

Men, men, me er alle ulike, er vel det riktige å seie her.

Prøveprosess og svangerskap kan være belastende det også. Det er ikke alltid bare å ta seg en runde i sengehalmen

[Gjest imli]

Jeg syns at det er en utrolig egoistisk instilling! Vet du egentlig hvor mange barn som fins i verden uten foreldre, og hvor mange barn som trenger å komme til et trygt hjem i Norge? Jeg syns det er fantastisk at noen velger å gå gjennom den slitsomme, lange prosessen med å få barn istedet for å bare ta seg en runde i "sengehalmen" som du sier. Det krever ingenting å skape et barn, men det krever noe å være en god forelder. Og min erfaring er at mange av de som er villige til å gå gjennom en lang, krevende prosess blir bedre foreldre nettopp fordi de har veldig lang tid på å faktisk forberede seg, planlegge og vite om de faktisk vil det.

Egoistisk? Det var og ein måte å sjå det på. Eg ser rett og slett berre praktisk på det. Ja, det finnes ein masse foreldrelause ungar her i verda, men svært få av desse er "adopterbare". Det er ein masse andre måtar å hjelpe ungar på enn å adoptere. Adopsjon skal ikkje vere nødhjelp, og eg tykkjer i tillegg at det blir feil å adoptere pga rein idealisme. Ein kan jo dessutan lett risikere å aldri få adopert ein unge, samt at det tek mange år og ikkje minst er veldig dyrt. Eigaproduserte ungar er "billeg og praktisk", for å seie det på ein litt usmakleg måte. Eg trur dessutan ikkje at fleirtalet av dei som ynskjer å adoptere framfor å få biologiske barn, veit særleg mykje om kva ein adopsjonsprossess inneber.

Du har rett i at det som er krevande, er å bli ein god forelder. Men eg ser ikkje i det heile tatt at dei som adopterar blir betre foreldre enn dei som får ungar på gamlemåten. Ein blir ikkje ein god forelder av å bruke masse pengar og vente lenge på ein unge (heller ikkje av ein runde i sengehalmen, sjølvsagt). Det er andre ting som avgjer. Korleis det er å vere forelder, veit ein ikkje før ein har fått ein unge, vere seg adoptert eller biologisk.

[Tears.of.the.Sun]

Som nevnt før i debatten: færre enn det er foreldre som vil adoptere.

Jeg skjønner ikke helt hva som var egoistisk med det Imli sa? Slik jeg tolket det, har hun jo medfølelse for de som må gjennom en så lang og usikker prosess og lurer på hvorfor noen frivillig vil utsette seg selv for det?

OK, kanskje egoistisk er feil ord å bruke. Det eneste jeg mener er at det er en veldig negativ holdning til adopsjon som er et så viktig tema.

Men hun har all rett til sin mening uansett ja. Og det var et godt bidrag til tråden, men jeg er personlig uenig.

[Gjest imli]

Som nevnt før i debatten: færre enn det er foreldre som vil adoptere.

Jeg skjønner ikke helt hva som var egoistisk med det Imli sa? Slik jeg tolket det, har hun jo medfølelse for de som må gjennom en så lang og usikker prosess og lurer på hvorfor noen frivillig vil utsette seg selv for det?

Riktig tolka

Prøveprosess og svangerskap kan være belastende det også. Det er ikke alltid bare å ta seg en runde i sengehalmen

Sjølvsagt ikkje, men eg tok utgongspunkt i normalt fertile mennesker som ville unnfange i løpet av nokre få månader.

[Gjest imli]

OK, kanskje egoistisk er feil ord å bruke. Det eneste jeg mener er at det er en veldig negativ holdning til adopsjon som er et så viktig tema.

Men hun har all rett til sin mening uansett ja. Og det var et godt bidrag til tråden, men jeg er personlig uenig.

Eg er absolutt ikkje negativ til adopsjon i seg sjølv, eg skjønner som sagt berre ikkje kvifor fertile mennesker velgjer å adoptere, når dei enkelt kan få eigne ungar.

[Gjest Vagabond27]

Jeg er en 27 aar gammel kvinne som onsker aa adoptere. Jeg har reist rundt i verden og bodd i diverse utviklingsland og onsker i fremtiden aa bo i Norge, altsaa det er langt frem i tid det er snakk om, jeg vil bare lufte tankene mine.

Jeg er i stand til aa bli gravid men onsker ikke dette pga at det er en storre prosent sjanse for at barnet kan bli fodt med Down's syndrom og ekstrem autisme.

Det spors vel hvem jeg blir samboer med og hvordan genene fungerer, men jeg vil rett og slett ikke ta sjangsen.

Jeg er 100% sikker paa at jeg kan ta hand om og elske et barn, det vere seg "nevrotypisk" eller med vanskeligheter, men jeg onsker ikke aa skape et barn som kommer til aa faa saa utrolig mange vanskligheter sin lille ensomme verden.

Er det noen som har samme problemstillig?

Er det noen som har ung ufor trygd og har adoptert?

[AnonymBruker]

Ts her

Takk igjen for mange gode svar til ettertanke.

Jeg var ikke opptatt av barn i det hele tatt, men har nylig blitt mor.

For meg ville det ikke ha vært et alternativ å adoptere. Da må man ha et veldig bevisst ønske om å få barn, når man skal gå igjennom den store papirmølla og flere intervju, og vente lenge i kø. De landene som før hadde mange barn som skulle adopteres ut, er blitt rikere og trenger ikke så mye hjelp lenger.

Vi bare lot det stå til uten prevensjon og tenkte "vi ser hva som skjer" og så ble jeg gravid. jenta vår er verdens herligste, men jeg har ikke blitt glad i alle barn likevel. Blir helt stressa når jeg må holde en annen baby i noen minutter. :-)

Det var denne avslappede "kanskje skjer det, kanskje ikke"-holdningen som skulle til for min del.

Tusen takk for dette svaret! Det var akkurat hva jeg var ute etter og lurte på.. Godt å høre at du er som meg, men opplever en sterk morsfølelse overfor ditt barn

Til den som sa at jeg ikke har satt meg inn i hva det vil si å adoptere siden jeg vurderer dette fremfor å få eget.. Nei, det er riktig, men jeg ville bare høre om man kan få samme morsfølelse for en som ikke har ønsket barn hele sitt liv når man adopterer kontra får eget.

Før jeg eventuelt velger adopsjon vil jeg jo selvsagt sette meg godt inn i hva det vil si og den prosessen adopsjon er.

Og jeg gjentar, jeg gjør det ikke av veldedighetsgrunner. Høres ut som noen tror jeg vurderer adopsjon fordi jeg etterpå kan si at jeg er så god og snill og prøver å redde verden fordi jeg har adoptert.. Selvsagt er det ikke det som er årsaken.

Jeg kvalifiseres sikkert ikke helt for å svare siden jeg er ung og ikke har noen barn, men du snakker om den tiden du trenger for å venne deg til følelsen av å bli mor. De 9 månedene er jo for veldig mange viktige nettopp på grunn av det, at det er 9 måneder man kan bli trygg på følelsen av at man skal ha barn og at man kan organisere hverdagen sånn at et barn passer inn. Men en adopsjon vil sannsynligvis ta lenger tid enn 9 måneder, og det er en veldig krevende prosess.

Jeg syns det er helt fantastisk at du tenker på adoptere fremfor å føde barn selv, kunne tenkt meg å gjort det selv. Og som du sier, det fins barn der ute som trenger et trygt hjem å komme til. Men den tiden fra du og din mann skriver under på en kontrakt hvor det står at dere ønsker og adoptere, og til den dagen dere kan dra til landet hvor deres barn er, så kommer dere til oppleve mye følelser. Sikkert mange følelser de som får egne barn ikke har. Det er mye venting, mye undring, mye fram og tilbake, mye håp og kanskje mye skuffelser? Men så når du får nyheten om at dere er valgt ut for å bli foreldre til et nytt barn, da vil dere oppleve enn fantastisk glede! Jeg kjenner de som har adoptert og de sier at denne følelsen av glede absolutt kan måle seg med gleden å få egne barn. For du har gått gjennom en tung, hard prosess for å adoptere et barn og selvfølgelig får du den følelsen av at det er ditt barn, det er bare at barnet venter i et annet land og ikke i magen din.

Jeg tror det er en like stor glede, om kanskje ikke større, å adoptere barn enn å føde egne. Jeg vet i hvert fall at jeg ville følt det sånn.

Tusen takk for konkret, direkte og godt svar på mitt spørsmål

[Gjest Marie]

Det gjør det ikke, men jeg tror man bør forberede seg på å møte endel kjipe reaksjoner om man velger å adoptere når man i utgangspunktet kan få barn. Ei venninne av sambo har gjort dette, og hun har visst opplevd noe helt utrolig masse negative holdninger og nærmest kjeft i enkelte situasjoner. Usaklig, men definitivt greit å være klar over.

Noe så tåplig!

Alle har like mye rett til og stå i slik kø. Jeg synes også det er positivt at det står ulike mennesker i en slik kø da kan de velge dem som passer best. Tenker da på mere spesielle tilfeler som en familie her som kan fremmedspråket til landet de fikk barn fra.

Det var til stor hjelp for barnet når det kom til Norge da det var ganske gammelt. Det gråt mye og det var til stor hjelp at en i familien kunne fremmedspråket er litt trist med de som adopterer et ganske stort barn ikke kan språket og ikke får hjelp til å tolke hva barnet sier. Barnet kan jo gråte mye og fortelle mye uten at foster foreldrene skjønner noe.

Hvis du vil hjelpe et barn burde dere heller bli fosterforeldre. Jeg har veldig lyst til å bli fostermor en gang:)

Men jeg mener det er viktig og være 100 prosent sikker er en i tvil tror jeg heller en bør la det være:)

Det er også ok og ikke få barn om en heller ønsker det vet om de som jobber med barn er besøkshjem og lignede for barn med spesielle behov. De er kjempeflinke med barn men som ikke har et ønske om egne. Og det er helt greit:) Synes det er dumt i dag at alle skal ha meninger om hvor mange barn en skal ha når.

[AnonymBruker]

Det er mange andre som faktisk ikke kan få barn som også står i kø.

og?

[AnonymBruker]

Som nevnt før i debatten: færre enn det er foreldre som vil adoptere.

Jeg skjønner ikke helt hva som var egoistisk med det Imli sa? Slik jeg tolket det, har hun jo medfølelse for de som må gjennom en så lang og usikker prosess og lurer på hvorfor noen frivillig vil utsette seg selv for det?

Stemmer delvis. Det er langt flere barn med ekstra behov som trenger foreldre og et trygt hjem, enn det er foreldre som ønsker å adoptere.

Anonym poster: d8120d3d115f59facc6669bec527dab6