Er jeg ulykkelig eller bare litt "uerfaren" ?

[Gjest Emily]

Er ei jente på snart 19, bor sammen med min flotte kjæreste på 21. Vi har vært sammen i 2 år og bodd sammen i et halvt år ca. Elsker han masse og har opplevd utrolig mye rart i løpet av disse to årene. Nesten så det føltes som alt det jeg har vært gjennom disse 2 årene slår alt det jeg har vært gjennom i hele mitt liv. Og noe av det har gjort at jeg føler meg skikkelig knyttet til kjæresten min. Så klart. Men greia er nå at jeg har i det siste følt meg ulykkelig i forholdet. Jeg føler ikke at vi passer helt sammen lenger likevel... Eller er det bare noe jeg tror? Kanskje jeg forventer for mye av han? Jeg ble feks. skuffet da han ikke ga meg noen valentinesgave. Jeg fikk heller ikke bursdagsgave, men fikk det 2 måneder ETTERPÅ. Han er altså ingen dårlig type, langt ifra. Han behandler meg skikkelig bra og er en real god type. Han sier at han elsker meg hver dag og erter meg stadig og sier "jenta mi" opptill flere ganger om dagen osv. Han er også veldig, veldig glad i rumpa mi... hehe. Men når det kommer til seriøse ting, som det at jeg føler for å snakke elelr noe, så feier han det bort med en gang. Åneidu, ikke noe snakk nå! Han HATER å snakke. Jeg derimot ELSKER det. Jeg kunne snakket hele natten om alt og ingenting, men ahn vil bare sove med en gang.

Jeg vil bare at han skal snakke med meg. Jeg vil gjerne at han husker vitkige dager og gir meg gaver. Jeg er jente og trenger slikt. Jeg trenger bekreftelser. Ikke bare ord som blir sagt hver dag, men at han viser det også. Vi krangler gjennomsnitt 3-4 ganger i uka. Noen større krangler enn andre. Smådiskusjoner hver dag. Mest er det jeg som klager...

Jeg har også i det siste følt at jeg trenger mer spenning i forholdet. Jeg vil at han skal ta med meg ut på romantisk middag. Jeg vil rett og slett bare at han skal være like romantisk som han var da vi holdt på å bli kjent... Jeg tror jeg ikk er helt klar for å slå meg helt til ro ennå. Jeg trenger fortsatt å more meg... Tenker ofte på hvordan det hadde vært å flørte med andre gutter. Hviordan det hadde vært å være singel igjen. Osv.

Kanskje jeg krever for mye. Men... jeg har behov! Kan ikke noe for det. Litt hjelp, tips, råd her? :D

[AnonymBruker]

trodde nesten det var jeg som hadde skrevet det, alt passet :o

[runekki]

.

Endret 26. februar 2011 av runekki

[Gjest Ms. Raggsokk]

Jeg vet ikke om dette er representativt for alle mannfolk, men min sliter med å huske årsdag, bursdager, valentinsdag... Han er ikke så flink med datoer - ergo henger han ofte litt etter med gaver etc. Om du ikke fikk valeninsgave kan det jo hende han ikke vil feire det

[Humleblomst]

Om du ønsker å satse på ham ville jeg rådet dere til å ta et samlivskurs, jeg har selv erfaring med et kurs basert på denne boka og vi lærte veldig mye, både om oss selv og om hvordan nå frem til partneren, og dermed også om partneren. Og en av de tingene jeg lærte var faktisk at når mannen er av den typen som vil sove om natta, så må jeg respektere det. Dermed starter jeg ikke kompliserte samtaler i sengen om kvelden og tolker det som en personlig fornærmelse når han avviser meg.

Og jeg må jo bare spørre, kan det være at du forventer litt mye av denne mannen? Altså, jeg mener ikke at dere ikke skal kunne snakke sammen og kunne ha diskusjoner om løst og fast, men gjevnt over har kvinner mye mer behov for den slag enn menn. Og om du legger veldig mye press på dette, da vil hans naturlige reaksjon være å si helt stopp. Hva med å skaffe deg noen venninner du kan ha lange dype samtaler med også, og så heller bygge opp igjen litt av det med mannen igjen etterpå?

Og har du fortalt mannen at det betyr mye for deg å bli overrasket med gaver innimellom, eller bli tatt med på date osv? Mannen kan jo ikke akkurat lese det i pannen din...

Om han faktisk er den rette for deg kan jeg ikke vite, det må du finne ut av selv. Men tenk gjennom om ønskene dine er realistisk før du "skriver dem på ønskelista" for å si det slik. Jeg har hittil til gode å møte en mann som er i stand til å prate jenteprat hele natta. Og ja, jeg kaller det jenteprat. Min man kan også prate, men på et helt annet nivå.

Og til slutt: Kan det være at mannen også føler at det er ting han kunne ønske av et forhold men som du ikke er i stand til å gi ham fordi det ikke har blitt formidlet? Bare for å utvide perspektivet litt...

[Gjest Gjest]

Tusen takk for svar! Jeg har sagt til han at jeg setter pris på å gå bursdagsgave, valentinesgave osv. Har sagt det flere ganger og hver gang han skuffer blir jeg lei meg. Jeg trodde jo han ville lære av dette, det at han ser at jeg blir lei meg og da vil han ikke gjøre samme feilen neste gang. det er jo bare snakk om en liten gave... kan være blomster, et lite kort, en billig bamse, et selvlagd armbånd osv osv. Ikke noe diamantring liksom! Burde vel ikke være så vanskelig tenker nå jeg da. Jeg har også sagt til han at hvis det er noe han ikke liker i forholdet, eller hvis det er noe han vil si, så si det. Jeg har gjort det klart for han at det er bare å komme og snakke med meg hvis det er noe som skulle vært galt osv. Jeg er åpen om å forbedre meg på ting osv. Men han er ikke like åpen om det tilbake...

Prøver så godt jeg kan å ikke være for krevende og masete. Men når det føltes som jeg setter mer pris på forholdet enn det han gjør, blir jeg fortere oppgitt og lei meg. Og da går det utover forholdet også... Jeg er en slik jente som virkelig trenger å vite at jeg er elsket og at folk trives rundt meg. Jeg er egentlig en jente som aldri gråter og holder meg unna drama og slikt. Kan kalle det litt "laidback" i venninnegjengen blant annet, Men når det kommer til dette forholdet, blir jeg en helt annen igjen. Det er sikkert normalt at man får mer følelser og blir mer sårbar i et forhold når man elsker noen osv. Men må det være så jævlig da?

Skulle bare ønske han kunne tenke slik: "Jeg skal prøve å bli flinkere i forholdet. Jeg skal prøve å gjøre dama mi glad på spesielle dager og gi henne det hun trenger. Jeg vil gjøre ting for henne som hun gjør for meg."

Et motto jeg tenker veldig mye på for tiden er "Gjør ting mot andre som du vil andre skal gjøre mot deg" DET ER DET SOM GJELDER

[AnonymBruker]

Gjør dine forventninger klart for ham. Han kan ikke lese tanker og vite at du forventer valentinesgave når du ikke har gjort det eksplisitt. Gjør også dine behov tydelige for ham ved å rett og slett si hva du trenger.

[Humleblomst]

Et motto jeg tenker veldig mye på for tiden er "Gjør ting mot andre som du vil andre skal gjøre mot deg" DET ER DET SOM GJELDER

Men hva når kjæresten din synes det er slitsomt med lange samtaler og mener at det å gi gaver er et tegn på at man har dårlig samvittighet og at man vil kjøpe seg ut av det. Og derfor er det noe han ikke ønsker å utsette deg for. Da er det plutselig ikke det som gjelder lenger. Det virker som om du har et godt stykke igjen å gå når det gjelder å forstå andre mennesker. Derfor samlivskurs.

[spinnwild]

For meg hørtes dette ut som en dårlig match... Du har tydeligvis behov, som er viktige for deg, men som ikke blir møtt av din utvalgte. Siden det tydeligvis ikke hjelper å snakke med/til ham, så høres det ut for meg at du må ta et valg: Lev med det eller forlat det. Eventuelt "ta en pause i forholdet".