Ødelagt mor, utslitt far, redd barn, stemor i villrede

[AnonymBruker]

Jeg vet at ved første øyekast kan dette virke som en trolletråd. Det er det virkelig ikke..

Han: Mann 27, verdens mest flotte mann for meg!

Han sønn: Gutt på 4 år, diagnosert aspergers etter utredelser med BUP og barnehage.

Mor til gutten: Sliter svært sterkt psykisk, ved flere anledninger reddet fra selvmord, innlagt på tvang, frivillig, rømt fra avdelinger, selvskader. Problemene slo ut i full grad da hun og far gikk fra hverandre da barnet var baby.

Jeg: Jente på 19, datet og var kjæreste med Han, mitt livs fineste tid å gå på dater, kose, og reise på ferier med han. Elsket tilværelsen vår.. Helt til jeg flyttet inn.

Litt historie:

Jeg flyttet inn til han, hos mekleren var avtalen 50/50% samvær, men det var før mor fikk altfor store problemer. Etter det var sønn automatisk så ofte han trengte hjemme hos far, selvsagt. Jeg flyttet inn og alt ble bare ti ganger verre. Mor fortalte sønn at jeg var ondsinnet, og stjal pappa ( mor og far slo opp da sønn var bare baby ) fra dem og at han måtte ikke komme og søke noe hos meg. Gutten er sky og småredd, samtidig som han egentlig er en gladgutt som gjerne finner på noe med meg. Vi går turer, spiller spill, leker ute, kjøper lørdagsgodt sammen, ++++. Mor kan finne på å ringe far klokken 4 om morgenen og sier hun har tatt et glass piller. Han river seg opp av senga, reiser til henne, finner henne avsvimt på sofaen, et tomt pilleglass. Ringer ambulanse, de henter, tar prøver, skal pumpe, finner ingen medikamenter i kroppen hennes... Han snakker med dem og prøver å få henne innlagt igjen, ikke sterkt nok behov sier legene på mottaket.

Han tar med mor tilbake til oss, for han er jo redd hun faktisk skal drepe seg, eller prøve skikkelig igjen. Mor klikker nesten ved synet av meg, kaller meg stygge ting, og ja.. Men hva annet skal vi gjøre, foreldrene hennes bor på andre siden av landet, psykologen hennes er bare tilgjengelig da og da, medisinene hun får utskrevet kaster hun i do. Barnevernet er innblandet, han holder på å få omsorgen fullstendig, og alt er bare kaos.

Jeg flyttet ut en periode, det ble så mye at det ofte endte opp i regelrettkrangling. Vet ikke hva jeg skal gjøre, sitter nå her.. Første gang jeg har skrevet ned tankene mine, så beklager om det ble så rotete...

[Gjest Purple Haze]

Du er 19 år. Trenger du virkelig så mye drama i livet ditt? Dette er en situasjon som nok ikke kommer til å bedre seg med det første, og om du blir i dette forholdet, vil du bli dratt inn i det enten du vil eller ikke. Er du klar for, og moden nok til å takle dette?

Tror jeg ville tenkt meg om mange ganger før jeg fortsatte dette forholdet.

[AnonymBruker]

Akurat dette dramaet trenger jeg ikke i livet mitt, jeg har skole jeg skal gå ferdig, eksamenslesnig, det blir kjempeslitsomt for meg. Likevel savner jeg ham, tenker på ham, elsker ham... skjønner ikke hvordan dette bare skal bli bedre, kan ikke se enden på dette her

[kirstiJ]

Dette hørtes veldig slitsomt ut...

Det er jo bare antagelser, men kan virke som hun ringer han nattestid nettop for å få hans oppmerksomhet, muligheten til å få hans omsorg. Siden hun ikke har tatt noe... Kanskje det er en jobb for ambulansen å kjøre henne, og kanskje hun ikke trenger hjem til dere om hun ikke har tatt noe?

[Gjest Purple Haze]

Da jeg var 19 år, ville det vært helt utenkelig for meg å gått inn i et slik forhold. Du er ung og har hele livet foran deg, du skal ta utdanning, ha det gøy med venner, etablere deg og leve et godt liv. Og enten du tror det eller ei, så kommer det andre menn inn i livet ditt. Forhåpentligvis uten så mye bagasje som denne mannen har.

Om du elsker og savner han, så går det over, selv om det høres kynisk og brutalt ut. Og jeg tror heller ikke kjærligheten overvinner alt av vanskeligheter.

[AnonymBruker]

Du skjønner, kirstij, før så skar hun seg, tok medisiner, ble pumpet sydd og innlagt. Og så plutselig begynte det med at hun ringer hjem til han og trenger ham der asap fordi hun liksom har gjrt eller tatt noe. Plutsleig viser det seg at hun i mange tilfeller ikke har gjort noe, et par ganger skar hun seg riktignok så sting trengtes, da måtte hun også hjem til oss for hun true med å rive dem ut.

Jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre, eller vi skal gjøre, eller noe. Etter at jeg flyttet ut så sier han at ting har roet seg litt, at mor ikke ringer mer, ikke "friker ut" så ofte mer.

Kan hun ha hatet meg så sterkt at hun har satt i gang mye av dette for å bli kvitt meg?

Jeg har kjent denne fyren siden jeg var 17, vi ble sammen når jeg var 18, det var dating, koseturar og besøk, jeg flyttet inn rett under 19prsdagen min, og flytet ut igjen bare måneder etterpå.. er så fortvilt, vet ikke hva jeg skal gjøre.

[Gjest Illiya]

Akurat dette dramaet trenger jeg ikke i livet mitt, jeg har skole jeg skal gå ferdig, eksamenslesnig, det blir kjempeslitsomt for meg. Likevel savner jeg ham, tenker på ham, elsker ham... skjønner ikke hvordan dette bare skal bli bedre, kan ikke se enden på dette her

Jeg tror ikke det er noen ende på det heller. Moren kommer alltid til å være der gjennom sønnen, så skal du ha et forhold til mannen, får du henne på kjøpet også. Og med de store problemene hun har, vil det fortsette å innvirke sterkt på ditt liv, og på deres samliv.

Dette blir for mye for deg, tror jeg. Det hadde ihvertfall blitt for mye for meg, så jeg ville valgt mannen bort og latt følelsene gå over. Du er bare 19, ikke utsett deg for dette lasset med problematikk som bare vil fortsette.

Selv om du elsker mannen nå, tror jeg du vil slite med forholdet deres. Du går også glipp av muligheten til å starte en familie med "blanke ark", altså med en mann som ikke har et lass med problemer og bagasje fra før.

[Gjest Illiya]

Da jeg var 19 år, ville det vært helt utenkelig for meg å gått inn i et slik forhold. Du er ung og har hele livet foran deg, du skal ta utdanning, ha det gøy med venner, etablere deg og leve et godt liv. Og enten du tror det eller ei, så kommer det andre menn inn i livet ditt. Forhåpentligvis uten så mye bagasje som denne mannen har.

Om du elsker og savner han, så går det over, selv om det høres kynisk og brutalt ut. Og jeg tror heller ikke kjærligheten overvinner alt av vanskeligheter.

Sier meg helt enig!

[Gjest Gjest]

Du er for ung. Dette her er ikke ditt problem og han bør vokse opp og ta tak.

[Rumohra]

Den moren bør ihvertfall ikke under noen omstendigheter ha kontakt med sønnen!

[AnonymBruker]

PÅ mange måter er det kjempevondt å lese det dere skriver, fordi jeg vet jo og hører innerst inne en stemme som sier at dette har ingen ende, at hun alltid vil være der gjeonnom gutten og alt.. dere har jo rett..

Jeg forstår ikke enden på dette her. Skal han leve resten av livet med henne som tar hovedrollen? Hvordan eventuelt få henne til å slippe tak? han stiller jo opp for sin sønn, og vil han da aldri bli kvitt henne?

Synes bare så synd i hele denne situasjonen, han som ikke greier å takle dete som han burde, tydeligvis. Sønnen som midt i det hele ikke forstår så mye, og ikke vet hvor han skal bo, eller hva han skal tro. Jeg som savner dem begge så utrolig mye.... Jeg synes mor skulle fått hjelp, mer hjelp, rett hjelp? vet ikke hva jeg skal si. Vi bor fra hverandre på 2 måneden, og vi har ikke hatt så mye kontakt som jeg skulle ønske.. Vi glir fra hverandre,r ett og slett. Kjenner jeg er sliten..

[Gjest Illiya]

PÅ mange måter er det kjempevondt å lese det dere skriver, fordi jeg vet jo og hører innerst inne en stemme som sier at dette har ingen ende, at hun alltid vil være der gjeonnom gutten og alt.. dere har jo rett..

Jeg forstår ikke enden på dette her. Skal han leve resten av livet med henne som tar hovedrollen? Hvordan eventuelt få henne til å slippe tak? han stiller jo opp for sin sønn, og vil han da aldri bli kvitt henne?

Synes bare så synd i hele denne situasjonen, han som ikke greier å takle dete som han burde, tydeligvis. Sønnen som midt i det hele ikke forstår så mye, og ikke vet hvor han skal bo, eller hva han skal tro. Jeg som savner dem begge så utrolig mye.... Jeg synes mor skulle fått hjelp, mer hjelp, rett hjelp? vet ikke hva jeg skal si. Vi bor fra hverandre på 2 måneden, og vi har ikke hatt så mye kontakt som jeg skulle ønske.. Vi glir fra hverandre,r ett og slett. Kjenner jeg er sliten..

Huff, det er en veldig vanskelig situasjon du har kommet i. Og alt dette grunnet andres problemer.

Nei, han trenger ikke å la henne ta hovedrollen i livet sitt, men hun greier visst å manipulere og true han til det. Så lenge hun greier det, kommer hun nok ikke til å slippe taket.

Han blir heller aldri helt kvitt henne, selv om det kan bli bedre enn det er nå, fordi hun er mor til sønnen hans.

Så skal du ha han, må du nok også ta henne indirekte. Hun kommer kanskje til å gjøre livet surt for deg/dere i lang tid framover, så innstill deg på det først som sist, og la være å tro at det finnes noen enkel og kjapp løsning.

Husk også at dette ikke dine problemer, hverken dette med eksen eller sønnen. Det er hans problemer, og du trenger ikke såpass mye nå når du nettopp skal begynne på voksenlivet.

Hvordan er det med familie og venner for deg? Har du noen du kan prate med om dette?

[AnonymBruker]

Takk for svar, jeg har ingen nære venner jeg har diskutert dette med. Ingen som vet hvor ile det er, jeg bare smiler og trekker på skuldrene, bagateliserer. Hadde familie og venner visst hadde de aldri la meg gå tilbake til ham, folk har poengtert at jeg har gåt ned i vekt, sett sliten ut, at jeg hadde godt av tid for meg selv. De vet jo vi har hatt litt problem, men dette har jeg ikke sagt til noen.. uff, jeg er så sliten, så forvirret..

[Shinana]

Du er bare 19 år gammel, jo! Vel har du nok fått noen porsjoner erfaring som mange ikke får i et helt liv, men likevel! Slike ting skal ikke en 19 åring ha i livet sitt! Du har muligheter til å velge det bort, men jeg skjønner jo at det ikke er så lett. Likevel; du MÅ se lenger enn til neste sving i en slik situasjon. Du har hele livet foran deg, og en masse erfaringer skal hentes inn på det meste. Du skal utdanne deg, se verden, og ikke minst finne deg selv!

Om det virker håpløst med et brudd så mener jeg at du i alle fall ikke bør flytte inn igjen. På den måten får du i alle fall litt avstand til det hele. Vanskelig for deg dette.

[Gjest Gjest]

ja syns du er veldig ung for dette.men dette barnet burde bo hos sin far og ikkje hos sin mor definitivt.barnevernet burde gripe inn her.sansynligheten for at barnet er skadd etter desse opplevelsene er store og asbergers er mulig men sansynligvis annen årsak til gutten oppførsel.er du klar for å vere ste mor for dette barnet?

[Gjest imli]

Da jeg var 19 år, ville det vært helt utenkelig for meg å gått inn i et slik forhold. Du er ung og har hele livet foran deg, du skal ta utdanning, ha det gøy med venner, etablere deg og leve et godt liv. Og enten du tror det eller ei, så kommer det andre menn inn i livet ditt. Forhåpentligvis uten så mye bagasje som denne mannen har.

Om du elsker og savner han, så går det over, selv om det høres kynisk og brutalt ut. Og jeg tror heller ikke kjærligheten overvinner alt av vanskeligheter.

Seier meg 100% einig i dette.

Denne saka er ikkje ditt ansvar, eller noko du skal ordne opp i. Eg vil råde deg til å kome deg vekk. Kjærleiken overvinn IKKJE alt.

[AnonymBruker]

Jeg var like gammel som deg da jeg havnet i lik situasjon.

Kjærligheten for min x utviklet seg stor, lidenskapelig, hengiven, forbudt og jeg skulle kjempe meg gjennom fyr og flammer for å få det til å fungere.

Om du fortsetter i dette forholdet må du være 10 ganger sterkere enn din samboer, 10 ganger bedre enn hans eks for å unngå at du på et tidspunkt synker lavt som henne, når hun hele tiden tærer på deg. Og du må gi 10 ganger mer for barnet som blir oppdratt til å hate deg. Du må gi alt av deg selv for å få noe av det du ønsker tilbake.

Du er ung og har ikke nok grunnlag til å takle dette. Du kan være rik på erfaring på de fleste områder men dette vil sakte men sikkert ødelegge deg. De er en familie og stiller opp for hverandre gjennom tykt og tynt. Du er ung, uerfaren og har kun din kjærlighet for han å holde på. Dette er begynnelsen på mange mange problemer for deg.

Du vil konstant gå å tenke på problemene og når neste utbrudd kommer. Det vil ta fra deg søvn, matlyst, konsentrasjon på skolen og livslyst. I starten vil du håpe at morgendagen blir bedre, neste uke, neste måned. Etter en stund gruer du deg til fremtiden og lurer på hvordan du skal klare å holde sammen neste dag, neste uke og neste måned.

Jeg holdte ut i dette helvette i flere år og jeg døde innvendig. Endte opp med at jeg kuttet deltidstudiene og ble sykmeldt fra jobb. Jeg mistet respekt for meg selv, og naturlig nok gjorde daværende kjæreste det og. Ballen rullet og ble større for hver dag, og med min erfaring hadde jeg ikke nok grunnlag til å tro JEG var verdt bedre. Alle spørsmål jeg stilte meg selv gjorde meg så usikker. Hvorfor, hvordan, hva, hvor, når, osv..

På et tidspunkt i fremtiden vil hans eks kanskje gi seg på noe, men aldri om du får fred fra henne. Hverken fra henne direkte eller i kroppen din. Hun er en del av samboern din og mor til sønnen du bruker enormt krefter på. Hun vil alltid være i hodet ditt når du tar avgjørelser i forhold til samboer og barnet hans, og det ikke på en positiv måte.

Jeg håper du i fremtiden ikke mister kjærligheten for deg selv, men istedet for samboer. Slik at du kan gå fra han uten å føle alt var forgjeves og lure på hvordan du noen gang kan elske igjen.

[Løvetanten]

Dette er enkelt og greit ikke ditt problem, så du skal ikke gjøre noe med det. Det er jo overhodet ingen som vinner på at du også blir dratt inn i dette og bruker deg opp.

Mor til dette barnet er psykisk syk og verken du eller din samboer kan hjelpe henne. Det er hennes egen familie som må ta tak her.

Din samboer må på sin side ta barnets parti og sikre at han får en god oppvekst. Din rolle er helt perifer, og det er egentlig ikke plass til deg her og nå.

Som 19-åring skal du ikke måtte sitte midt oppi kompliserte og syke konstellasjoner som dette. Du har overhodet ingen forutsetninger til å klare det eller til å utholde det slik at du kommer hel ut på andre siden. Og hva om det ikke fins noen "andre side"; at denne moren og hennes verden trekker far så langt inn at det blir en livslang kamp?

Kom deg bort nå og lev deg gjennom kjærlighetssorgen- den vil garantert være 100 ganger mildere enn det du kan vente deg av smerte i denne familien.

[kirstiJ]

Kan hun ha hatet meg så sterkt at hun har satt i gang mye av dette for å bli kvitt meg?

Jeg har kjent denne fyren siden jeg var 17, vi ble sammen når jeg var 18, det var dating, koseturar og besøk, jeg flyttet inn rett under 19prsdagen min, og flytet ut igjen bare måneder etterpå.. er så fortvilt, vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg tror ikke hun hater deg, nei... Men, jeg tror at ved at du flytter ut så får hun det hun vil ha... Nemli at han er fri og frank. Da er jo mulighetene for henne litt mer åpne.

Greia på sykehuset er vel at når hun kommer dit med noen, så regner de også med at den personen kan ta seg av henne.

Om hun kommer dit alene, da kan de jo ikke sende henne hjem om det er fare for at hun f.eks. river ut stingene...

Forstår hans samvittighetskvaler, men dette er ikke hans ansvar. Har han snakket med foreldrene hennes om dette? Forstår at de bor langt vekk, men det er jo likevel noe de burde vite om og hjelpe til med.

Jeg synes ikke du skal gi opp helt enda, men si fra at du ikke kan leve et slikt liv, at han må snakke med henne/foreldrene hennes eller andre omsorgspersoner, mulig det går ann å gå til familievernkontoret også, siden de har barn sammen. At de kan hjelpe så hun forstår at hun tenger hjelp.

Du burde hvertfall ikke belastes med dette.

[AnonymBruker]

Jeg var like gammel som deg da jeg havnet i lik situasjon.

Kjærligheten for min x utviklet seg stor, lidenskapelig, hengiven, forbudt og jeg skulle kjempe meg gjennom fyr og flammer for å få det til å fungere.

Om du fortsetter i dette forholdet må du være 10 ganger sterkere enn din samboer, 10 ganger bedre enn hans eks for å unngå at du på et tidspunkt synker lavt som henne, når hun hele tiden tærer på deg. Og du må gi 10 ganger mer for barnet som blir oppdratt til å hate deg. Du må gi alt av deg selv for å få noe av det du ønsker tilbake.

Du er ung og har ikke nok grunnlag til å takle dette. Du kan være rik på erfaring på de fleste områder men dette vil sakte men sikkert ødelegge deg. De er en familie og stiller opp for hverandre gjennom tykt og tynt. Du er ung, uerfaren og har kun din kjærlighet for han å holde på. Dette er begynnelsen på mange mange problemer for deg.

Du vil konstant gå å tenke på problemene og når neste utbrudd kommer. Det vil ta fra deg søvn, matlyst, konsentrasjon på skolen og livslyst. I starten vil du håpe at morgendagen blir bedre, neste uke, neste måned. Etter en stund gruer du deg til fremtiden og lurer på hvordan du skal klare å holde sammen neste dag, neste uke og neste måned.

Jeg holdte ut i dette helvette i flere år og jeg døde innvendig. Endte opp med at jeg kuttet deltidstudiene og ble sykmeldt fra jobb. Jeg mistet respekt for meg selv, og naturlig nok gjorde daværende kjæreste det og. Ballen rullet og ble større for hver dag, og med min erfaring hadde jeg ikke nok grunnlag til å tro JEG var verdt bedre. Alle spørsmål jeg stilte meg selv gjorde meg så usikker. Hvorfor, hvordan, hva, hvor, når, osv..

På et tidspunkt i fremtiden vil hans eks kanskje gi seg på noe, men aldri om du får fred fra henne. Hverken fra henne direkte eller i kroppen din. Hun er en del av samboern din og mor til sønnen du bruker enormt krefter på. Hun vil alltid være i hodet ditt når du tar avgjørelser i forhold til samboer og barnet hans, og det ikke på en positiv måte.

Jeg håper du i fremtiden ikke mister kjærligheten for deg selv, men istedet for samboer. Slik at du kan gå fra han uten å føle alt var forgjeves og lure på hvordan du noen gang kan elske igjen.

Et utrolig reflektert innlegg det er absolutt verdt å ta til ettertanke. Jeg føler med deg, som har gitt så mye og fått så lite..