Barnebursdager

[AnonymBruker]

Hvis et barn slår seg vrang like før de skal dra til selskapet.

Foreldrene sier at "hvis du ikke roer deg nå, kan du ikke gå i bursdagsselskapet til X".

Barnet roer seg ikke, og foreldrene ser at de må avlyse selskapet, fordi de kan ikke lansere en konsekvens uten å gjennomføre.

De gir beskjed så snart som mulig.

Hvordan vitner det om dårlig planlegging?

Hvordan er det konsekvenser i "seneste laget"?

Og hvorfor er det viktigere å ikke skuffe bursdagsbarnet (som har x antall andre barn tilstede) enn å lære barnet at enhver handling får en konsekvens?

Du kaller det dårlig planlegging og konsekvenser i "seneste laget", jeg kaller det barneoppdragelse.

veldig enig med dette..

[Gjest chickpea]

Ja, det ville jeg også gjort, men ingen av oss vet noe hvorfor de valgte å la "ikke å gå i bursdagsselskapet" være konsekvensen for dårlig oppførsel, og jeg antar at det var en grunn til at de valgte nettopp den løsningen.

Hadde de ment at et annet alternativ var bedre, hadde de forhåpentligvis valgt det.

Jeg har tiltro til at de fleste foreldre er oppegående nok til å gjøre det som er riktigst for deres barn, selv om andre er uenige og ville valgt å gjøre ting på en annen måte.

Ja, men når dette skjer gang på gang, så tror jeg foreldrene må uansett finne en annen måte å håndtere saken på, barnet har åpenbart ikke lært noe av dette - forutsatt at det faktisk er alltid barnet sin skyld... Litt skeptisk..

[Gjest Gjest]

Jeg er helt for konsekvenser, men kanskje disse foreldrene burde heller valgt å satse på konsekvenser som ikke går utover andre? Den muligheten finnes nemlig også..

Jeg tror på konsekvens direkte relatert til handlingen.

Hvis barnet slår seg vrang på butikken, får ikke barnet være med på butikken.

Hvis barnet nekter å gjøre seg klar til kvelden før barne-tv, får ikke barnet sett barne-tv.

Vil de ikke ta på seg utedress/vintersko, får de ikke leke ute i snøen.

Og hvis barnet nekter å gjøre seg i stand før bursdagsselskapet, får ikke barnet gått i bursdagsselskapet.

Min mening er at barnet må se sammenhengen mellom handling og konsekvens.

[Gjest Gjest]

Ja, men når dette skjer gang på gang, så tror jeg foreldrene må uansett finne en annen måte å håndtere saken på, barnet har åpenbart ikke lært noe av dette - forutsatt at det faktisk er alltid barnet sin skyld... Litt skeptisk..

Noen, både voksne og barn, bruker lengre tid på å lære enn andre.

Vi ser at voksne gjentar samme feil gang på gang, selv om konsekvensene er de samme hver gang, og da er det vel ikke så unaturlig at også barn bruker litt tid på å lære av sine feil?

[Gjest Gjest]

Jeg tror på konsekvens direkte relatert til handlingen.

Hvis barnet slår seg vrang på butikken, får ikke barnet være med på butikken.

Hvis barnet nekter å gjøre seg klar til kvelden før barne-tv, får ikke barnet sett barne-tv.

Vil de ikke ta på seg utedress/vintersko, får de ikke leke ute i snøen.

Og hvis barnet nekter å gjøre seg i stand før bursdagsselskapet, får ikke barnet gått i bursdagsselskapet.

Min mening er at barnet må se sammenhengen mellom handling og konsekvens.

Du som skrev dette: Du tror sikkert at du er fast og lærer barnet om konsekvens. Men prøv å se det utenfra, så vil du kanskje se at det du faktisk gjør, er å la barnet styre hverdagen. Det du lærer barnet ditt, er at han/hun avgjør om det blir handletur, utelek eller bursdag. Så mye makt er det ikke sunt for barn å ha, det er nå min mening.

[Gjest Gjest]

Du som skrev dette: Du tror sikkert at du er fast og lærer barnet om konsekvens. Men prøv å se det utenfra, så vil du kanskje se at det du faktisk gjør, er å la barnet styre hverdagen. Det du lærer barnet ditt, er at han/hun avgjør om det blir handletur, utelek eller bursdag. Så mye makt er det ikke sunt for barn å ha, det er nå min mening.

Det er din mening, og du velger å gjøre det som du mener er riktig for dine barn.

Jeg la fram min mening, og fortalte om en framgangsmåte som fungerte godt på mine barn da de var små, uten at jeg sier at det fungerer like godt på alle andre barn.

[Gjest Gjest]

Det er din mening, og du velger å gjøre det som du mener er riktig for dine barn.

Jeg la fram min mening, og fortalte om en framgangsmåte som fungerte godt på mine barn da de var små, uten at jeg sier at det fungerer like godt på alle andre barn.

Men uansett hvor bra du mener det funket: Det med bursdagsselskapet er jo ikke noen ekte konsekvens, det er straff. Punktum. Ekte konsekvens er det når du går i regnet og blir våt, eller oppfører deg som en drittsekk og det blir dårlig stemning. Jeg er så lei av at folk kaller straff for "konsekvens", det er like ille som at det ikke finnes problemer lenger, alt er blitt "utfordringer".

Jeg er veldig trygg på at det er bra for barna mine å vite og være trygge på at i familien vår er det mor og far som er lederne, de bestemmer. Så kan vi gjerne snakke om hva vi alle ønsker, og barna skal selvfølgelig få komme med sine innspill – men hvis jeg har bestemt at hele familien skal på badeland, får ikke mellomsten spolere det ved å nekte å ta på seg jakka. Da holder jeg ham fast og kler på ham, og bærer ham om nødvendig ut.

[Leanne]

Du som skrev dette: Du tror sikkert at du er fast og lærer barnet om konsekvens. Men prøv å se det utenfra, så vil du kanskje se at det du faktisk gjør, er å la barnet styre hverdagen. Det du lærer barnet ditt, er at han/hun avgjør om det blir handletur, utelek eller bursdag. Så mye makt er det ikke sunt for barn å ha, det er nå min mening.

Jeg og tror på konsekvens relatert til handlingen, men det vil ikke si at barnet styrer hverdagen. Slår mitt barn seg vrang på butikken/ før vi skal i butikken - så får ikke barnet bli med i butikken (alternativene er da å være hjemme med far, vente i bilen litt ettersom hvor vi befinner oss når konflikten oppstår). Jeg drar da på butikken uansett.. Det er barnet som opplever konsekvensen.

Om barnet som ikke kommer i bursdag pga at det ikke oppfører seg, kan det tenkes at foreldrene ikke sender barnet i bursdagen fordi konflikten ble stor, og sinne enormt hos barnet.. Noen barn brukes lang tid på å komme seg igjen etter krangler/konflikter. Da er det ikke sikkert at tilstedeværelsen i bursdagen nødvendigvis vil bli positiv... Er ikke alle som kan snu fra å være pottesur til smørblid på et blunk..

[Gjest Gjest]

Jeg og tror på konsekvens relatert til handlingen, men det vil ikke si at barnet styrer hverdagen. Slår mitt barn seg vrang på butikken/ før vi skal i butikken - så får ikke barnet bli med i butikken (alternativene er da å være hjemme med far, vente i bilen litt ettersom hvor vi befinner oss når konflikten oppstår). Jeg drar da på butikken uansett.. Det er barnet som opplever konsekvensen.

Om barnet som ikke kommer i bursdag pga at det ikke oppfører seg, kan det tenkes at foreldrene ikke sender barnet i bursdagen fordi konflikten ble stor, og sinne enormt hos barnet.. Noen barn brukes lang tid på å komme seg igjen etter krangler/konflikter. Da er det ikke sikkert at tilstedeværelsen i bursdagen nødvendigvis vil bli positiv... Er ikke alle som kan snu fra å være pottesur til smørblid på et blunk..

Jeg synes også det er helt greit å fortelle barnet at "jeg gidder ikke å ta deg med til byen hvis du ikke kan gå dit på beina dine uten å klage". Det handler om hvordan jeg vil ha det, og jeg har krav på respekt. Men å bryte en avtale fordi en unge slår seg vrang? Ikke i orden etter mine begreper. Du "sier" jo (med handling) at ditt barn er viktigere enn bursdagsbarnet. Mitt budskap til mitt barn i en sånn situasjon ville vært at "det er X som har bursdag, vi skal sørge for at hun/han får en fin feiring. Ta deg sammen, her er gaven, nå knyter vi skoene og så drar vi." Det er rett og slett ikke noe forhandlingsrom etter at man har takket ja til en invitasjon.

Må vi på legevakta, melder vi selvfølgelig avbud, da …

[Gjest chickpea]

Noen, både voksne og barn, bruker lengre tid på å lære enn andre.

Vi ser at voksne gjentar samme feil gang på gang, selv om konsekvensene er de samme hver gang, og da er det vel ikke så unaturlig at også barn bruker litt tid på å lære av sine feil?

Jeg stiller meg skeptisk til foreldrene når slikt skjer gang på gang, det får meg til å lure på om barnet er den egentlige syndebukken hver gang - eller om mor og far gidder rett og slett ikke styret med henting og levering, innkjøp av gaver etc.. Jeg har nemlig vært borte i slike før. Og å gjentatte ganger melde avbud når selskapet har allerede begynt synes jeg er respektløst, og er enig i hva andre her sa, det lærer barnet at det er ikke så viktig å holde det man har lovet.

[Gjest chickpea]

Jeg synes også det er helt greit å fortelle barnet at "jeg gidder ikke å ta deg med til byen hvis du ikke kan gå dit på beina dine uten å klage". Det handler om hvordan jeg vil ha det, og jeg har krav på respekt. Men å bryte en avtale fordi en unge slår seg vrang? Ikke i orden etter mine begreper. Du "sier" jo (med handling) at ditt barn er viktigere enn bursdagsbarnet. Mitt budskap til mitt barn i en sånn situasjon ville vært at "det er X som har bursdag, vi skal sørge for at hun/han får en fin feiring. Ta deg sammen, her er gaven, nå knyter vi skoene og så drar vi." Det er rett og slett ikke noe forhandlingsrom etter at man har takket ja til en invitasjon.

Må vi på legevakta, melder vi selvfølgelig avbud, da …

Enig! Jeg synes dessuten ikke at konsekvenser bør gå ut over barnets sosiale liv - med mindre selvfølgelig det er snakk om en fjortis med venner med dårlig innflytelse.. Antar at det er ikke tilfellet her

[Leanne]

Jeg synes også det er helt greit å fortelle barnet at "jeg gidder ikke å ta deg med til byen hvis du ikke kan gå dit på beina dine uten å klage". Det handler om hvordan jeg vil ha det, og jeg har krav på respekt. Men å bryte en avtale fordi en unge slår seg vrang? Ikke i orden etter mine begreper. Du "sier" jo (med handling) at ditt barn er viktigere enn bursdagsbarnet. Mitt budskap til mitt barn i en sånn situasjon ville vært at "det er X som har bursdag, vi skal sørge for at hun/han får en fin feiring. Ta deg sammen, her er gaven, nå knyter vi skoene og så drar vi." Det er rett og slett ikke noe forhandlingsrom etter at man har takket ja til en invitasjon.

Må vi på legevakta, melder vi selvfølgelig avbud, da …

Jeg ville ikke meldt avbud til en bursdag pga litt tull hjemme.. Men jeg jobber i barnehage og vet at noen barn sliter mer med sosial kompetanse enn andre. Jeg tenkte rett og slett at når et barn blir holdt hjemme fra flere bursdager, så ligger det kanskje noe mer bak dette? Blir barnet så sint at det "eksploderer" og kan bruke over en time på å roe seg kan man ikke sende det i en bursdag.. Da vil bursdagen bli ødelagt for alle barna...

[Gjest Gjesten du siter]

Ja, men når dette skjer gang på gang, så tror jeg foreldrene må uansett finne en annen måte å håndtere saken på, barnet har åpenbart ikke lært noe av dette - forutsatt at det faktisk er alltid barnet sin skyld... Litt skeptisk..

Og jeg er litt skepisk til at det er så lett å kritisere andres foreldres handlinger, når vi ikke vet bakgrunnen for avgjørelsene deres.

Hva vet vi om hvorfor gutten slo seg vrang?

Det har skjedd mange ganger, og det kan være en million grunner både til at han slår seg vrang før selskaper, og til at foreldrene reagerer som de gjør.

Vi vet ingenting om bakgrunnen, og jeg personlig har valgt å være veldig forsiktig med å kritisere andres foreldres handlinger og avgjørelser så lenge jeg ikke vet konkret hva som har foregått.

[AnonymBruker]

Det kan jo hende barnet ikke hadde lyst i bursdagen, kanskje det er noe som skremmer ham? Jeg forstår at sannsynligheten for dette kanskje ikke er den største, men det er mulig.

Kanskje barnet har slått seg helt vrang, og ikke har lyst når alt kommer til alt? Jeg synes ikke man skal tvinge barnet da...

Noe som sitter godt i meg fra jeg var barn, var en bursdag jeg absolutt ikke ville gå i. Moren min var litt venninde med moren til jenta, og hun hadde også vært dagmamma for meg og lillebroren min før skolealder.

Jeg var kjemperedd for pappaen til jenta, fordi han alltid ville ha klem. Ikke så rart kanskje, vi hadde jo vært der mye helt fra vi var små, men for meg var det utrolig skremmende. Han ga seg lixom ikke heller, og jeg fikk alltid kjempedårlig samvittighet for at jeg sa nei, når han ville ha en kos.

Faren var ikke så mye hjemme, men i akkurat denne bursdagen visste jeg at han var der, derfor nektet jeg å gå i selskapet. Det ble kjempekrangel (jeg gikk i 2. klasse) for mamma var fast bestemt på at når vi hadde sagt fra at vi kom måtte vi komme og jenta kom til å bli kjempelei seg om jeg ikke kom. Etter at jeg hadde grått en time var det ikke så mye andre løsninger for mamma enn å ringe å si jeg ikke kom, jeg kunne jo ikke gå i bursdag med verdens største gråteøyne...

Med denne historien så prøver jeg ikke å si at det er noe galt hjemme hos de som hadde bursdagen, men vi vet faktisk ikke hele grunnen til at han ble hjemme. Jeg synes det er viktig å heller si til barna sine, at sånn ble det bare, og det er ikke noe vi kan gjøre noe med. Men, det er jo mange andre gjester her, så kos deg med dem, så møter du han i bhg/skolen i morgen.

Det har da ikke enorme konsekvenser for et barn at et annet ikke kommer i bursdagen. Synes man heller burde forklare for barn at sånn kan skje, i stedet for å hause det så voldsomt...

[Gjest Gjest]

Det har da ikke enorme konsekvenser for et barn at et annet ikke kommer i bursdagen. Synes man heller burde forklare for barn at sånn kan skje, i stedet for å hause det så voldsomt...

Nei, de verste konsekvensene rammer det barnet som får lære at en avtale ikke betyr all verden. Tenk hvor høyt vi verdsetter pålitelige folk, både i arbeidslivet og privat. Du tar fra barnet ditt sjansen til å bli pålitelig og real når du lærer ham/henne at han/hun bare kan droppe en avtale.

Hvis barnet ikke vil gå i bursdagen, må jo vi foreldre prøve å finne ut hvorfor. I mange tilfeller kan en grei løsning være at mamma/pappa blir med. Og neste gang takker vi selvfølgelig nei til invitasjonen. Ingen har plikt til å ta imot en invitasjon, men når man har takket ja, er det bare å møte opp.