Bulimi og økonomi

[AnonymBruker]

det er jeg som skrev dette, men glemte å spørre om hva som har skjedd med metthetsfølelsen deres? når jeg overspiser, så spiser jeg så store umenneskelige store mengder at alle og en hver hadde fått sjokk om de hadde sett det..type 5 pølser, 3 brødskriver, 2 cheeseburgere, 20-25 kjeks, masse godteri og 7-9 stk 200grams melkesjokolader før jeg går å kaster opp.

en ting som også har blitt en konsekvens av dette er klepomani og stormanngalshet!!!

Jeg har ingen gode råd, ingen tips.. Men her jeg sitter, føler jeg med deg og de som lider med deg i denne helvetes sykdommen. Stor klem fra meg til dere alle, slåss for å bli frisk kjære mennesker!

[Alaïne]

AnonymBruker 18:39:

Selv går jeg og kaster opp så fort jeg kjenner jeg begynner bli mett. Metthet =panikk, og blir så redd for at kroppen skal rekke å begynne å fordøye. Så er en innpå badet hvert kvarter ca.

Blir ikke ekstreme mengder mat per spising, kanskje tilsvarende seks brødskiver/ en stor porsjon middag eller en toliter med is, etc. spiser ganske mye og fort på maks en halvtime, før jeg tømmer meg og starter på ny runde..

Og sånn går hele dagen.

Er jeg ute eller skal prøve å ikke kaste opp får jeg nesten ikke i meg noe mat som helst.

Mulig magesekken din er blitt ganske utvidet, hvis du klarer få plass til så ekstremt mye på en gang..

Er veldig vanskelig å spise normale måltider, når hver minste følelse av metthet gjør meg helt panisk og gir trang til å kvitte meg med det.

[Gjest Kontrollgal]

Hei! Føler veldig med deg, jeg har selv vært der i mange år, men nå har jeg kommet meg ut av det verste. Det går ekstremt mye penger med til mat, og jeg har slitt med mye skyldfølelse for det. Men akkurat der og da hadde jeg ingen andre måter å takle følelsene mine på.

Som flere har skrevet om så tror jeg du bør forsøke å ikke ha tilgang til alle pengene dine på en eller annen måte. Jeg hadde ikke kontroll (og har det ikke fortsatt) til å stå i mot matsug om det kommer for fult, men dersom jeg ikke har penger er det heller ingen mulighet. Jeg opprettet en konto som jeg måtte i banken for å kunne få tak i penger fra den, det hjalp meg en del. I tillegg så tillot jeg meg selv å handle for et gitt beløp. Prøv å lag en realistisk matplan også, med noen faste måltider, for dersom du spiser regelmessig så vil kroppen etterhvert få mindre matsug (men det tar tid da..) og du klarer kanskje å begrense det litt mer.

Håper du finner en vei ut av dette! Og det er håp, jeg kaster opp kanskje 2-3 ganger i uken mot 20 ganger om dagen før, så det går ann å få det bedre :-)

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat som mange av dere. Jeg gikk fra anorektiker til bulemiker på kort tid og gikk selvsagt opp i vekt. Dette tolket alle rundt meg som at jeg hadde kommet meg ut av anoreksisykdommen. Jeg fortsatte å gå i terapi av andre grunner enn spiseforstyrrelsen min, men selv min behandler tror jeg er frisk fra spiseforstyrrelser.

Jeg klarer bare ikke å fortelle behandleren min at jeg er bulimiker (har så stor skyldfølelse), og dermed har vi blitt enige om å avslutte behandlingen. Foreldrene mine/søsken vet at jeg skal avslutte benhandlingen. Altså har jeg ført alle bak lyset. Og dét gjør alt vanskligere.

Dersom jeg klarer å fortelle behandleren min at jeg har "løyet" for han/henne og vi blir enige om å fortsette behandlingen, hvordan skal jeg da forklare dette til forledrene mine/søsken? Har vært bulimisk/løyet i 1,5 år...

PS: Er mann, begynnelsen av 20-årene, studerer fulltid og har deltidsjobb, men sliter fortsatt økonomisk.

[PepsiMax]

ab #24, kan du ikke bare si at behandleren syns det var litt fortidlig å slutte alikevel?

at det er veldig ofte å få tilbakefall?

[seleneluna]

jeg burde nok ikke si dette, men det som hjalp meg var å begynne å røyke. ja, det er farlig, det óg. Men for meg hjalp det meg ut av nøyaktig den situasjonen du beskriver. Så det handlet om det minste av 2 onder...

Ja, jeg ser det med røykingen. Man flytter bare problemene rundt, uansett om det er røyking, spising eller kleptomani.

Røyker du enda? Evt. hva skjedde da du sluttet?

[seleneluna]

Jeg har det akkurat som mange av dere. Jeg gikk fra anorektiker til bulemiker på kort tid og gikk selvsagt opp i vekt. Dette tolket alle rundt meg som at jeg hadde kommet meg ut av anoreksisykdommen. Jeg fortsatte å gå i terapi av andre grunner enn spiseforstyrrelsen min, men selv min behandler tror jeg er frisk fra spiseforstyrrelser.

Jeg klarer bare ikke å fortelle behandleren min at jeg er bulimiker (har så stor skyldfølelse), og dermed har vi blitt enige om å avslutte behandlingen. Foreldrene mine/søsken vet at jeg skal avslutte benhandlingen. Altså har jeg ført alle bak lyset. Og dét gjør alt vanskligere.

Dersom jeg klarer å fortelle behandleren min at jeg har "løyet" for han/henne og vi blir enige om å fortsette behandlingen, hvordan skal jeg da forklare dette til forledrene mine/søsken? Har vært bulimisk/løyet i 1,5 år...

PS: Er mann, begynnelsen av 20-årene, studerer fulltid og har deltidsjobb, men sliter fortsatt økonomisk.

Ja, jeg skjønner akkurat hvordan du har det. I begynnelsen var det fint at folk betraktet meg som frisk, siden de så at jeg var normalvektig igjen, men det ble slitsomt å få alle de kommentarene; "ååå så bra du ser ut, er så glad for at du er blitt frisk" - av og til blir jeg helt forbauset over at folk faktisk tror dette bare dreier seg om mat!

Jeg skjønner også at det er vanskelig å si dette til behandleren din. Jeg har vært uten behandling å i 6 mnd, mest fordi jeg bare ikke gidder å dra på timene (det bare sier stopp). Jeg vil bare ikke ta kontakt å si at jeg har gravd denne graven enda dypere.

Av og til lurer jeg på om jeg ikke prøver hardt nok for å bli frisk?! Hører liksom at alle sier at de kjempet mot sykdommen og så ble de friske; jeg har kjempet kjempelenge, jeg blir ikke frisk, hva gjør jeg galt?

[seleneluna]

Sånn generelt.

Hva skjer med en som har bulimi og ikke penger til mat? Angst type de som er avhengig av alkohol eller røyk?

Dette har jo ikke skjedd sånn fult og helt enda, jeg finner alltids noe. Men jeg merker jo at jeg blir mer oppmerksom når jeg vet jeg har bare 200 kr igjen på konto. Jeg blir bare mye mer desperat - jeg overspiser på hva som helst; knekkebrød feks. En gang hadde jeg spist meg ut av huset, det eneste jeg hadde var mel og tyttebærsyltetøy, så jeg lagde pannekaker av vann og mel - og spiste de med tyttebær på toppen.

Jeg kan aldri ha mat liggende i skapet. Har jeg ett brød og en kvitost, så spiser jeg det og kaster det opp igjen. Så derfor har jeg knekkebrød og en eller to påleggssorter.

Men ja; jeg får angst. Tankene strømmer på, uten at jeg har sjans til å sortere dem. Jeg blir sur og grinete, irriterer meg over den minste ting - jeg blir deprimert, urolig og rådvill. Rett og slett. Dette er ofte reaksjoner jeg kjenner når jeg er sammen med folk, og derfor ikke har mulighet for å overspise og kaste opp.

[AnonymBruker]

ab #24, kan du ikke bare si at behandleren syns det var litt fortidlig å slutte alikevel?

at det er veldig ofte å få tilbakefall?

Joa, men er usikker på om jeg vil fortsette. Studerer og bor i Oslo, og så må jeg reise 5 mil for å komme meg til behandleren min. Det klarer jeg faktisk ikke. Blir så sliten. Vanskelig å forklare kortfattet og i skriftlig form. Dessuten er det skammen. Tenk deg selv hvordan det er å fortelle noen at du har løyet for dem i 1,5 år... Og dersom jeg sier at jeg syns det er litt for tidlig å slutte, må jeg jo komme med en begrunnelse. Altså må jeg jo fortelle om mitt "svik". Noe jeg ikke klarer.

Ja, jeg skjønner akkurat hvordan du har det. I begynnelsen var det fint at folk betraktet meg som frisk, siden de så at jeg var normalvektig igjen, men det ble slitsomt å få alle de kommentarene; "ååå så bra du ser ut, er så glad for at du er blitt frisk" - av og til blir jeg helt forbauset over at folk faktisk tror dette bare dreier seg om mat!

Jeg skjønner også at det er vanskelig å si dette til behandleren din. Jeg har vært uten behandling å i 6 mnd, mest fordi jeg bare ikke gidder å dra på timene (det bare sier stopp). Jeg vil bare ikke ta kontakt å si at jeg har gravd denne graven enda dypere.

Av og til lurer jeg på om jeg ikke prøver hardt nok for å bli frisk?! Hører liksom at alle sier at de kjempet mot sykdommen og så ble de friske; jeg har kjempet kjempelenge, jeg blir ikke frisk, hva gjør jeg galt?

Det er som jeg skulle sagt det selv. Nesten fælt å si det, men det hjelper å vite/lese personlig at noen har det likedan. Tusen takk til deg og dere!

[PepsiMax]

Sånn generelt.

Hva skjer med en som har bulimi og ikke penger til mat? Angst type de som er avhengig av alkohol eller røyk?

Jeg er også avhengig av røyk, og får skikkelige fysiske abstinenser også hvis jeg blir uten.

Men synes fortsatt det med maten er mye mye værre!

Er du sånn og sånn fordi du ikke får røyka, så er det endel som forstår det hvis du sier det. Det med maten kan ingen forstå uten å ha vært oppi det!!

[Kosemose]

Trist lesning dette... Dere har jo en sykdom som gjør at dere er nødt til å bruke store summer på mat, jeg tenker at dere i allefall burde kunne få en legeerklæring på dette slik at dere kan skrive av kvitteringer på matkjøp på skatten? Det har jo direkte sammenheng med en kronisk sykdom, slik jeg har forstått det?

Utenom det, så håper jeg dere får hjelp alle dere som sliter med dette. Har nettopp lest Stalins kyr, som blant annet handler om bulimi hos hovedpersonen. Det høres helt grusomt ut. Lykke til, og oppsøk hjelp og støtte!!!

[AnonymBruker]

Vil anbefale alle som har en spiseforstyrrelse å lese boka matens mysterium!

Dette er en selvhjelpsbok som kan hjelpe en å finne svar på mye!

Driver selv å leser den nå....

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat som mange av dere. Jeg gikk fra anorektiker til bulemiker på kort tid og gikk selvsagt opp i vekt. Dette tolket alle rundt meg som at jeg hadde kommet meg ut av anoreksisykdommen. Jeg fortsatte å gå i terapi av andre grunner enn spiseforstyrrelsen min, men selv min behandler tror jeg er frisk fra spiseforstyrrelser.

Jeg klarer bare ikke å fortelle behandleren min at jeg er bulimiker (har så stor skyldfølelse), og dermed har vi blitt enige om å avslutte behandlingen. Foreldrene mine/søsken vet at jeg skal avslutte benhandlingen. Altså har jeg ført alle bak lyset. Og dét gjør alt vanskligere.

Dersom jeg klarer å fortelle behandleren min at jeg har "løyet" for han/henne og vi blir enige om å fortsette behandlingen, hvordan skal jeg da forklare dette til forledrene mine/søsken? Har vært bulimisk/løyet i 1,5 år...

PS: Er mann, begynnelsen av 20-årene, studerer fulltid og har deltidsjobb, men sliter fortsatt økonomisk.

anonym bruker kl. 18.39 her igjen! jeg føler sååå mye med deg! vi er skremmende like vi 2! jeg går også til psykolog, hadde anoreksi i mange år, men de siste årene har det bare utviklet seg til tvangs/overspising. jeg tørr heller ikke si deg, at det ikke er anoreksien som plager meg lengre! ikke mest ihvertfall! jeg er fortsatt sterkt undervektig, men ser ikke like mye ut som en pasient som jeg gjorde da jeg var "heltids-anoretiker". så alle tror jeg også er frisk, ihvertfall nære frisk.

det at du er gutt, gjør det desverre enda vanskeligere for deg! det skjønner jeg god! det er lissom ikke så lett å prate med kompiser om det... hvis du har noen igjen da? det er nemlig det med meg ihvertfall..at jeg prioriterer heller å overspise enn å være med venner :o( jeg går til legen en gang i mnd for å ta kaliumprøve også, men kaliumpiller er jo ikek lenger på resept, så jeg tar bare 10 stykker kvelden før jeg skal ta blodprøve! enig med deg, jeg fører også alle bak lyset, men det værste er jo at vi lyver så masse at vi tror det selv!!!! * klem til deg gutt*

[AnonymBruker]

jeg tørr heller ikke si DET, at det er anoreksien som plager meg lener, skulle det stå! ikke deg..

[AnonymBruker]

anonym bruker kl. 18.39 her igjen! jeg føler sååå mye med deg! vi er skremmende like vi 2! jeg går også til psykolog, hadde anoreksi i mange år, men de siste årene har det bare utviklet seg til tvangs/overspising. jeg tørr heller ikke si deg, at det ikke er anoreksien som plager meg lengre! ikke mest ihvertfall! jeg er fortsatt sterkt undervektig, men ser ikke like mye ut som en pasient som jeg gjorde da jeg var "heltids-anoretiker". så alle tror jeg også er frisk, ihvertfall nære frisk.

det at du er gutt, gjør det desverre enda vanskeligere for deg! det skjønner jeg god! det er lissom ikke så lett å prate med kompiser om det... hvis du har noen igjen da? det er nemlig det med meg ihvertfall..at jeg prioriterer heller å overspise enn å være med venner :o( jeg går til legen en gang i mnd for å ta kaliumprøve også, men kaliumpiller er jo ikek lenger på resept, så jeg tar bare 10 stykker kvelden før jeg skal ta blodprøve! enig med deg, jeg fører også alle bak lyset, men det værste er jo at vi lyver så masse at vi tror det selv!!!! * klem til deg gutt*

Alle venner fra oppvektsen/skole har jeg dyttet unna for lenge siden. Hadde en kompis som jeg støttet meg til når jeg var "fulltids anorektiker", men har ikke tørt å fortelle han om den "nye" sykdommen min. Det er liksom noe enda værre med være bulemiker føler jeg. Egenstelig for at han ikke vil ha noe med meg å gjøre...

Det er viktig for meg å prøve å opprettholde en fasade som en som alltid har mye å gjøre osv. Dermed kan jeg klare å være sammen med andre mennesker/venner en liten periode, men jeg måååå alltid hjem ganske tidlig for å overspise. Av den grunn sover jeg særdeles lite, og dét hjelper i hvert fall ikke!

Flere ganger hver dag klarer jeg å overbevise meg selv om at jeg skal klare å komme meg igjennom morgendagen uten å overspise, men jeg veit ikke om det er helt heldig det heller. Fører bare til at jeg fokuserer alt for mye på å ikke skulle overspise, og ja, ond sirkel...

Klem til alle dere andre der ute som sliter! Anonym gutt

[AnonymBruker]

Hei

Eg har slitt med SF i årevis frå eg var ca 9år til den dag idag, det er noe sabla dritt.

Akuratt nå er eg frisk når det kommer til handling, altså eg spiser sjølv om det er mye lettare å være sjuk. Sånn har det vore i tre år, det er det lengste eg har vore "frisk"

Svaret finst inni deg, du må ta kontroll over livet ditt.

Eg skal være helt ærlig med deg, det er ikkje ein lege eller psykolog som kan hjelpe deg.

Det er bare du som kan hjelpe deg, det er bare du som kan leve livet ditt. Det er ikkje lett, det er det ikkje.

Det første du må gjøre er å bestemme deg for at du VIL bli frisk, det andre du kan gjøre er å lese bøkene til Finn skårderud. Det er mye bra der, det løser såklart ikkje alt. Det andre du bør eller kan gjøre er å skrive dagbok, bygge ein indre vilje til å klare det. Eventulet kan du dra på AA møter, det er stort sett di samme psykologiske prinsippene som gjelder. Heng opp lappar på veggen der det står "eg kan" "eg kan" "eg kan"

Så kan du melde deg inn i IKS (interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser)

NAV er plikta å hjelpe deg økonomisk vist du ber om det, du er syk og har krav på hjelp. Det er noe du må sloss for, det er vanskelig å sloss for ting når man er sjuk. Men mange land har ikkje noe hjelp for folk som sliter.

Uansett er det ikkje meininga å være hard, trenger ikkje høre på noe av dette om du ikkje vil Uansett masse lykke til

Tankens kraft er stor, bruk den til å bygge deg opp.

- Exana

[AnonymBruker]

Alle venner fra oppvektsen/skole har jeg dyttet unna for lenge siden. Hadde en kompis som jeg støttet meg til når jeg var "fulltids anorektiker", men har ikke tørt å fortelle han om den "nye" sykdommen min. Det er liksom noe enda værre med være bulemiker føler jeg. Egenstelig for at han ikke vil ha noe med meg å gjøre...

Det er viktig for meg å prøve å opprettholde en fasade som en som alltid har mye å gjøre osv. Dermed kan jeg klare å være sammen med andre mennesker/venner en liten periode, men jeg måååå alltid hjem ganske tidlig for å overspise. Av den grunn sover jeg særdeles lite, og dét hjelper i hvert fall ikke!

Flere ganger hver dag klarer jeg å overbevise meg selv om at jeg skal klare å komme meg igjennom morgendagen uten å overspise, men jeg veit ikke om det er helt heldig det heller. Fører bare til at jeg fokuserer alt for mye på å ikke skulle overspise, og ja, ond sirkel...

Klem til alle dere andre der ute som sliter! Anonym gutt

anonym bruker kl 18.39 her igjen! :

akkuratt sånn gjør jeg også gutt! later som jeg har mye å gjøre, altid på farten lissom! så når jeg endelig finner noen venner å være sammen med, tenker jeg hardt inni hodet mitt; det er såååå sjelden jeg er sammen med venner!!! væær så snill meg selv, kos deg ute! IKKE dra hjem å overspis!

men som du sier, så blir fokuset for ikke å overspise så sterkt, så til slutt så hører jeg bare ordet "overspise og mat" inni hodet mitt..så jeg drar også ALTID tidlig hjem! og søvn sier du!? ja, det blir det sjelden mye av!

det er en her som nevnte Skårderud. han er en særdeles god mann! jeg har vært innlagt på RASP ( regional avdeling for spiseforstrelser på ullvål sykehus), og møtt han opptil flere ganger. lest bøker og hørt på han snakke "live", men neeeejda, det er nok denne viljestyrken min som mangler tror jeg... og da kan jeg vel bare ha det så godt..

[AnonymBruker]

Bulimiske anfall utløser dopamin i hjernen, så det er ikke rart du er avhengig av det.

Har du mulighet for å endre behandlingsform?

ehm, det er vel ikke derfor man blir "avhengig". Det er vel ganske individuelt hva årsaken er, men for mange er det en måte å takle vanskelige følelser.

[Gjest Frisk]

Hei, jeg vet ikke om det kan hjelpe deg så mye.. men tablettene du får av legen, hvertfall virket de sånn på meg - gjorde at jeg mistet matlysten, og det, sammen med en bestemthet om at dette livet ville jeg ikke leve, har hjulpet meg ut. Jeg fikk en dårlig samvittighet som ikke var til å rokke, annet ved å slutte å skade seg selv på den måten. Også en skrekk av å vite hva som skjer med kroppen når den presses. Frykt kan også være en motivasjon. Uansett må du ha vilje til å gjennomføre - ta en dag av gangen og være stolt når du kommer deg igjennom. Kom igang med en målrettet trening - ikke timer på timer på kondisjonsapparatene, men en time tre ganger i uka med tøff styrke. Det hjelper deg å fokusere - og så vet du hva slags mat kroppen din trenger for at du skal bygge deg opp og bli sterk og sunn. Så en dag får man kanskje mennesker eller en interesse som gjør at tiden ikke strekker til - for bulimi tar tid- og livet får et annet meningsinnhold. Det er jo opp til deg å velge hvilket liv man vil leve - og din vilje er med på å få deg ut. Ett skritt inn i bulimi er lettere enn ett skritt ut av det, men jeg vet at du klarer det.

De gamle sier: "så lenge en har helsa"... Og de har i grunn veldig rett i det.

Bare mine råd, det har hjulpet meg. Og det er ikke krise om du en dag finner på å kaste opp igjen, det er bare å sette en strek og begynne på ny frisk. Lykke til, jeg vet du klarer:-)