Jeg savner han så mye at det gjør vondt!

[Gjest MayLinn]

Jeg har funnet mannen i mitt liv og vi har det så fint sammen, men pga. en jobb må han nå bo borte fra meg i nesten et år. Vi har selvfølgelig blitt enige om å fortsette forholdet, og besøke hverandre, men også bruke denne "muligheten" til å dyrke oss selv mer og ta opp igjen interesser som har blitt nedprioritert osv. Jeg vil tro at vi ser hverandre cirka hver tredje-fjerde uke, og da i cirka en uka av gangen, men jeg sliter så forferdelig med savn! Jeg blir helt gal av det. Jeg har sagt til han at jeg savner han, men ikke så ekstremt som dette for det gagner ingen av oss at jeg sier (han får jo ikke flyttet til meg eller omvendt nå). Så jeg vil ikke gi han dårlig samvittighet eller noe, for dette er vel mitt problem. Forholdet er såpass stabilt at det er ikke pga. usikkerhet og sånt at jeg savner han og vil være med han så mye mer enn jeg kan, det er bare rett og slett at jeg savner han, fordi jeg er så glad i han. Savnet er så vondt og selv om jeg holder meg opptatt med studier, venner og alskens ting så ligger det alltid i bakhodet at han er borte og at det er lenge til vi sees igjen. Jeg kan heller ikke gå rundt å tviholde på en dato når jeg vet at jeg skal til han for da blir jeg også surrete og føler ikke at jeg får gjort noe konstruktivt. Jeg lurer på hva jeg skal gjøre?

[Pandalove]

Hva om du heller prøve å konsentrere deg om hva dere evt kan finne på når dere ser hverandre, tenke på ting dere kan gjøre, filmer dere kan se, osv osv osv, istedet for å hele tiden tenke på savnet? Har opplevd dette selv og for meg var det vanskelig i starten men det gikk over etterhvert som vi ble vant til å se lite til hverandre. Jeg prøvde å konsentrere meg om studiene mine, og istedet for å savne han, så gledet jeg meg heller hver eneste dag til å se han igjen, ved å tenke på alt vi kunne gjøre som jeg hadde savnet å gjøre når vi hadde sett hverandre sist osv. Skype er også et alternativ, hvis å ringe/tekste mye blir for dyrt.

Lykke til! :-)

[Gjest MayLinn]

Hva om du heller prøve å konsentrere deg om hva dere evt kan finne på når dere ser hverandre, tenke på ting dere kan gjøre, filmer dere kan se, osv osv osv, istedet for å hele tiden tenke på savnet? Har opplevd dette selv og for meg var det vanskelig i starten men det gikk over etterhvert som vi ble vant til å se lite til hverandre. Jeg prøvde å konsentrere meg om studiene mine, og istedet for å savne han, så gledet jeg meg heller hver eneste dag til å se han igjen, ved å tenke på alt vi kunne gjøre som jeg hadde savnet å gjøre når vi hadde sett hverandre sist osv. Skype er også et alternativ, hvis å ringe/tekste mye blir for dyrt.

Lykke til! :-)

De første gangene planla jeg veldig hva jeg skulle ha med meg, på meg, hva vi skulle gjøre osv. når vi skulle sees igjen, men jeg merket nå sist at jeg blir litt sykelig opptatt av denne neste gangen og at det er ikke er helt bra. Når dagen endelig kommer og jeg BURDE sett tilbake på tre uker med effektive studier, sosialisering og ellers andre ålreit aktiviteter så er det snarere tvert i mot. Så jeg prøver egentlig å leve mer i nuet, og tenke at hvis jeg gjør det og ikke minst gjør det jeg skal i forbindelse med studiene, jobber og er aktiv ellers så går dagene fortere enn om jeg setter meg til for å vente. Jeg merker også at dagene på en måte går lettere for meg når jeg ikke har noe særlig kontakt med han, for jeg føler at kontakt øker og at jeg blir minnet på at jeg ikke får vært med han før det har gått en stund til. Huff, dette blir sutrete!