Når den ene er ganske ensom

[Gjest Thea]

I min alder av snart 30år så innser jeg at venninne-livet naturklig nok dabber av. Jeg har aldri hadd mange venner men få og nære. I løpet av det siste året har jeg mistet mer og mer kontakt med dem. Jeg er den eneste som fremdeles studerer,så det kan være en forklaring (de andre jobber,er slitne) Dette har tatt litt på for jeg føler det er nesten bare jeg som tar initiativ til å møtes og det blir ofte avlyst av de andre. Det kan fort gå 2 uker i strekk uten at jeg møter et menneske utenom de på skolen.

Jeg har samboer som jobber av/på på et annet sted så han er mye borte. Han har veldig mange kompiser og når han er her,blir han oppringt hver dag av en eller flere kompiser. Han blir ofte invitert på ting og han treffer folk nærmest hver dag. Selvfølgelig er jeg hjertlig velkommen til å joine dem,men jeg kjenner jeg har et behov for å ha mine egne venner også.

Samboeren anser meg som hans beste venn,og det er jo kjempekoslig. Han er jo også min beste venn. Men jeg har et behov for å ha mine egne venner,som jeg kan praple om alt mulig om. Pluss at jeg vet at om det hadde blitt slutt mellom oss nå så hadde jeg ikke hadd "noenting"

Det hans leilighet vi bor i,det er hans sine venner vi henger med,det er for det meste hans foreldre vi besøker.

Alt dette har gått utover sinnet/humøret mitt i det siste. Jeg blir rett og slett flau over meg selv,for jeg kjenner jeg er sjalu på typen som har så mange venner som tar kontakt. Jeg føler at jeg nærmest sitter å furter. Jeg har hengt meg opp i det at jeg trenger noe opp i dette som er MITT. Humøret mitt svinger voldsomt for tiden og det skal lite til for at jeg ender opp med å grine.

Ang hobbyer så har jeg forsåvidt noen..men det hjelper ikke på ensomheten jeg føler så sterkt. Jeg er veldig opptatt av at selv om man er i et forhold så skal ikke alt omhandle oss to,det er viktig å ha "egne liv" også så man ikke blir totalt avhengig av hverandre.

Vet ikke hva jeg vil med dette jeg..lurer på om det flere som kjenner seg igjen eller som bare har noen kloke ord å komme med,for dette sliter både på meg og typen.

[Gjest smileyface]

Vel, jeg kjenner meg igjen i å ikke ha så mange venner. Jeg studerer ikke, så får ikke vært særlig sosial der heller. Du kan jo snakke med vennene dine om dette? Si at det plager deg at du er den eneste som tar intiativet til å finne på noe? Eller dere kan legge faste dager å finne på noe, "forening", om det er mulig.

Som sagt har jeg bare et fåtall med venner, og kan ikke si at det er noen av dem som er spesielt nære heller. Her kan det også gå lang tid mellom hver gang jeg ser dem, men mener at dette like mye er min feil som deres. Kjæresten, derimot, kjenner jo en million med folk, og hans kompiser pleier alltid å ringe han flere ganger til dagen og besøke han.

Jeg skjønner at det sliter på dere begge, for det gjør det her og. Men jeg ville altså prøvd å snakke med dem.. Og du kan jo kanskje spørre noen fra skolen om å finne på noe?

[Gjest Thea]

Det handler vel litt om at du "har mistet deg selv" litt oppi det hele, og dermed bare assimilert alt det som du syntes virket greit fra hans side. Ta litt tid til å tenke på hva dine sterke sider er, og som du vil like å videreutvikle. Deretter trenger du jo ikke bare ha venner i nærområder, men kan også bruke sosiale medier på internett for å holde kontakt og drive aktiviteter.

Dessuten - det med aktiviteter ... gjør ting som gjør deg glad, som du liker å mestre.

Det blir aldri feil.

Gjennom felles aktiviteter, interesser og bruk av tid sammen - slik får man venner.

Deretter bygger man opp tillit gjennom samarbeid, tjenester/hjelp, motivasjon.

Cheers!

-runekki

;-)

Takk for svar,runekki. Den første linja der tror jeg du har veldig rett i..Jeg likte veldig godt rådet ditt om å tenke over hva mine sterke sider er og hva jeg vil videreutvikle. Jeg trenger å fokusere på noe som kan "gå fremover" og ikke på det at jeg er grodd fast til sofaen.

[Gjest Thea]

Vel, jeg kjenner meg igjen i å ikke ha så mange venner. Jeg studerer ikke, så får ikke vært særlig sosial der heller. Du kan jo snakke med vennene dine om dette? Si at det plager deg at du er den eneste som tar intiativet til å finne på noe? Eller dere kan legge faste dager å finne på noe, "forening", om det er mulig.

Som sagt har jeg bare et fåtall med venner, og kan ikke si at det er noen av dem som er spesielt nære heller. Her kan det også gå lang tid mellom hver gang jeg ser dem, men mener at dette like mye er min feil som deres. Kjæresten, derimot, kjenner jo en million med folk, og hans kompiser pleier alltid å ringe han flere ganger til dagen og besøke han.

Jeg skjønner at det sliter på dere begge, for det gjør det her og. Men jeg ville altså prøvd å snakke med dem.. Og du kan jo kanskje spørre noen fra skolen om å finne på noe?

Takk for svar

Jeg tror forøvrig ikke jeg kommer til å spørre vennene mine om dette,jeg er rett og slett for feig og jeg føler at jeg har "mast" såpass mye på dem at det blir bare enda mer "masing" om jeg må spørre om vi kan ha en fast dag i uka til noe sosialt,det burde i mine øyne ikke være nødvendig.

Ang skolen så kjenner jeg ingen så godt der. Jeg er ganske mye eldre enn de andre i klassen og er den som ikke har funnet meg helt til rette sånn sosialt sett.

Nå virker jeg sikkert veldig negativ her altså. Men lurer på om kanskje dette bare er en naturlig greie som skjer når man begynne å bli eldre.

[runekki]

.

Endret 26. februar 2011 av runekki