Når fortelle om psykiske problemer?

[AnonymBruker]

Sett at man har en historie i psykiatrien og/eller har en traumatisk barndom, når er det rette tidspunktet å fortelle en man er interessert i om det?

Kan se for meg at "ja du, jeg ble gruppevoldtatt som femtenåring" ikke akkurat er noe man serverer ved første anledning. Så lenge man fungerer sånn nogenlunde normalt i det vanlige livet og ikke er mentalpasient, hvor mye bør man informere om og når?

Jeg har en veldig tung ballast selv, og selv mennesker jeg blir kjent med på et vennenivå er jeg forsiktig med å si for mye til for tidlig, da jeg har erfart at de har problemer med å forholde seg til det og blir skremt.

[*Mocca*]

Jeg ville nok ventet til jeg følte meg rimelig trygg på personen.

Men samtidig så kan jo f.eks gruppevoldtekt som 15-åring gjøre at man har problemer med intimitet og at det vil være vanskelig når man kommer til det punktet da man skal ha sex. Da kan det være greit å allerede ha snakket om dette....

Men jeg ville tatt det når det først føltes som det begynte å nærme seg.

Da sette seg ned og fortelle, si ifra hvorfor man forteller om det, at man trenger at personen vet det slik at du skal føle deg ekstra trygg i slike situasjoner. Men likevel presisere at dette er ikke noe som gir deg plager, du fungerer i hverdagen, med at det kan f.eks gjøre det litt utrygg hvis det blir for voldsomt i senga f.eks, eller hvis det blir sex for tidlig i forholdet... at det er grunnen til at du trenger litt lenger tid før dere har sex i forholdet f.eks....

[denn]

Det er ikke et fasitsvar på dette. Man må rett og slett føle seg frem.

Våger å påstå at "ballast" er en del av deg som individ, og dermed er dette noe som bør komme frem ganske tidlig, så fremt dere er på samme bølgelengde o.l. Mener ikke at du skal skyte fra hofta å buse ut med historien din etter at du har presentert deg, men heller la samtalen gå sin gang. Kanskje kommer det en åpning for at du deler historien allerede på første date, eller så kan de hende at det ikke føles naturlig før dere har blitt samboere.

For mitt vedkommende har jeg forsøkt både å holde ballasten skjult over en lengre periode ved noen anledninger, og ved andre har historien dukket opp ganske tidlig. Jeg har erfart at de som for vite om ballasten tidlig oftest føler seg "spesielle" som for såpass stor innsikt i en del av meg, og dermed ikke blir skremt.

[AnonymBruker]

TS her.

Min erfaring er at min historie er såpass heavy for folk å høre at de konkluderer med at jeg "må" være en nutcase liksom, men det er jo liksom ikke helt tilfelle selv om jeg sliter tidvis. Det er vanskelig å posjonere ut det helt elementære liksom, det må serveres på en gang. Å holde det tilbake til man er samboere er både umulig og svært urettferdig i mitt tilfelle i hvertfall, for selv om jeg ikke akkurat er gruppevoldtatt som femtenåring, så er det ting i min forhistorie som definitivt påvirker meg seksuelt.

[Gjest Gjest]

Før jeg møtte han jeg nå er sammen med, hadde jeg kun fortalt om mine psykiske problemer til 1 annen person. Det var veldig vanskelig for meg, men på samme tid utrolig viktig å få opplyst han om dette tidlig i forholdet. Så etter vi hadde vært sammen 1 uke tok jeg mot til meg og fortalte han det.

Han ble veldig glad for at jeg fortalte han det, og han viste stor forståelse.

[*Mocca*]

Samtidig tror jeg nok at en person som ikke takler å tåle at den dem dater har en tøff forhistorie som kan påvirke en, de som tar halen mellom bena og stikker.... de vil man vel ikke ha i livet sitt heller?

Man vil ha en person som forstår, bryr seg og som skjønner at dette er noe som også har formet deg som person...

[MissStiles]

Når du føler at du virkelig kan stole på personen. Når du føler at personen ikke forteller det videre til noen andre. Ikke minst, når du føler deg trygg og sikker på den personen. Vanskelig å vite hvordan en person reagerer på noen andre sin fortid om en eller flere vonde opplevelser. Bare du kan vite om det er rett å fortelle om det.