Burde jeg vurdere og gå

[Gjest LItt panikk nå]

Ja, jeg føler vel også at han snor seg litt unna. Men sånn jeg kjenner han er han 110% ærlig, så jeg lurer på om det snarere er SAMTALEN(diskusjon i hans øyne sikkert) om barn som gjør at han snor seg unna?

Altså,når jeg nevnte dette sist - for noen dager siden, og jeg ble redd han ALDRI ville ha barn- sa han: "har ikke vi snakket om dette utallige ganger?". Og ja, det har vi. Ikke snakket om å planlegge barn, men jeg snakket om mine forventinger til fremtid mtp barn. Dette har jeg vel sagt siden dag en av forholdet omtrent:)

Som person er han ikke en som snakker så mye fremtid, veldig manne-mann føler jeg. Han har sagt han synes det er vankelig å se for seg noe langt frem i tid...

Jeg har fått høre, som nevnt tidligere, at det "bare er å si fra når jeg er klar" når jeg pratet om bekymringen min for at han aldri vil ha barn.

Dette har han også sagt når han har vært full (og man kanskje kunne tenke seg at han kunne blitt mer frittalende)

Jeg er klar over at jeg prøver å se det fra den "lyse siden"...det må jeg nesten, for jeg har ikke lyst til å fortsette noe liv uten han:)

Om jeg spør direkte : "er det sånn at du aldri ser for deg å få barn" kommer han til- og har han svart- : "nei, men jeg har ikke lyst på det nå".

Og jeg lurer litt på hva mer enn det jeg egentlig kan kreve?

[Gjest LItt panikk nå]

Liten tilføying:

han ser for seg fremtid med meg, det har han sagt. Men tror han synes det er vanskelig å se for seg at om fire år er vi der og der f.eks.

Han er forresten ikke kjempeflink til å lege planer en uke frem i tid heller.

Dette høres velig negativt ut, og som om han er en uansvarlig og umoden mann. Det er han ikke (for det meste iallef;) ) Han er veldig omsorgsfull og ansvarsfull i forholdet!

[Gjest Anonym]

Jeg kjenner meg absolutt igjen i den situasjon.

Fra før jeg ble sammen med X har jeg sagt at jeg en dag (langt inn i framtiden på det tidspunktet) vil ha barn og et A4-familieliv. X har alrdi hatt spesielt lyst på barn. Etter å ha vært sammen i mange år har vi hatt mange "samtaler" omkring dette og jeg har hatt mine tanker om jeg skulle dumpe han fordi han etter fire-fem år fremdeles ikke hadde det fnugg mer lyst på barn enn da vi ble sammen. Jeg klarte alikevel ikke dumpe han kun på grunnn av at han kanskje i fremtiden ikke ville ha barn. Ikke hadde jeg noe øsnke om å få barn med han før vi hadde vært sammen en syv års tid heller av praktiske årsaker så jeg var ikke verpeklar, men syntes det var vanskelig å ha en mann som ikke visste om han ville ha barn i fremtiden når jeg visste at jeg ville det. Jeg hadde nok gått fra han hvis han hadde sagt til meg at han garantert aldri skulle ha barn, men det sa han ikke og han ville jo være sammen med meg som ønsket en familie så da klamret jeg meg til det håpet.

Dette ble fryktelig rotete, men nå er jeg gravid og han er faren. Han kom vel til en slags "jeg innser at vi begynner å bli "gamle" og det får bære eller briste tror jeg". Men foreløpig føler jeg meg veldig alene om graviditeten og jeg vet at han interese for babyer er minimal så jeg ser ikke rosenrødt på det første året. Han er imidlertid flink med litt større barn og jeg tror han blir en god far selv om han ikke ønsker mer permisjon enn han må ta ut. Han er veldig nøktern til hva som venter oss og samtidig som jeg misummer de som har litt mer engsjerte menn så ser jeg fordelen av å ha en som absoulett er forberedt på at dette ikke bare blir rosenrødt.

En annen ting som jeg har tenkt en del på før er at hvis det skulle vise seg å være vanskelig å bli gravid hadde han nok være vanskelig å få med på prøverør og hadde nok aldri gått med på alternativer som sæddonor, eggdoner, adopsjon, e.l. Selv vet jeg ikke hvor langt jeg hadde vært villig til å gå, men det hadde nok vært lenger enn han. Dermed hadde et nytt problem oppstått, men nå var det ikke noe problem på den naturlige måten for oss Heldigvis.

[Gjest LItt panikk nå]

Oj,gjest! Han hørtes ut som min samboer. Akkurat sånn har jeg sett for meg at det blir om det noensinne blir barn på oss. Har tenkt akkurat det samme ifht alternative måter å få barn på.

Kan jeg spørre om hvor gamle dere er?

Og er han den litt, hva skal jeg si, ikke akkurat mest pratsomme og emosjonelle mannen?

Min er vel sånn, og jeg mistenker at hele han som person- og ikke bare fraværende barneønske-spiller inn på situasjonen nå.

Men kjenner at usikkerheten har slitt litt de siste dagene. Så usikker på hvor mye mer jeg skal "mase" ettersom jeg ikke vil ha barn NÅ.

Jeg har forresten en ide om at min kjæreste, om vi event skal ha barn, vil bli veldig engajert når barnet først er født Tror du ikke det gjelder din også? Han er kanskje som jeg antar min er; vanskelig å se for seg noe han ikke har opplevd. Og samtidig typen som ikke bruker tid på å "se for seg ting"

[Gjest LItt panikk nå]

Og dumme meg - GRATULERER MED BABY!!!!

[Gjest Anonym]

Vi er 30 (+). Og ja han er ikke den mest pratsomme og emosjonelle mannen til tross for at han ikke er blant de dårligste heller. Pratsom kan han forøvrig være, men ikke om sånt

[Gjest imli]

Tar du virkelig sjansen på det? Jeg ville SPURT mannen om dette stemmer. Selv om du synes det ville være rederlig å fortelle om man er usikker, har du ingen garanti for at han mener det samme.

Jeg hadde ikke basert livet mitt på antagelser, NOE må det da være mulig for denne mannen å mene?

Einig i dette.

[Gjest lesbisk]

Hei

Jente her, som gjerne vil komme med et innspill, som du kanskje kan bruke. Du signerer med "lettere panisk nå". Hvordan er stemningen din når du snakker med kjæresten din om dette temaet? Har det utviklet seg til å bli litt stressa for deg? At du MÅ ha et svar nå? En miks av frustrert, redd, irritert, skeptisk og håpefull?

Hvis han merker en sånn stemning, så KAN det bli vanskeligere for ham å gi et svar.

Forstår veldig godt at du vil ha et svar og ikke "sløse tid" med en som kanskje ikke vil det samme. Jeg ville også hatt et svar, og helst i går ;-) akkurat som deg. Men, jeg tror at det kan være hensiktsmessig å vente litt med å ta opp igjen temaet. La det synke inn hos ham. Han vet at du vil ha barn og et svar på hva han ønsker. Noen trenger litt mer tid på å finne ut hva de vil og hvordan si dette til partneren. Og, det må føles rett å si det også, og det føles ikke alltid rett å si viktige ting hvis man føler seg litt under press.

Bare et tips for meg.

Håper du får det svaret du vil ha og det som er rett for dere begge

[Gjest LItt panikk nå]

Gjest_lesbisk: Tror du har helt rett. Jeg er ikke så flink - jeg er faktisk ikke flink i det hele tatt! - til å skjule stress o.l. Han merker nok definitivt det, og jeg tror nok han synes det er slitsomt.

Det er forsåvidt i sånne situasjoner kommunikasjonen oss i mellom som regel låser seg også....kanskje noe det er verdt å ha i bakhodet for meg...

Tusen takk for innspill! Det du sier tror jeg kan stemme veldig godt!

Litt å tenke på for meg også, som også helst ville hatt et svar i går. (og hest et som overhode ikke åpnet for noen tolkningsmuligheter..jeg er så fryktelig flink til å tolke! Og da særskilt i retning negativt:) )

Jeg tror rett og slett jeg skal vente med barne-prat med han til jeg er "rolig og fatta".

Det kan kanskje ta litt tid,men jo mer jeg tenker på det, jo lurere høres det ut.

Jeg kan tenkes å være temmelig god på å utøve press nemlig,hehe,og det kan vel være greit å unngå når vi event "må" ha barneprat igjen! For min del kunne det også være godt å legge det litt vekk.

Likte tipset ditt!