Hvordan involvere store barn

[Gjest Gjest]

Hei,

Jeg har vært singel i nesten 10 år etter bruddet mellom meg og pappaen til barna. Vi samarbeider veldig bra, og det kommer nok ikke til å bli noe problem verken med min eks eller min nye kjæreste sin eks. Det er bare 6 mnd siden det ble slutt mellom dem, og vi traff hverandre veldig kjapt etterpå. Men jeg er ikke årsak til bruddet, vi hadde ingen kontakt før han flyttet ut, etter hennes ønske.

Det jeg lurer på er hvordan vi skal innvolvere barna. Vi har begge to barn som er tenåringer fra 13 til 17. Mine barn er jo vant til å ha meg for seg selv, faren deres har heller ikke etablert seg på nytt. Mens hans barn antagelig sørger over bruddet fremdeles.

Alle barna er i en sårbar alder, og jeg lurer på om det overhodet er realistisk å se for seg samboerskap før de er såpass voksne at de er på vei ut døra...? Jeg føler det har alt å si at vi gjør dette på en skånsom måte ovenfor dem. Og er veldig redd for å lage for mye bølger i livene til noen av dem. Det kan jo få store konsekvenser når de er i denne alderen.

Må bare si at jeg først og fremt ønsker tips til hvordan vi praktisk kan gjøre det for å bli kjent med hverandre alle sammen. Samboerskap er uansett ikke aktuelt før om minst 1 år.

[Suzy]

Da jeg og kjæresten ble sammen hadde vi henholdsvis et barn på 16 og to på 15 og 19, så vi har startet opp med store unger.

Min holdning har vært at jeg har vært forholdsvis tilbakeholden - i den forstand at jeg har gått langsomt frem for å bli kjent med ungene hans. Jeg har ikke forsøkt å være kul, morsom, prate når det ikke er noe spes å si osv og opplever at vi har blitt ganske godt kjent etterhvert og har en fin tone.

Han har opplevd litt vansker i forhold til datteren min, som reagerte litt negativt på forholdet, mye på grunn av tidligere dårlige erfaringer. Det har gått seg til og vi har snakket veldig åpent om det alle sammen.

Vi flyttet sammen i høst etter å ha vært sammen i tre år - på avstand - og jeg syns det var ganske passe tid. Det er greit å la det ta tid når det er så store unger inne i bildet, syns jeg.

[Lady Stardust]

Mine foreldre er også skilt, og det har de vært siden jeg var veldig liten.

De få gangene mamma har fått seg kjæreste (To i løpet av 14 år) har det ikke vært noe problem for min del. Første gangen var jeg 9 år gammel, og syns det var stas å få en bror (stebror) og en som brydde seg om mamma.

Siste gangen var jeg 17, og da var jeg bare veldig glad på mammas vegne, for at hun hadde funnet en å dele livet sitt med. Når man blir såppas gammel tror jeg det er fler som skjønner at foreldre også er mennesker, og selvsagt fortjener de å ha noen som elsker dem.

Det kommer sikkert helt an på barna, men i mitt tilfelle har det gått veldig bra. Bare introduser partneren for barna på en forsiktig måte, ikke begynn med "Dette er den nye mannen som skal flytte inn." Start heller med at du har funnet en du har blitt veldig glad i, og at du vil at dere skal bli bedre kjent alle sammen. Kanskje er det best å introdusere han for dine barn bare dere, før du blir introdusert til hans barn. Ikke samle alle sammen første gangen. Når barna har blitt kjent med den voksne, kan barna bli kjent med hverandre.

Håper det var litt til hjelp i alle fall, og lykke til. Jeg er sikker på at det kommer til å ordne seg, så lenge dere ikke haster inn i det, men bruker litt tid. Og få barna dine til å forstå at du også trenger en kjæreste, men at du fremdeles vil ha tid til bare de.

Endret 17. februar 2011 av Lady Stardust

[Gjest TS]

Takk for svar

Så dere ventet 3 år, var det på grunn av avstandsforhold eller kun pga barna? Må innrømme jeg syntes det hørtes lenge ut... Samtidig er jeg lite villig til å ta så veldig store risker her, feks kjøpe hus sammen og finne ut etter 2 mnd at det ikke funker. Når vi er så mange er det tilnermet umulig å leie.Da venter jeg heller et ekstra år. Vi bor veldig nerme, alle fire voksne bor slik at det er maks 10 min kjøring. Forhåpentligvis vil det hjelpe litt på. Iogmed at det er enkelt å stikke innom for middag og slike ting i en bli kjent periode.

Jeg tror det er lurt som du har gjort å ikke prøve å "imponere" dem, men la dem ta det i sitt eget tempo.

[Gjest TS]

Mine foreldre er også skilt, og det har de vært siden jeg var veldig liten.

De få gangene mamma har fått seg kjæreste (To i løpet av 14 år) har det ikke vært noe problem for min del. Første gangen var jeg 9 år gammel, og syns det var stas å få en bror (stebror) og en som brydde seg om mamma.

Siste gangen var jeg 17, og da var jeg bare veldig glad på mammas vegne, for at hun hadde funnet en å dele livet sitt med. Når man blir såppas gammel tror jeg det er fler som skjønner at foreldre også er mennesker, og selvsagt fortjener de å ha noen som elsker dem.

Det kommer sikkert helt an på barna, men i mitt tilfelle har det gått veldig bra. Bare introduser partneren for barna på en forsiktig måte, ikke begynn med "Dette er den nye mannen som skal flytte inn." Start heller med at du har funnet en du har blitt veldig glad i, og at du vil at dere skal bli bedre kjent alle sammen. Kanskje er det best å introdusere han for dine barn bare dere, før du blir introdusert til hans barn. Ikke samle alle sammen første gangen. Når barna har blitt kjent med den voksne, kan barna bli kjent med hverandre.

Håper det var litt til hjelp i alle fall, og lykke til. Jeg er sikker på at det kommer til å ordne seg, så lenge dere ikke haster inn i det, men bruker litt tid. Og få barna dine til å forstå at du også trenger en kjæreste, men at du fremdeles vil ha tid til bare de.

Det var fint å høre den siden av saken, og betryggende å høre at det går an Jeg er egentlig mest begymret for hvordan hans barn vil ta imot meg, ettersom det er så kort tid siden bruddet. jeg tro vel det er smart å vente enda noen mnd før jeg treffer dem. Heldigvis er moren deres en veldig grei dame. Hun er heller ikke såret på noe vis. Tror det er lettere for barna enn om de hadde følt det gikk på bekostning av moren.

Også var det dette med å samle barna... God ide å gjøre det hver for seg, slik at de først kan bli kjent med den voksne. Det blir helt sikkert til at vi gjør det slik.

Jeg tenker at vi må være så nær 100% sikre som mulig på at barna fungerer sammen før vi tenker på felles bosted.

[Suzy]

Takk for svar

Så dere ventet 3 år, var det på grunn av avstandsforhold eller kun pga barna? Må innrømme jeg syntes det hørtes lenge ut... Samtidig er jeg lite villig til å ta så veldig store risker her, feks kjøpe hus sammen og finne ut etter 2 mnd at det ikke funker. Når vi er så mange er det tilnermet umulig å leie.Da venter jeg heller et ekstra år. Vi bor veldig nerme, alle fire voksne bor slik at det er maks 10 min kjøring. Forhåpentligvis vil det hjelpe litt på. Iogmed at det er enkelt å stikke innom for middag og slike ting i en bli kjent periode.

Jeg tror det er lurt som du har gjort å ikke prøve å "imponere" dem, men la dem ta det i sitt eget tempo.

Litt begge deler - vi har bodd to timer unna hverandre, så det å skulle bo sammen ville bety store endringer for oss begge og det var det ikke noen vits å stresse med. Dessuten har vi begge følt at vi har forpliktelser til å ta vare på våre respektive unger og vær tilstede for dem der vi har bodd.

Når dere bor så nært hverandre ser jeg i allefall ikek noe poeng i å stresse med å flytte sammen. Da kan dere jo ha mye hverdag, samtidig som dere har luksusen av å kunen trekke dere tilbake til deres repektive hjem når det trengs.

I vårt tilfelle har ungene hilst på hverandre, men har ikke mye med hverandre å gjøre. Vi har tenkt at de rett og slett ikke kommer til å trenge å forholde seg så mye til hverandre, men blir mer som fjerne slektninger å regne. De vokser jo til parallellt som vi utvikler forholdet og river seg løs mens vi gjør det motsatte med hverandre - de kommer jo ikke til å skulle bo under samme tak noe mer enn evt en periode uansett og er veldig ulike typer.

Jeg ville tenkt på at dere skal bli kjent med de respektive ungene, så kan dere jo ta det rolig fremover derfra.

[Gjest Kalinna]

Jeg var singel i mange år før jeg kom sammen med min nåværende samboer. Mine to barn er i samme aldersgruppe som dine, og sambo flyttet inn ett år etter at vi kom sammen. Nå må det nevnes at ungene tok del i prosessen, jeg snakket med dem mye om situasjonen, hva de mente om ham og at han skulle flytte inn osv. De er så store og så reflekterende at de svarte det de tenkte og følte. De likte å ha ham der, og var glade på mine vegne. De "mistet" ikke meg, men vant en bonus"forelder". Vi hadde en prøveperiode der han bodde hos oss før han solgte leiligheten sin, ca. 4 måneder gikk det før vi fastslo at dette var OK, ungene var enige. Dette er nå halvannet år siden cirka, og vi er fremdeles i en god familiesituasjon.

Men jeg må si at hvis ungene hadde vært skeptiske til ham og han til dem og de ikke ble fort kjent og trivdes med hverandre, ville jeg ha ventet. Jeg ville ikke utsatt ungene for den prosessen så tidlig da, ville nok ventet et års tid til kanskje. Kanskje jeg bare var heldig, kanskje ungene mine og samboeren er ekstra tilpasningsdyktige - men jeg tror ikke at det er et problem å flytte sammen såpass fort som vi gjorde hvis de involverte får sjansen til å kjenne på hva som skjer. Mange holder ungene helt utenfor og introduserer en ny kjæreste rett før de blir samboere og da er det jo ikke rart at situasjonen blir klein.

[Gjest gjest]

Hei,

Jeg har vært singel i nesten 10 år etter bruddet mellom meg og pappaen til barna. Vi samarbeider veldig bra, og det kommer nok ikke til å bli noe problem verken med min eks eller min nye kjæreste sin eks. Det er bare 6 mnd siden det ble slutt mellom dem, og vi traff hverandre veldig kjapt etterpå. Men jeg er ikke årsak til bruddet, vi hadde ingen kontakt før han flyttet ut, etter hennes ønske.

Det jeg lurer på er hvordan vi skal innvolvere barna. Vi har begge to barn som er tenåringer fra 13 til 17. Mine barn er jo vant til å ha meg for seg selv, faren deres har heller ikke etablert seg på nytt. Mens hans barn antagelig sørger over bruddet fremdeles.

Alle barna er i en sårbar alder, og jeg lurer på om det overhodet er realistisk å se for seg samboerskap før de er såpass voksne at de er på vei ut døra...? Jeg føler det har alt å si at vi gjør dette på en skånsom måte ovenfor dem. Og er veldig redd for å lage for mye bølger i livene til noen av dem. Det kan jo få store konsekvenser når de er i denne alderen.

Må bare si at jeg først og fremt ønsker tips til hvordan vi praktisk kan gjøre det for å bli kjent med hverandre alle sammen. Samboerskap er uansett ikke aktuelt før om minst 1 år.

Hei!

Jeg er skilt på andre året, og har kjæreste. Vi har vært sammen i ca ett år, og har to barn hver, hans litt yngre enn mine.

Barna mine er yngre enn dine, og har taklet det sånn passe bra. Nå har de vent seg til den nye tilværelsen, men fortsatt er de mindre happy for kjæresten min. Barna hans har tatt imot meg med åpne armer.

Fordi jeg hadde minimalt med barnefri da jeg møtte kjæresten min (det er noe bedre nå, da faren deres har dem annenhver helg) ble han introdusert for dem tidlig. Min eks var psykisk syk på det tidspunktet, og kunne ikke ha dem noe særlig. Jeg måtte velge mellom å introdusere dem for han, eller å ikke møte han overhode. Så de møtte han etter et par mnd.

Jeg måtte gjøre et valg mellom å tenke på min egen lykke og det jeg kanskje innerst inne følte var det rette overfor barna. Etter å ha vært i et forhold over mange år der jeg ble mistenkt for alt, lite repektert og kontrollert til fingerspissene var det så deilig å kjenne at jeg levde igjen. Jeg ble en gladere mamma av å møte han, og i ettertid ser jeg jo også at det ble et seriøst forhold ut av det. Men når det er sagt, det kunne jo ha gått begge veier!

Vi bor ikke sammen, og dette er ikke et tema engang. Han bor i en annen by litt over en times biltur unna, og barna kan ikke flyttes på. Heller ikke jobbene våre.

Det føles litt trist å tenke på at vi ikke kommer til å bo sammen på mange år, men jeg ser også det posaitive med dette. Tror også det er det beste for barna, de får mye alenetid med sine foreldre og når jeg treffer kjæresten min er magien der lenger - er fortsatt veldig forelsket etter over ett år sammen.

Og de gangene vi er sammen alle 6 blir det fort veldig kaotisk, og jeg tror de fleste av oss er lettet når vi skilles igjen, selv om vi har hatt det hyggelig :-)

Så i vårt tilfelle var det riktig å introdusere barna og kjæresten tidlig, for jeg også skulle "ha et liv".