5 åring som tenker mye på døden....

[Mitsi]

Vår minste sønn på 5 år, er en meget oppvakt gutt. Får med seg mye av det som skjer rundt ham, og gjør, som andre barn, seg sine egne tanker om det som skjer. Han er nok et følelsesmenneske, og en tenker.

Dette er jo veldig positive egenskaper, men jeg føler han tenker på ting, som en 5 åring skal slippe og bekymre seg over. Som blandt annet døden.

Han er så redd for å dø. Han kan sitte fredlig foran Barne TV, og plutselig utbryte at han ikke har lyst til å dø. Dessuten sier han ofte at han gruer seg til vi (mamma og pappa) blir gamle. Dette er ikke noe som har skjedd bare en gang, men ganske ofte, og jeg føler at det plager ham.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare ham, jeg kan jo ikke garantere at vi alle skal leve til vi blir gamle. Jeg prøver at det er veldig lenge til vi blir gamle, og at de fleste får leve til de er gamle. Men han klarer ikke helt å forstå begrepet lenge.... Han gruer seg til vi blir gamle likevel han, får jeg til svar.

Noen som har erfaringer med dette, og har noen gode svar på lager?

Må legge til at det ikke er noen grunn for dette snakket om døden, vi har ikke hatt noen dødsfall rundt oss.

[Gjest Poirot]

Noen tips her?

http://forum.kvinneguiden.no/viewtopic.php?t=53093

[Maxine Grey]

Har noe skjedd siden han har blitt så opptatt av dette?

Jeg synes fem år var vel ungt for å gruble så fært?

Jeg sitter og tenker litt på Jostein Gaarders bok "I et speil, i en gåte", men han er nok kanskje i yngste laget for den ennå.

Jeg oppfatter at du er en som tar ham på alvor, og da vet du også at det dummeste du gjør, er å omgå de visse sannheter:

Vi skal alle dø, og ingen vet når.

Dette er vanskelig!

[Mitsi]

Takk for svar.

Jeg fikk ikke så mye hjelp av linken din Poirot, for problemet er ikke at han er opptatt av hva som skjer når en dør, men rett og slett at han er redd for å dø.

Mother of the Bride:

Nei, det har ikke, som vi vet, skjedd som har gjort han opptatt av dette. Og det er det jeg synes er litt frustrerende. Jeg vet ikke helt hva han tenker. Jeg synes også at han er litt vel ung til og gruble på dette, og det er det jeg så gjerne vil fri ham fra. Og som du sier at det dummeste en kan gjøre er å omgå sannheten. Men så er det det at sannheten ofte er så grusom. Jeg har, som tidligere sagt, fortalt ham at de fleste lever til de er gamle, men da bare gruer han seg til vi blir gamle. Da har jeg fortalt at når vi blir gamle, er han voksen, og klarer seg fint uten oss. Men dette klarer han tydligvis ikke helt å forstå.

Ja, dette er vanskelig.

Flere innspill?

[Væren]

Jeg kjenner veldig igjen noe av det du skriver!

Vår eldste sønn på 15 år hadde en periode for mange år siden, da han var veldig fokusert på dette med døden. Det var faktisk ganske vanskelig og vondt for oss. Det var nok ingenting spesielt (som vi fant ut av i alle fall) som hadde utløst dette, men jeg tror det har noe med alderen å gjøre.

Når barn kommer i en viss alder, er tankegangen mer avansert og de funderer mer over de store tingene i livet. De greier også å se seg selv i "den store sammenhengen", og forstår at ingen av oss kommer til å leve for alltid. De tenker ikke bare på seg selv, men blir i stand til å se utover seg selv også. Og de grubler mye.

Gutten vår kunne få en veldig tristhet over seg, særlig om kveldene etter at han var kommet i seng. Han ble f.eks. trist av å se et bilde av ham selv og pappaen hans: "Det er så trist å tenke på at den tiden aldri mer kommer tilbake! Jeg kommer aldri til å bli liten igjen!" Vi måtte faktisk ta bort et av de søteste bildene av ham fra han var baby!

Han sørget også veldig over farfaren sin, som døde for mange år siden, og som verken han eller jeg har møtt. Han så på bilder av farfar, og syntes veldig synd på pappa som ikke hadde noen far, og han lengtet faktisk etter farfar. Så da brukte vi en del tid på å fortelle om farfar. Mannen min måtte også rippe opp i sine gamle sår, så det ble en slags uventet bearbeidelse også for ham. Det var i det hele tatt en ganske tøff periode, men jeg tror bare det var noe han måtte i gjennom! Før eller siden forstår barnet at ingenting er evig, og de begynner å bli i stand til å føle sorg, savn og tristhet.

Jeg tror det beste du kan gjøre er å være tilstede, være åpen for hva han har å si eller spørre om når han trenger det. Svar så ærlig du kan, og bare på det han spør om. Noen ganger kan tankene rett og slett bli for store for et lite barn, og det kan være lurt å svare så godt man kan på akkurat det barnet spør om, men heller ikke så mye mer. Barn vil som regel stille spørsmål og søke svar på det som de er modne nok til å fordøye akkurat der og da. Resten kan vente. Så får det heller komme nye spørsmål etterhvert.

Vi bør ikke forsikre våre barn om at overhodet ingenting kan skje med mamma og pappa. Det har vi ingen garantier for. Selv små barn kan dø, så det nytter ikke å prøve å lure barn til å tro noe annet! Men det må være lov å fortelle et barn om at det stort sett er gamle mennesker som dør, og at de aller fleste lever lenge og stort sett har det godt. Kanskje dere kjenner noen gamle mennesker som du kan bruke som et slags "beroligende eksempel"? Selv brukte jeg mormor og morfar som eksempel: "Mormor og morfar er jo ikke så unge lenger, men de lever ennå og er friske og raske, selv om mamma er voksen og har fått deg!"

Jeg tror du kan ta det med ro i forhold til det som skjer, og trøste deg med at det er en naturlig utvikling og en periode de fleste barn før eller senere må gjennom. Det er litt vondt å oppleve en liten kropp som grubler og tenker så mye over det som er trist. Men dessverre kan vi ikke skåne dem for alt, heller. Vi får bare prøve å støtte dem så godt vi kan!

Klem fra

[Maxine Grey]

Jeg tror det er greit å dø når man blir gammel. De jeg vet om som har vært gamle og nær døden har ikke vært redd for den. Det trøster jeg meg med, verre er det å akseptere at man dør ung, men jeg trøster meg litt med at når man dør er man ute av tiden, eller et sted hvor tiden ikke finnes, og da gjør det kanskje ikke så mye lenger? Vil et barn forstå slike tanker, og kunne det være til trøst?

Han trenger i alle fall å snakke om det. Tenker på dere. Det er vondt når barn er redde.

[Mitsi]

Tusen takk at du tok deg tid til å skrive et så langt svar til meg Væren, håpet på at du skulle komme på banen.

Vi lar gutten vår få snakke så mye han vil om dette, og svarer etter beste evne. Han er en åpen gutt, men jeg føler av og til at vi ikke helt forstår hvordan han tenker (det gjør vi nok ikke heller).

Han er stort sett en glad gutt, men jeg liker ikke at han skal ha slike mørke tanker. Vi får bare fortsette å være der for gutten vår, og svare etter beste evne.

Takk for varme tanker Moteher of the Bride.