Er så lei meg

[AnonymBruker]

Jeg er så utrolig lei meg for tiden. Dette har bygget seg opp over lengre tid, og jeg er skikkelig ulykkelig

Jeg har ingen livsgnist, selvom jeg burde ha det. Jeg har en fantastisk familie (mamma, pappa og bror) og har noen nære venner. Men plutselig er alt bare forferdelig. Jeg gråter hver eneste dag. Og sovner ikke før i 3-tiden på natta.

Jeg har ikke gjort det bra på studiene. Skal egentlig begynne på master i august, men jeg har nok ikke gode nok karakterer. Har bestemt meg for å flytte til en annen by, og jeg føler at det blir skikkelig stress for mamma og pappa som må hjelpe meg. Jeg føler at de er skuffet over meg (spesielt pappa), fordi jeg ikke tar master her jeg bor nå. Men jeg må bare bort herfra. Men jeg er så bekymret for hva som skjer fremover (skolemessig).

Jeg sitter mye hjemme i sofaen, og trives egentlig godt i eget selskap. Men i dag fortalte en venninne at hun synes jeg var altfor asosial, og at hun er lei av at jeg alltid sier nei til å finne på ting. Hun bestemte seg for å ikke spørre meg mer, for jeg sa jo alltid nei. Hun mener at jeg må komme meg mer ut, og ikke henge hjemme. Ble skikkelig lei meg av å høre dette. Selvom det egentlig er sant. Jeg trener hver dag, og finner på noe med venner noen dager innimellom, men hun mener at jeg er altfor mye hjemme. Fikk skikkelig vondt i hjertet av å høre dette. Blir mer deppa jo mer jeg er hjemme, ond sirkel.

Hvordan i alle dager skal jeg få opp humøret? Føler at alt går i mot meg (venner forsvinner, skolen går rett vest, økonomien er på bunn, kaos med flytting og vet ikke hva jeg skal gjøre i den nye byen, osv osv). Jeg vil gjøre det bra på skolen, men jeg er for deppa for å komme meg på skolen, og altfor ukonsentrert til å lese. Jeg har lyst til å være sosial. Jeg vil gjøre det bra på skolen. Jeg vil sove mer enn 4 timer om natten. Jeg vil være glad og lykkelig.

Dette ble jo et skikkelig rotete innlegg. Bare utrolig godt å få det ut! Dersom noen av dere har noen råd eller meninger, del dem gjerne med meg

(Jente 25 år)

[Missi89]

Først og fremst vil jeg gi deg en god klem . Jeg har selv vært skikkelig nede og vet hvor vanskelig det er å komme seg ut av det. Det å gråte hverdag sliter veldig på psyken. Men jeg forstår hva du mener man bre føler seg helt tom og alt bare raser sammen.

Jeg anbefaler deg å prate med noen. Kanskje du kam forklare for dine nærmeste venner hvordan du har det. Det hjalp mye for meg å ha et godt støtteapparat rundt meg. En god kjærste som forstod og venner og familie. Sier ikke at du skal fortelle det til alle og enhver for jeg vet at det ikke er sånt man prater med alle om. Men dine aller nærmeste.

Også vil jeg også si at mange undervurderer hjelpen man kan få av å gå i terapi. Hjalp meg masse. Anbefaler det sterkt til folk som sliter med deperesjon. Det gir ikke mening før man har prøvd det. Tårene renner bare jeg leser hvordan du har det og vil at du skal få deg et støtteapparat. Ta kontakt når som helst med meg på en personlig melding hvis det er noe du lurer på eller om du vil lufte problemene dine. Vil bare avslutte dette innlegget med en stor klem til deg og håper ting ordner seg for deg selv om det virker vanskelig akkurat nå.

[Lisemarie]

Jeg har en litt lignende situasjon selv.. Er også veldig deppet og usikker for tiden, mye pga at jeg har tatt friår og ikke finner ut hva jeg skal studere videre. Ikke får jeg jobbet noe særlig heller, og det ender ofte med at jeg sitter hjemme alene.. Får hele tiden høre av min kjære at jeg burde komme meg ut litt og finne på ting med venner og slikt..

Jeg har ikke vært og snakket med noen ennå, men vurderer det sterkt hvis det blir verre. Gråter også mye om kveldene, og føler meg.. svak!

Jeg ville snakket med noen hvis jeg var deg, særlig når det går såpass ut over søvnen din, ikke bra å få for lite søvn vet du:)

Jeg prøver å bli bedre ved å fokusere på det positive, selv om det ikke alltid er like lett.. Du har venner, skal flytte og komme deg litt bort, du studerer (åååå som jeg vil begynne på studiene.. ) Du er flink å trene mye.

Når jeg begynner å bli deprimert igjen pleier jeg å skrive ned hva som gjør meg deppa, og snakke med venner/familie eller en psykolog kan hjelpe:)

[Supramundane]

Kjære AnonymBruker.

Her inne kan man ikke vite hvem som har kompetanse til å hjelpe deg i situasjonen du er i nå, så jeg oppfordrer deg til å ringe Mental Helse, telefonnummeret dit er 116 123. Telefonen er døgnåpen. Du kan også bruke internettsida http://www.sidetmedord.no/ Der treffer du mennesker som du kan prate med og få råd av.

Lykke til.

Mvh Supramundane, mod

[Knitcat]

Hva med å gå til legen? Det er jo ikke sikkert at du er tiltaksløs fordi du er deprimert - kanskje det er omvendt?

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en periode slik som deg TS, og jeg mener at det å ta dette som et skikkelig mentalt problem som kvalifiserer til stenging av tråd syns jeg er for tidlig å dømme.

Jeg følte det selv slik i noen uker i høst. Jeg gråt fordi jeg så ingen mening med livet, jeg fikk dårlige karakterer på studiene. Jeg har verdens beste samboer og katter, og trivdes. Jeg trivdes hjemme. Orket ikke dra ut og møte folk.

Det viktigste er at du må tvinge deg selv til å gå utafor huset mer. Til slutt stoppet jeg endelig å tenke på "hva er egentlig meningen med alt", og da sluttet jeg å gråte og være lei meg også.

Kle på deg og dusj og rengjør deg hver eneste morgen, og spis frokost. Når man har stelt litt med seg selv så føler man seg bedre. Å gå rett opp av senga, tisse, og ta på seg joggebuksa er ikke noe motivasjon for å gjøre noe ut av dagen.

På med ordentlige bukser og genser. Ut å gå deg en tur med musikk i ørene, så inn og prøve å lese.

[AnonymBruker]

TS her:) Tusen takk for alle svar! Når jeg leser over nå, så føler jeg at jeg ikke klarer å få frem hvorfor jeg er så ulykkelig. Men noen av dere skjønte hvertfall

Får se om jeg tar en tur til legen. Vil egentlig at dette bare skal ordne seg selv. Vil helst ikke prate med fagfolk, for da må jeg sikkert prate om en hendelse som skjedde da jeg var mindre, og det vil jeg helst slette fra hukommelsen. Men den påvirker nok hverdagen min mer enn jeg tror. Og jeg liker ikke å prate om meg selv og mine følelser. Begynner bare å gråte.

Har en kjempegod venninne som jeg kan fortelle alt til (unntatt den ene hendelsen), så vi er mye sammen for tiden. De andre vennene mine føler jeg at er sammen med meg kun fordi de syns synd på meg. Jeg vil ikke at folk skal synes synd på meg! Mamma og pappa vet ikke hvordan jeg har det. De har så mye å tenke på for tiden, så vil ikke at de skal bekymre seg for enda en ting. Så foreløpig så snakker jeg kun med hun ene venninnen min, og prøver mitt beste på å bli normal

I morgen skal jeg til hun som fortalte meg at jeg var så asosial osv. Kan ikke si at jeg gleder meg så veldig. Ble faktisk utrolig lei meg da hun sa dette til meg.

Jeg føler ikke at jeg lever for min skyld. Jeg har det veldig sjeldent gøy. Jeg ler, smiler og virker glad (utad), men innvendig er jeg konstakt lei meg. Jeg studerer fordi det forventes av sanfundet, jeg flyttet hjemmefra fordi det forventes når man er over 18, jeg er sammen med 'venner' fordi det forventes av normale mennesker. Nei, herregud jeg er håpløs!

[Gjest Gjest]

Hei!

Føler med deg, da jeg har vært i samme situasjon selv. Jeg vil anbefale deg å gå til fastlegen og be om å bli henvist til en flink psykiater/psykolog som du kan prate litt med. Ikke avfinn deg med antidepressiva eller noe annet. Jeg kastet bort flere år på å gå og ha det kjipt - få hjelp.

[PepsiMax]

Hei TS!

Føler virkelig med deg!! Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver, og det er vondt å ha det sånn!!

Syns du skal kontakte fastlegen din og få hjelp. Psykolog og/eller antidepp kan virke som en nedtur da man starter med det, men de fleste med problemer får det mye bedre bare man er kommet i gang med dette!

Ønsker deg lykke til =)

Klem

[AnonymBruker]

I morgen skal jeg til hun som fortalte meg at jeg var så asosial osv. Kan ikke si at jeg gleder meg så veldig. Ble faktisk utrolig lei meg da hun sa dette til meg.

Hei igjen jeg svarte deg også tidligere.

Har du tenkt på at hun egentlig kanskje mener det beste for deg? for hun ser at du blir dratt ned i noe som gjør at du ikke vil være med på ting, og alltid sier nei. Det ER veldig kjedelig å være den som spør om å gjøre ting, men hvor vedkommende alltid sier nei. Jeg har selv vært begge disse personene, men jeg skjønner jo at de kun ville ha meg med fordi de ville ha meg med. Kanskje hun prøver å få deg til å forstå at du må møte livet selv om du helst vil sitte på sofaen?

Det som er med disse psykiske tingene er at vi må jobbe for å komme ut av det. Vi må hjelpe oss selv på vei. Ting kan være vanskelig, veldig vanskelig, men likevel så viktig for å komme oss ut. Jeg hadde ikke vært skuffet over denne venninne som du sa du var asosial; det høres jo ut som at hun har rett også? selv om hun kanskje sa det på en heller ufølsom måte. De er jo vennene dine for en grunn. Ikke sant?