Blir jeg manipulert?

[AnonymBruker]

Poster dette som anonym.

Jeg har et menneske i mitt liv, som jeg ikke behøver å forholde meg til hver dag. Allikevel må jeg forholde meg til personen i flere dager om gangen, i perioder. Jeg har aldri følt meg komfortabel i nærheten av denne personen, h*n gjør meg usikker og til tider engstelig.

Som oftest er denne personen hyggelig, omtenksom og hjelpsom. Men dette kan plutselig snu, uten for meg noen åpenbar grunn. Plutselig så blir h*n sur, sint eller helt stille. I de tilfellene når h*n blir stille, så viser kroppsspråk og blikk misnøye, eller en (for meg) påtatt sårethet. Jeg forstår aldri grunnen til at disse situasjonene oppstår.

I nærheten av denne personen får jeg ofte en følelse av at ingenting jeg gjør er godt nok. Noen ganger kommer det verbale angrep, som ikke kan misforstås. Andre ganger er det kommentarer som virker fordekte, men pga kroppsspråk og toneleie, så oppfatter jeg dem som krenkelser, mobbing eller kritikk. Jeg kan gjerne også sitte med en følelse av at jeg har blitt angrepet, uten at jeg helt skjønner hva som har skjedd.

Det har også vært situasjoner der jeg har følt at h*n har løyet for å oppnå noe, uten at jeg kan bevise det. Personen er blitt konfrontert med det som jeg har opplevd som løgn ved et par anledninger (og jeg har hatt klare bevis), men jeg har blitt møtt med fornektelse og "nei dette skjønner jeg ingenting av".

Jeg har også i flere situasjoner følt at personen har brukt skyld for å oppnå noe, dvs. at h*n sier f.eks "du vet ikke hvordan jeg har det", "alle er så sure mot meg", "jeg får aldri..." osv osv. I disse situasjonene føler jeg at personen alltid får gjennom viljen sin, fordi jeg er redd for å såre, utestenge eller være ufølsom. Jeg sitter da igjen og føler at jeg har blitt "truet" til å gjøre noe som jeg egentlig ikke ønsket.

For noen dager siden kom jeg over en artikkel som omhandlet manipulering og emosjonell mishandling. Jeg følte mye av dette stemte med hvordan jeg opplever det. Personen jeg sikter til har vært i livet mitt i mange år, og som sagt så er det ikke alltid konfliktfylt. Problemet mitt er at jeg aldri slapper av i dennes nærhet, jeg er alltid på vakt. Jeg kjenner en aversjon mot h*n, og har helst lyst til å unngå personen fullstendig.

Jeg er i utgangspunktet en utadvent og selvsikker person, som fint kan gi beskjed dersom noen "tråkker meg på tærne". Men i denne personens nærvær føler jeg meg ikke som meg selv, jeg opplever å gjøre ting jeg egentlig ikke vil, og jeg sitter ofte med en vond følelse etter samvær med h*n.

Er det noen fagpersoner der ute i forumland som kan gi meg noen input her? Om du selv har opplevd manipulering eller emosjonell mishandling så håper jeg du kan fortelle om dine opplevelser her. Jeg ønsker tilbakemeldinger på om dette kan være normal oppførsel i mellommenneskelige forhold, eller om jeg bør være på vakt.

På forhånd takk!

[Personlig12]

Er jo litt vanskelig når en bare får en tekst å forholde seg til, selv om du beskrev det ganske detaljert. Snakker vi om sjalusi? Har denne personen utrykt noen form for sjalusi? Er det psykiatri? Kjenner du til familien, kan det ligge noe i slekta? Hvor gammel er denne personen? Er den i 30 årene er det mange psykiatriske lidelser som kan oppstå i denne alderen.

Kan det være at personen er narsisistisk? Altså at en mangler evne til å tenke på andre, men kun seg selv? Sliter h*n med noe sykdommer som kan være vanskelig å prate om/forholde seg til?

Om en snakker om emosjonell mishandling har det oftes en utløsende faktor, som sjalusi, føler seg urettferdig behandlet, og det trenger ikke være fra deg, men fra andre i deres? familie? det offentlige ol.

Er det en person som har mistet noe? Jobb, nære venner/familie, sliten denne personen økonomisk?

Det kan være så mange årsaker, dette er bare litt av mine tanker når jeg leste det du skrev.

Selv har jeg jobber i rus/psykiatri i mange år, og jobber nå i spesialisthelsetjenesten og kjenner godt igjen mye av det du skriver.

[AnonymBruker]

Er det i jobbsammenheng dere har med hverandre å gjøre?

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar, Personlig12!

Ja, h*n har ved et par anledninger kommet med uttalelser som jeg har oppfattet som sjalusi. Disse kan dreie seg om ting som går på min person, eller utseende, eller sjalusi ift forhold til mitt forhold til andre mennesker i vår nærhet.

Jeg kjenner godt til slekten. Det ligger ingen diagnoser for psykiske lidelser i nær familie, men mor til denne personen ble oppfattet som vanskelig og tidvis slem. Den ene datteren til personen jeg omtaler er uføretrygdet og er ikke velfungerende i mange sosiale sammenhenger.

H*n har opplevd tap, mistet mange nære familiemedlemmer.

Jeg må innrømme at jeg har gjort mine tanker om h*n kan være narsissist. Dette fordi h*n veldig ofte gjør og sier ting uten omtanke for andre, uten å vise hensyn til andres følelser. Nedsettende/ dømmende meninger blir ofte ytret, både mot mennesker h*n kjenner og ikke kjenner. Det blir gjort både i påhør av andre, eller mot f.eks meg når ingen hører. Det er flere enn meg som reagerer på denne oppførselen.

H*n kan gjerne ytre omtanke for andre mennesker, men da oppleves det ofte som litt påtatt og "for mye", om du skjønner? Nesten som at noen elsker deg i hjel, eller synes så synd på noen at det går over alle støvleskaft. Noen ganger får jeg følelsen av at h*n viser omtenksomhet og følelser overfor andre for selv å få oppmerksomhet, eller bruker det for å flytte fokus bort fra egen skyld.

H*n viser ofte tegn til å ville kontrollere, blander seg inn i andres privatliv og vil ikke ta nei for et nei. Det er "dennes" vei, eller ingen vei. I samtaler blir andres synspunkter ofte ignorert, man blir stadig avbrutt. H*n kan gjerne stille spørsmål, for så å stille et nytt før man har fått svart på det opprinnelige. Nesten som et avhør.

Som jeg nevnte i HI mitt, så er denne personen ofte hyggelig. H*n blir gjerne oppfattet som veldig sjarmerende av mennesker som ikke står h*n veldig nære. Derfor er det ekstra vanskelig å snakke med andre om problemet, og h*n har kommet unna med mye stygg oppførsel fordi h*n ofte er "snill" (normal!).

Jeg har som sagt aldri følt meg komfortabel i dennes nærhet. Men det er først nå i det siste jeg har begynt å se et mønster i oppførselen. Jeg lurer rett og slett på om jeg kan ha med en person med personlighetsforstyrrelse å gjøre?

[AnonymBruker]

Er det i jobbsammenheng dere har med hverandre å gjøre?

Nei, hvordan det?

[Personlig12]

En personlighets forstyrrelse utvikler seg ofte over lang tid, nå har du ikke sagt noe om hvor gammel denne personen er, men h*n hadde barn, så jeg antar h*n er voksen.

En personlighetsforstyrrelse ville vist seg i barne/ungdomsårene. En har ikke kontroll på sin egen forstyrrelse når det kommer til dette, derfor ville jeg stilt spm om hvorfor det bare er deg som ser det, andre i miljøet ville helt klart lagt merke til om dette hadde vært tilfellet.

En personlighetsforstyrrelse kommer desverre sjelden alene, en har ofte ulike tilleggsdiagnoser. Det er forresten litt feil å si at en hadde sett det i barne/ungdomsårene for det er ulike faktorer som kan bryte ut denne lidelsen. Som jeg skrev i 1 inlegg, tap, disharmoni, voldekt, fysisk/psykisk vold. Depresjon, (fødselsdepresjon)?

Det er vanskelig med en behandling, spes om h*n ikke vil selv. Ofte så kommer pasientene for å få behandlet sine tileggsdiagnoser. (Angst, depresjon ol).

Det er som oftes omgangskretsen det går ut over.

Men uansett hva som "feiler" denne personen, om det er psykiske lidelse eller kun en sær personlighet så gjør du ingenting gale ved å stille krav til h*n.

fortell h*n hva du forventer ift den relasjonen dere har, at du ikke tilater deg å bli pratet/nedverdigenes? på den måten.

Prøv å speil personen, hent frem noen episoder, ta det opp på en naturlig og ok måte se om det er rom for å prate om tingene. Jeg regner med siden du poster dette så bryr du deg faktisk om personen. At det ikke handler om "kassadama på kiwi".

Endret 16. februar 2011 av Personlig12

[Jordbæra]

Jeg har nettopp vært igjennom det samme med en nær venninne av meg. Hun brukte også å si "ingen forstår meg" og "du vet ikke hva jeg går igjennom." Jeg vet ikke hva som feilte henne, men jeg avslutta all kontakt med henne, det ble stooor krangel ut av hele situasjonen. Nå er jeg likevel glad for å slippe å ha henne så nær meg hele tiden. Hun begynte å gå etter kjæresten min og de fleste andre for at de skulle forstå at det var meg det var noe galt med. Ikke henne.

Jeg har lest om hysterisk personlighetsforstyrrelse og syns det passet henne perfekt!

[AnonymBruker]

Ts her igjen.

Takk igjen, Personlig12! Har allerede startet prosessen med å sette tydeligere grenser overfor h*n. Bekreftelsene jeg har fått i det siste, på at mine reaksjoner på denne personen ikke er helt på viddene, har gjort meg litt tryggere. Jeg er ikke lenger så redd for konsekvensene ved å si ifra. En gang i tiden var jeg nok glad i personen, men altfor mye har skjedd. Det er ikke "kassadama på Kiwi", nei. Vi bryr oss om mange av de samme menneskene. Det er fryktelig komplisert.

@ Jordbæra: Leste litt om dramatiserende/histrionisk personlighetsforstyrrelse, og mye passer med personen jeg beskriver også. Men jeg føler at h*n har flere trekk fra andre personlighetsforstyrrelser også. Jeg er jo ikke utdannet innen psykologi, så jeg kan på ingen måte si at det er snakk om en personlighetsforstyrrelse. I beste fall er det en særdeles problematisk personlighet. Som for meg er nesten umulig å forholde seg til.

Jeg har fått noen synspunkter på situasjonen fra psykolog, som langt på vei bekrefter det jeg føler. Psykologen mener ikke at det vil nytte å prate med en person som er slik som jeg beskriver. Det bekrefter også hvordan jeg opplever situasjonen/personen. Så da er det store spørsmålet hva jeg kan gjøre med det. Enten leve med å ha et forhold til denne h*n, og fokusere på at det er h*n som har et problem. Eller rett og slett kutte kontakten. Det siste kan bli vanskelig, av mange årsaker. Men det er muligens eneste utvei. Jeg har noen runder å gå med meg selv her ja...