dårlig samvittighet!

[Ave]

Nå har det seg sånn at min morfar har fått slag for en stund tilbake. Han er lam og blind og kan kunn kommunisere ved håndtrykk og litt hvisking. Jeg har enda ikke vært på sykehuset å besøkt han rett og slett fordi at jeg ikke tør. Så feig er jeg,men nå de siste to årene har stort sett det jeg har av familie tatt kvelden. Jeg vet at han ønsker at jeg skal komme,men jeg får helt strutse tendenser og orker ikke å forholde meg til det. Nå skal min mor på to ukers ferie til Italia,noe jeg unner henne både høyt og lavt, saken er den at jeg blir den som må ta vare på morfar mens hun er borte. Det er den største selvfølge å gjøre det,men jeg kan ikke noe for at jeg gruer meg inn til margen. Det jeg lurer på er om jeg er unormalt feig eller om dette faktisk er en vanlig reaksjon. Jeg lurer på hva det har seg jeg som voksen kvinne kan oppfører meg som ett barn når ting blir for nært og vondt. med andre døds fall i familien så har jeg kunnet takle ting på en fornuftig måte,men her må jeg sitte å se ett menneske jeg er veldig glad i dø sakte men sikkert.Jeg håper at det er noen gode råd å få der ute, for jeg klarer ikke helt å snakke med mine nærmeste om disse tingene. Det har kanksje litt å gjøre med at folk rundt meg er vant til at jeg takler og håndterer en hver situasjon,men i denne situasjonen så må jeg bare krype til korset å innrømme at jeg er livredd...

Kristin

[Maeve]

Kjære deg!

Jeg forstår hvilken situasjon du er i. Jeg har vært i akkurat det samme. Min mor fikk hjerneslag i 95 og lå i koma. Jeg bodde langt unna, og jeg var enebarn. Jeg dro til sykehuset og fikk nærmest sjokk. Jeg klarte og ta meg i sammen, og satt ved sengen hennes og pratet om alt. Vet ikke om hun fikk med seg noe,tror ikke det. Men hun døde noen dager senere. Begravelsen var faktisk verre. Min far var dessverre senil dements, og så måtte jeg ta meg av han. Bodde sørpå, mens han var her nord. Men flyttet nordover igjen da det ikke gikk videre bra. Han forsvant mer og mer i sin verden. Han bodde på sykehjem de siste årene. I fjor høst døde han, og jeg satt ved dødsleiet. I dag aner jeg ikke hvordan jeg taklet alt dette, men har i hvertfall god samvittighet. Jeg synes du bør fortelle dette til din mor om hvordan du har det. kanskje du kunne vært med når hun besøker sin far, og tenk på det han ville ha blitt kjempeglad om du kom, og du ville få verdens beste samvittighet. Det er bedre å hoppe i det, enn å krype i det.

Lykke til.

[Ave]

Ja det er sant at man heller bør hoppe i det en krype. Det skal nok gå på ett vis,men det er godt å vite at det ikke bare jeg meg som syntes det er en vanskelig ting å takle, når noen dør, for å si det brutalt, kjapt så er det i grunn greit.Da må du bare forholde deg til at det mennesket ikke er der mer. men det faktum at han fortsatt er der,men kroppen hans fungerer ikke er bare seigpining for alle.Jeg vet jeg må gjennom dette,men jeg har virkelig ikke lyst. Takk for oppmuntring og gode råd, jeg har troen på å dele opplevelser med andre som har vært i lignende situasjoner.