Ville du tatt opp vektøkning med samboer?

[Gjest Gjest]

Vi er et samboerpar der begge er 28 år, og vi har vel det mange vil omtale som et godt liv sammen. Likevel har jeg begynt å irritere meg over samboeren min, som har nesten sluttet å trene helt. Han har gått fra å være veltrent til å få en etterhvert større mage. Har ikke sagt noe ennå, siden det nok ikke er direkte helsefarlig ennå, men merker at jeg tenner litt mindre på han.

Hvordan bør jeg gå frem hvis økningen fortsetter, og har noen andre tatt opp dette med samboeren deres? Hva sa han, og ble det gjort noe med "problemet"?

[Anglofil]

Hvis man vet at ens partner tåler å høre det, og dere har et slikt forhold, så ja, da er det kanskje greit. I vårt forhold er det helt uaktuelt, forandringer i kroppen må man uansett regne med når man har vært sammen en stund. Det kan være ting i livet som gjør at han handler som han gjør, og jeg ville kanskje heller vist at jeg brydde meg framfor å kommentere kroppen. Kropp kan være veldig følsomt, ihvertfall for meg selv, og jeg er glad at kjæresten min ikke kommenterer kroppen min de gangene jeg har gått både opp og ned. Forøvrig gikk jeg på en psykisk smell den gang jeg trente mye, og jeg kunne ikke gå på treningssenteret uten å kaste opp. Jeg måtte rett og slett ta meg en pause, og jeg er glad jeg gjorde det. Det betydde selvsagt at jeg ikke var like trent som før, men mentalt fikk jeg det bedre. Så vær forsiktig her, du vet ikke alltid hvorfor ting har blitt som det har blitt, det er ikke alt man nødvendigvis prater så åpent om.

Mvh Yvonne

[AnonymBruker]

jeg tok det opp med kjæresten min da det begynte å virke som om det gikk utover utholdenheten og helsa hans. en liten vektøkning er helt greit, men da han slutta å være fysisk aktiv i det hele tatt, i tillegg til å spise ganske dårlig - da sa jeg ifra. men vi har ingen sperrer i forholdet sånn sett.

[AnonymBruker]

Vi er et samboerpar der begge er 28 år, og vi har vel det mange vil omtale som et godt liv sammen. Likevel har jeg begynt å irritere meg over samboeren min, som har nesten sluttet å trene helt. Han har gått fra å være veltrent til å få en etterhvert større mage. Har ikke sagt noe ennå, siden det nok ikke er direkte helsefarlig ennå, men merker at jeg tenner litt mindre på han.

Hvordan bør jeg gå frem hvis økningen fortsetter, og har noen andre tatt opp dette med samboeren deres? Hva sa han, og ble det gjort noe med "problemet"?

Hei, du spør oss, men det er bare du selv som sitter med svaret. Men, la meg gi deg noen hint om ting JEG ville tenkt:

Jeg var en gang i tiden noe kvapsete, og merket at min kjære ikke tente på meg så mye som før. Jeg bestemte meg for NEI, dette er ikke meg, begynte å la trening bli en livsstil og likte det. Trener nå hver eneste dag , en blanding av vekttrening og løping. Meget synlige resultater. Sexlivet og selvtilliten ble en HELT annen. Det er det mest positive jeg har gjort. Alt er bedre- jeg er i bedre humør, har mer overskudd, er mer avslappet ift andre mennesker og nyter livet.

Jeg tenker at jeg ville likt det dersom min kjære tidligere hadde sagt direkte fra at tenningen ble mindre når jeg ble kvapsete. Jeg VAR tidligere i god form. Jeg ville reagert negativt der og da, men det ER viktig info. Bare da kan jeg gjøre noe med det. Mye bedre enn å gå rundt å lure på hvorfor kjæresten min ikke vil ha sex med meg.

Men, altså, dersom hans kroppfasong IKKE betyr noe for deg, da trenger du jo ikke si noe, men du bør nok la han vite at du tenner mindre på han etter at han la på seg. Tror du gjør han en tjeneste. Men det vil være bra om du vinkler det positivt- dere kan trene sammen, la dette bli en felles livsstilsendring osv.

Mann

[Lissi]

Jeg hadde vinklet det annerledes. Fokusert på helsa, fysisk aktivitet og sunnere livsstil.

Du kan si at dette er viktig for deg, og at dere har blitt mindre aktiv og at dere kan gjøre dette sammen.

Kanskje åpner han seg for deg og innrømmer at han har lagt på seg og vil gjøre noe med det?

[AnonymBruker]

Hvis man vet at ens partner tåler å høre det, og dere har et slikt forhold, så ja, da er det kanskje greit. I vårt forhold er det helt uaktuelt, forandringer i kroppen må man uansett regne med når man har vært sammen en stund. Det kan være ting i livet som gjør at han handler som han gjør, og jeg ville kanskje heller vist at jeg brydde meg framfor å kommentere kroppen. Kropp kan være veldig følsomt, ihvertfall for meg selv, og jeg er glad at kjæresten min ikke kommenterer kroppen min de gangene jeg har gått både opp og ned. Forøvrig gikk jeg på en psykisk smell den gang jeg trente mye, og jeg kunne ikke gå på treningssenteret uten å kaste opp. Jeg måtte rett og slett ta meg en pause, og jeg er glad jeg gjorde det. Det betydde selvsagt at jeg ikke var like trent som før, men mentalt fikk jeg det bedre. Så vær forsiktig her, du vet ikke alltid hvorfor ting har blitt som det har blitt, det er ikke alt man nødvendigvis prater så åpent om.

Mvh Yvonne

Jeg hadde foretrukket å få vite det (i en vennlig tone, det er ingen vits i å rope "du har blitt bælfeit, din jævla kjerring!"), men jeg tror Yvonne har rett i at det kommer veldig an på hva slags forhold man har om man kan si slike ting rett ut eller om det er best å holde kjeft. Det handler ikke bare om de to i forholdet og hva slags personer de er heller, men om dynamikken dem to imellom og hva man har opplevd sammen. Prinsipielt synes jeg ikke utseendet bør være mer off-limits enn andre ting, men det kan som sagt være naturlig at det er det. Det vet du jo best selv, TS? Og du vet sikkert også hvilke metoder som generelt fungerer best på din samboer, noen tåler å høre ting rett ut, andre går rett i revers da og trenger litt lirking i stedet.

Men jeg er uenig i at man skal holde kjeft fordi man ikke vet hva som kan ligge bak. Det synes jeg man må kunne forutsette at man gjør i et samboerforhold (for ting som skjer på ett område vil gjerne vises på et annet), og om man ikke gjør det, hjelper det ihvertfall ikke å la være å snakke om ting, er min erfaring.

[Gjest Glad i reiser]

Jeg hadde en periode hvor jeg bare este ut. Samboeren min hintet litt, men fokuserte på helsen og ikke at han mistet tenningen på meg (det gjorde han heller ikke). Det viste seg for en tid tilbake at jeg har en sykdom som var grunnen til at jeg la på meg. Jeg er nå tilbake på normalen og er veldig glad for at samboeren min ikke kaldte meg feit eller noe annet, men at han tenkte på helsen min! Det var grunnen til at jeg fant ut av sykdommen.

Ta det opp på en fin måte TS! At du gjerne vil ha han lengst mulig og at du begynner å bli bekymret for helsen hans.

[Anglofil]

Men jeg er uenig i at man skal holde kjeft fordi man ikke vet hva som kan ligge bak. Det synes jeg man må kunne forutsette at man gjør i et samboerforhold (for ting som skjer på ett område vil gjerne vises på et annet), og om man ikke gjør det, hjelper det ihvertfall ikke å la være å snakke om ting, er min erfaring.

Da mener jeg ikke at man nødvendigvis bør holde kjeft, men jeg tror man bør tenke nøye gjennom hva man sier hvis man først skal ta det opp. Som oftest vet man meget godt selv hvordan man ser ut i speilet, og ikke alle trenger den påminnelsen, hvis jeg kan si det på den måten.

Mvh Yvonne

Endret 13. februar 2011 av Yvonne

[AnonymBruker]

Da mener jeg ikke at man nødvendigvis bør holde kjeft, men jeg tror man bør tenke nøye gjennom hva man sier hvis man først skal ta det opp. Som oftest vet man meget godt selv hvordan man ser ut i speilet, og ikke alle trenger den påminnelsen, hvis jeg kan si det på den måten.

Mvh Yvonne

Ja, det er jeg enig i. Men det går vel på det samme som allerede er sagt, at hva som sies, hvordan det sies og ikke minst om man sier noe i det hele tatt kommer veldig an på personene som er involverte. Jeg trodde du mente at man skulle holde kjeft generelt, i tilfelle partneren holdt noe skjult, og det var jeg uenig i. Jeg tror man kommer langt med sunn fornuft, omsorg og rasjonell innsikt i seg selv, partner og forholdet.

[AnonymBruker]

Jeg ville tatt det opp uten å kritixere, hadde bare konstatert at han bør leve sunnere, mat og trening.

Vet ikke om han vile hørt på meg menjeg er en type dame som ikke kan holde kjeft. (er ganske snill da som regel).

[Sushi]

Jeg tenker at siden du spør her så er det kanskje ikke så naturlig for dere å snakke om sånne ting? Jeg er veldig glad for at jeg og samboeren kan snakke om hva som helst, også hvordan vi ser ut. Vi hakker selvsagt ikke på hverandre, men kan godt tøyse om vekt/kroppsfasong, og også snakke alvorlig om slike ting. Hvis du er redd for hvordan han vil ta det så trø varsomt, og fokuser heller på helsa enn på hva du synes om kroppen hans.

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke nevnt 5 kilo, men 10 hadde jeg tatt en prat om. Jeg vet min kjære er opptatt av å holde seg aktiv og i form og derfor vil det være et symptom på at noe var galt. Jeg håper også han vil gjøre det samme tilbake, mest for min egen helses skyld.

[Gjest MikeWaters]

Jeg hadde sagt ifra. Jeg mener man har et ansvar om å holde seg attraktive for hverandre i et forhold, ihvertfall innenfor rimelighetens grenser.

[Gjest køoet]

Jeg la på meg pga en sykdom - og vekten gikk ikke av på mange år selv om jeg forsøkte hardt.

Samboer sa aldri noe, det var meg selv som måtte be ham slutte kjøpe inn sjokolade etc i hverdagene og legge om vår felles matvaner. Jeg ønsket sterkt å gå ned i vekt igjen(fikk det jo ikke til da siden det var helserelatert....) og han hjalp meg med småting jeg selv ba om.

Vektoppgangen var veldig sårt for meg - og jeg fikk veldig dårlig selvbilde selv om jeg ikke ble tydelig overvektig.

Han kunne selvsagt begynt med råd om kosthold og trening, men istedetfor - den nyttårsaftenen jeg prøve alle kjolene i skapet uten hell og endte opp med tårer i øynene - gav han meg visakortet sitt og sa jeg skulle gå ut å kjøpe et fullt antrekk(og vi hadde DÅRLIG råd da).

Jeg gikk ned i vekt igjen, og han har aldri kommentert det heller. Heldigvis

MEN: hadde en av oss endret livsstil drastisk i form av junkfood, ligge på sofaen, masse godis - så synes jeg det er OK å si at en slik livsstil ikke er ønkelig. Men ikke kommenter vekt og mangel på tenning.