Steike daaaa!

[AnonymBruker]

Er ei jente som strever med spiseforstyrrelse bulimi og anoreksia i ca 7 år.Må innrømme at jeg gir opp livet snart!Vil jeg noen gang bli frisk og komme ut av det helvete.Alt jeg ønsker meg er en normalt forhold til mat og en normal hverdag!!

Noen her som vil dele med meg sine erfaringer!?Om de har blitt friske, tilbakefall, hvordan de har kommet gjennom det?Håper virkelig noen har greid å komme seg ut uten å få utallige tilbakefall..

Takker og bukker:)

[AnonymBruker]

Noen?:/

[AnonymBruker]

Har selv slitt i mange år...

Kan vel kalle meg "frisk" nå, men har noen små tilbakefall nå og da. Heldigvis sjeldnere og sjeldnere for hver gang.

Og ALDRI så ille som det det var da jeg var skikkelig dårlig.

Får du noen psykolog hjelp? Er du deprimert og går på antidepp i tillegg? Tror det var disse to tingene som var de viktigste for meg for å kommer meg ut av det værste..

Samt det å tvinge meg ut å prøve å gjøre noen små ting bare for å ikke bli sittende alene og gruble for mye...

[Gjesten]

Jeg anser meg som frisk i dag, etter mange år med slit. Min bedringperiode bestod av utallige tilbakefall, men de ble mindre og mindre, og kom sjeldnere og sjeldnere. Jeg har fått inntrykk av at det er svært normalt at det foregår på den måten. Jeg anbefaler deg å fortsette å kjempe for å bli frisk. Du er den eneste som kan gjøre noe med det, og du må bare prøve å være sterk, gjerne også prøve å spise noe selv om alt inni deg skriker nei.

Lykke til

[Bonito]

Slet med bulemi, overspising og såkalt atypisk spiseforstyrrelse i 8 år. Har gått til psykolog og psykiater + gått på antideprisiva. Men den egentlige redningen for meg ble faktisk en hund. Blir vel kanskje litt som personen over meg sier. Jeg ble tvunget til å gjøre ting, selv om jeg ikke egentlig hadde lyst. Jeg kunne ikke lenger grave meg ned i depresjon og mat, for pelsballen var avhengig av meg. Nå har jeg vært frisk i 2 år. Enkelte ting henger fortsatt igjen fra sykdommen. Jeg har fortsatt ett økt kontrollbehov til tider når det gjelder mat. Jeg takler IKKE følelsen av å bli overmett. Og når jeg er i depressive perioder kan jeg få spiseforstyrrelsetankene litt tilbake. Men forskjellen er at jeg aldri gjør noe mer enn å tenke tanken. Utenom dette merker jeg stort sett ikke noe til at jeg har vært syk. Så det ER mulig... Man må bare finne rette motivasjonen, og rette hjelpen.