stemødre - igjen:-)

[Sophie-Ann]

Jeg er ikke interessert i å ha et forhold til den nye damen til eksen min. Det er med eksen jeg har barn, ikke henne. Hun eksisterer ikke i min verden, ferdig med den saken.

[Gjest Lene]

Jeg synes utsagn som "eksens nye dame betyr ingenting for meg" og "det er hun som vil være familie, vi andre bryr oss ikke" er arrogante utsagn som tyder på manglende forståelse for det store bildet. For eksens nye dame (jeg snakker her om seriøse og varige forhold, ikke en tilfeldig flørt) blir tross alt ofte en stor og viktig del av barnas liv. Hun blir en slags reservemor når mor ikke selv er tilstede. Det betyr ikke at stemor er likestilt med mor, men hun blir svært ofte veldig viktig for barna. Om mor da skal være trassig og snurt og nekte å forholde seg til denne kvinnen så blir barna satt i en skvis.

Jeg er selv stemor og opplevde i starten av samboerskapet at mor holdt avstand til meg og ikke ville akseptere meg. Barnet hadde det fint sammen med far og meg, men straks vi alle var samlet med mor tilstede så ble barnet usikker på situasjonen. Barnet som ellers hadde et avslappet og godt forhold til meg ble plutselig innesluttet og våget knapt å se i min retning.

Heldigvis tødde mor opp og "tok meg inn i varmen" etter hvert. Og i takt med at forholdet mellom henne og meg ble mer avslappet så ble også barnet mer avslappet. Barnet slapp å føle at h*n var illojal mot mor fordi h*n likte meg.

Kort oppsummert: Barna blir den lidende part som sitter fast mellom barken og veden når de voksne ikke kan samarbeide og omgås på en avslappet og naturlig måte.

[Gjest andrassy]

Jeg er selv stemor og opplevde i starten av samboerskapet at mor holdt avstand til meg og ikke ville akseptere meg. Barnet hadde det fint sammen med far og meg, men straks vi alle var samlet med mor tilstede så ble barnet usikker på situasjonen. Barnet som ellers hadde et avslappet og godt forhold til meg ble plutselig innesluttet og våget knapt å se i min retning.

Heldigvis tødde mor opp og "tok meg inn i varmen" etter hvert.

Her har vi så vidt jeg kan se prototypen på stemor som skaper en vanskelig situasjon. Hvorfor skulle du absolutt være med i "felles" situasjoner bare fordi du var sammen med far? Hvorfor forventer du at MOR skal tilrettelegge for deg?

Situasjonen hadde helt sikkert løst seg raskere og enklere om du ikke hadde insistert på å være med altfor tidlig.

Det er bra at barnet hadde det bra hos far og deg, men det betyr ikke at du har krav på å delta på aktiviteter på lik linje med mor og far. Når du sier at du er opptatt av barnets beste, ville det vært en selvfølge at du - hvis du merket både mors uvilje og barnets usikkerhet - HOLDT DEG UNNA slike situasjoner. Da ville du vist deg som en voksen som hadde barnets beste for øyet. Nå står du fram som en egosit - det var mor som skulle og måtte gi seg (og hun har jo også vist seg inkluderende) - du derimot, skulle ha dine rettigheter, uten tanke på barnet.

[Sophie-Ann]

Det burde den faren tenkt på før han bedro meg med henne. Når man blir sammen med en som har barn, har man et ansvar å gjøre ting på en ordentlig måte. Hadde han brutt med meg på en ordentlig måte, hadde ikke dette vært noe problem. Jeg har et utmerket forhold til stemoren til min eldste datter.

Når far kjører løpet sin på denne måten, uten tanke for hverken barna eller mor, så blir det sånn. Jeg gjør alt jeg kan for at mitt barn ikke skal bli skadelidende så godt jeg kan. Far kan ikke forvente at jeg skal være sååå klar for å ta i mot hans nye dame med åpne armer etter alt det de to har gjort mot meg.

Så neitakk, jeg vil ikke ha noe med henne å gjøre nå. Ting kan seff endre seg, men sånn er det pr dags dato og kommer nok til å være i lang tid fremover. Dessuten så vil ikke hun møte meg heller, takk og pris for det!

[Sophie-Ann]

Her har vi så vidt jeg kan se prototypen på stemor som skaper en vanskelig situasjon. Hvorfor skulle du absolutt være med i "felles" situasjoner bare fordi du var sammen med far? Hvorfor forventer du at MOR skal tilrettelegge for deg?

Situasjonen hadde helt sikkert løst seg raskere og enklere om du ikke hadde insistert på å være med altfor tidlig.

Det er bra at barnet hadde det bra hos far og deg, men det betyr ikke at du har krav på å delta på aktiviteter på lik linje med mor og far. Når du sier at du er opptatt av barnets beste, ville det vært en selvfølge at du - hvis du merket både mors uvilje og barnets usikkerhet - HOLDT DEG UNNA slike situasjoner. Da ville du vist deg som en voksen som hadde barnets beste for øyet. Nå står du fram som en egosit - det var mor som skulle og måtte gi seg (og hun har jo også vist seg inkluderende) - du derimot, skulle ha dine rettigheter, uten tanke på barnet.

Bra innlegg!

[Gjest Gjest]

Her har vi så vidt jeg kan se prototypen på stemor som skaper en vanskelig situasjon. Hvorfor skulle du absolutt være med i "felles" situasjoner bare fordi du var sammen med far? Hvorfor forventer du at MOR skal tilrettelegge for deg?

Situasjonen hadde helt sikkert løst seg raskere og enklere om du ikke hadde insistert på å være med altfor tidlig.

Det er bra at barnet hadde det bra hos far og deg, men det betyr ikke at du har krav på å delta på aktiviteter på lik linje med mor og far. Når du sier at du er opptatt av barnets beste, ville det vært en selvfølge at du - hvis du merket både mors uvilje og barnets usikkerhet - HOLDT DEG UNNA slike situasjoner. Da ville du vist deg som en voksen som hadde barnets beste for øyet. Nå står du fram som en egosit - det var mor som skulle og måtte gi seg (og hun har jo også vist seg inkluderende) - du derimot, skulle ha dine rettigheter, uten tanke på barnet.

Jøss, hvordan klarte du å lese det der?

Jeg kan da oppklare "misforståelsen" litt (noe sier meg at noen misforstår med vilje). Jeg har ikke presset meg på og insistert at jeg skulle være noe sted som helst. Men:

a) Iblant møtes man tilfeldig, det er vanskelig å gjøre noe med.

b) Barnet ønsket at jeg skulle være tilstede på diverse tilstelninger. H*n ønsket oss begge der, og vi håpet vel alle fra gang til gang at "denne gangen går det nok bedre".

c) Mor inviterte meg hjem til seg på barnets fødselsdager osv.

Vi er alle oppegående voksne som har ønsket å samarbeide godt hele veien, selv om det var vanskelig for mor i starten. Å straks gå i strupen på meg her tyder vel på at enkelte her ikke klarer å se forbi sin egen sårhet. Det finnes andre familier som klarer å jobbe for å få til noe som er bra for barna, selv om veien kan være tøff å gå. Å bare anta at det er snakk om en stemor som trenger seg på og skaper en vanskelig situasjon sier kanskje mer om betrakteren enn om dem det gjelder?

[DiorCherie]

Jeg synes det er en god ide jeg TS :-)

[AnonymBruker]

Jeg syns det er en veldig god ide. Men som noen andre skriver, ikke døm henne som vanskelig og lite samarbeidsvillig hvis hun ikke ønsker å treffes. Folk er så forskjellige. Om dette vil fungere kommer alt an på hvilken type barnas mor er. Man bør ikke fremtvinge et kunstig godt forhold heller, det blir bare falskt.

Jeg er ikke stemor, men jeg er både mor (som forøvrig er gift med barnets far) og verdens mest lykkelige skilsmissebarn.

Etter initiativ fra min mor, hadde hun og min stemor sånt treff tidlig i pappas nye forhold. Jeg var 9 år den gangen. De fikk både snakket ut og blitt godt kjent, og de ble enige om å klare å samarbeide og at det var oss barna som var viktigst oppi alt.

Jeg tror nok både mamma og stemora mi har sett på det som en fordel å kunne gå direkte til hverandre hvis det var noe.

At noen kan være mor og si at barnas stemor er ikke-ekstisterende i hennes liv syns jeg er skremmende. Stemor vil tross alt være en viktig omsorgsperson i barnas liv. Barna merker mors holdnig, og dette gjør dem usikre på hvordan de skal forholde seg til stemor.

[AnonymBruker]

Her har vi så vidt jeg kan se prototypen på stemor som skaper en vanskelig situasjon. Hvorfor skulle du absolutt være med i "felles" situasjoner bare fordi du var sammen med far? Hvorfor forventer du at MOR skal tilrettelegge for deg?

Situasjonen hadde helt sikkert løst seg raskere og enklere om du ikke hadde insistert på å være med altfor tidlig.

Det er bra at barnet hadde det bra hos far og deg, men det betyr ikke at du har krav på å delta på aktiviteter på lik linje med mor og far. Når du sier at du er opptatt av barnets beste, ville det vært en selvfølge at du - hvis du merket både mors uvilje og barnets usikkerhet - HOLDT DEG UNNA slike situasjoner. Da ville du vist deg som en voksen som hadde barnets beste for øyet. Nå står du fram som en egosit - det var mor som skulle og måtte gi seg (og hun har jo også vist seg inkluderende) - du derimot, skulle ha dine rettigheter, uten tanke på barnet.

Å her ser vi prototypen på bitter mor som ikke vil se at barna hennes også kan fungere å ha det godt med en stemor.

[AnonymBruker]

La mor bestemme dette, vil hun ikke så bør du ikke presse på.

[Gjest yojo]

Veldig glad for at jeg som "biomor" har et ok forhold til min eks sin samboer, og veldig glad for at jeg som "stemor" har et godt forhold til min samboers eks.

Ser ikke problemet med å kunne omgås, det er jo ofte det er cuper, dugnader, avslutninger, henting, levering osv osv..

Edit:

Så noen hadde skrevet om samarbeid osv, jeg kan godt samarbeide, ringe min eks samboer hvis det er noe i forhold til vårt barn.

Jeg kan godt ringe/kontakte min samboers eks hvis det er noe jeg ønsker å ta opp med henne osv. Jeg og samboers eks pleier ofte å samkjøre ferier osv, altså vi to som ofte avtaler rundt dette (Jeg må ofte ha beskjed i veldig god tid i forhold til min jobb). Jeg ser ikke problemet med det i det hele tatt.

Er det ikke bare bra når "stefamilier" fungerer slik?

Endret 9. februar 2011 av Myp

[Arctandria]

Jeg er ikke interessert i å ha et forhold til den nye damen til eksen min. Det er med eksen jeg har barn, ikke henne. Hun eksisterer ikke i min verden, ferdig med den saken.

Jeg takker for påminnelsen om hvorfor jeg helst unngår å date mannfolk som har unger og gale ekser :O

[micci]

Jeg synes det høres ut som en super ide jeg

Jeg er selv skilt og barna har fått en ny bonusmamma (som de kaller henne ) Og vi har et godt forhold, er ikke bestevenninner, men kan samarbeide og prate godt sammen. Tror barna setter pris på det

[Gjest mamma]

Jeg tenker at invitasjonen i så fall bør komme fra mor? Har selv en venninne som ble en overivrig bonusmor og tok på seg ansvaret for hans barn og involverte seg i samarbeidet. Resultatet ble at samarbeidet ble dårligere og ungene i dag har mindre kontakt med far enn før.

Samarbeid er fint, men jeg som mamma føler ikke noe behov for å ta en kaffe med min eks sin nye dame. Jeg stoler fullt og helt på han som far og strengt tatt er det virkelig ikke så mye en trenger å diskutere...

[Sophie-Ann]

Jeg har overhode ikke noe mot stemødre. De kan bli kjempe gode omsorgspersoner for barna mine, men det betyr ikke at jeg er nødt til å ha et forhold til dem. All kommunikasjon går til faren, det er vi som har barn sammen.

[Pastill]

Hei igjen, og hei også til gjesten regine!

Min mann og hans eks har snakket med barnesakkyndige og eksperter på kommunikasjo og samarbeide mellom skilsmisseforeldre omkring dette. De sakkyndige har anbefalt mor å ta kontakt med meg som voksen omsorgsperson for hennes barn. Begrunnelsene for dette var mange: signal om aksept som er viktig for barna, en anerkjennelse av nåtid som er viktig for barna,

at far og jeg begge kan bidra positivt til barnas trivsel (og her er far virkelig et stjerneeksempel på god far som ikke har bruk for en oppsynsperson, men jeg har likevel blitt trukket frem overfor mor av de sakkyndige som verdifull for barna som "hjelper").

Selvsagt er det intet krav om at mor skal stille opp til en kaffe-date med fars nye kjæreste/kone, men det kan altså være gunstig for ungene.

Pastill