Gjøre det slutt eller ikke?

[Gjest Gjest]

Hei.

Flyttet sammen med samboeren min for 5 mnd siden. Vi er begge relativt unge, han litt eldre enn meg. Vi har vært sammen i 1,5år. Vi slet litt i måneden før vi flyttet sammen, jeg skrev et langt brev som beskrev hva jeg følte, vi snakket om det og bestemte oss for å flytte sammen likevel. Problemet da var at han var likegyldig og passiv. Ødelagte 1årsdagen vår, som jeg hadde planlagt lenge. Han var veldig lite støttende, og lite hyggelig i grunn.

De siste 3 månedene har han igjen vært passiv. Gir ingen respons når jeg sier at jeg har savnet han, tar aldri initiativ til å finne på noe kjekt sammen, sier kun at han er glad i meg når jeg sier det først og vil helst finne på noe med kompisene framfor meg(Vi gjør nesten aldri noe sammen, når jeg spør svarer han ikke). Nylig ble alle kompisene hans single, og de, inkludert min samboer, går mer og mer ut og drikker seg dritings hver gang. Ca annenhver gang han er ute ringer han og sier at han sover hos en kompis. Vi snakket om dette før vi flyttet sammen, og han sa det var uaktuelt at jeg oppførte meg slik når vi flyttet sammen. Nå gjør han altså det samme. Han har og blitt avvisende og lite hyggelig igjen. Enkelte dager går han bare og surmuler og klager. Alt er galt hele tiden. Han hater alle rundt seg. Og jeg merker at han ikke bryr seg om meg. Likevel prøver jeg å muntre han opp, spørre hvordan dagen hans har vært og kjøper ting til han. Men jeg får ingenting tilbake når jeg har en dårlig dag. INGENTING. I natt ringte han dritings og sa han ikke kom hjem. Sendte han en mld og sa at han ikke skulle komme hjem på morgenen, trengte å tenke. Han ringte nå, men skjønner ikke hvorfor jeg er sur/lei meg. Han kommer ikke hjem i dag. Skal være hos en kompis i natt også..

Han har vært deperimert i det siste, og har nettopp fått lykkepiller. Tenker jo at alt skyldes depresjonen, men han har jo vært sånn i lange tider.. Og jeg sier i fra og han skjerper seg en liten stund, før han igjen er passiv, sur og likegyldig. Tenker at jeg burde støtte han, men det føles feil. Det eneste han enda tar initiativ til er sex, men for meg føles det feil. Sex føles som en plikt og det føles bare feil..

Jeg har ingen å snakke med, og trenger litt hjelp fra andre som ser ting klarere enn meg. Jeg elsker han, men forholdet føles ikke riktig akkurat nå. Jeg klarer ikke selv å se om dette er noe jeg burde satse på, eller om jeg burde gjøre det slutt og gå videre?

[Frøken Smilla]

Her høres det ut som om dere må ta en prat sammen. Vet han hva du tenker og føler om dette, eller kom den sms-en din i morges som "julekvelden på kjerringa"? Har du klart å støtte ham i det som har vært vanskelig frem til han fikk medisiner? Og hvordan er kommunikasjonen når det gjelder andre ting?

Jeg synes ikke samboeren din oppfører seg spesielt bra mot deg ved å dra på byen og ikke komme hjem, men på den annen side, så vet han kanskje ikke at du ikke synes det er greit. Jeg synes vel kanskje heller ikke at det er så rart om han blir sur når han ikke får lov til å komme hjem til sin egen bopæl dagen derpå ...

Snakk sammen. Rolig og saklig, ikke angrip hverandre, og prøv å løse problemet. Hvis ikke du forsøker på det, tror jeg dessverre at dette forholdet går mot slutten.

[Gjest TS]

Har sagt til han tidligere at jeg ikke syns det er greit, men det virker som at han ikke bryr seg når han allerede er på byn. Han er ikke sur på meg nå, men har dratt til kompisen slik at jeg kan være aleine. Jeg spurte om han kunne la være å komme hjem, det var ikke slik at jeg nektet han det. Sa jeg helst ville være aleine litt.

Har snakket om at jeg ikke syns at forholdet føles riktig tidligere, så han er klar over det. Han sa at han skulle skjerpe seg, men sa at han trodde det skyldtes depresjonen. Har prøvd å støtte han, spørre hvordan han har det. Spurt om jeg kan gjøre noe for å hjelpe. Men, han er ikke så pratsom av seg når han er i det humøret. Jeg vil gjerne støtte han, men vet ikke hva mer jeg kan gjøre.¨

Men ja, vi må nok snakke sammen. Kommunikasjonen mellom oss er OK. Kunne vært bedre, men vi snakker sammen om noe er vanskelig. Takk for at du tok deg tid til å svare:-)

[AnonymBruker]

Huff... Det der er så kjedelig!

Bare ikke gå i samme fella som meg... Jeg så det der sikkert like tidlig som deg i forholdet, men først etter 5 år sammen sa jeg takk og farvel.

Var sammen med en som aldri greide å se positivt på livet/fremtiden, alt var et ork(spesielt med meg) Alltid negativ, sur, og likegyldig.. Gjerne satt han midt på natten og drakk seg dritings, helt aleine...

Kom frem til, etter fem år, at om ikke han er villig til å la meg hjelpe han, så må han greie det uten meg. For med hans holdninger trakk han automatisk meg med i den gryta av negative tanker.

Man skal riktig nok være sammen i tykt og tynt, men det er litt begrenset hva man skal tåle... Særlig når man ikke får lov til å hjelpe vedkommende med å komme seg opp...

[Frøken Smilla]

Han sa at han skulle skjerpe seg, men sa at han trodde det skyldtes depresjonen. Har prøvd å støtte han, spørre hvordan han har det. Spurt om jeg kan gjøre noe for å hjelpe. Men, han er ikke så pratsom av seg når han er i det humøret. Jeg vil gjerne støtte han, men vet ikke hva mer jeg kan gjøre.¨

Men ja, vi må nok snakke sammen. Kommunikasjonen mellom oss er OK. Kunne vært bedre, men vi snakker sammen om noe er vanskelig. Takk for at du tok deg tid til å svare:-)

Har han hatt depresjon hele tiden mens dere har vært sammen? Og hvis ikke, er det merkbar forskjell på ham før og etter at han fikk depresjon (med tanke på forholdet)?

I første innlegget ditt skrev du at han nettopp har begynt på "lykkepillen" pga depresjonen. Hvor nettopp er det snakk om? For det tar vel litt tid før ting "stabiliserer seg" til tross for medisinering.

En annen ting er at lykkepiller, så vidt jeg vet, flater ut humøret litt. Joda, det fjerner "bunnene", de dypeste dalene der alt er vanskelig, men det fjerner også "toppene" og de gode følelsene. Derfor er det ikke sikkert at du vil få en kjæreste som er bare happy-go-lucky selv om han går på lykkepiller.

[Gjest Anonym]

Jeg er gutt og var sammen med ei jente som oppførte seg nøyaktig som du beskriver i førsteposten. Hun slet også litt med depresjon. Årsaken var at hun ikke lenger hadde følelser for meg og dermed ble forholdet på en måte en "plikt". Det ble slutt.

[Gjest TS]

Har han hatt depresjon hele tiden mens dere har vært sammen? Og hvis ikke, er det merkbar forskjell på ham før og etter at han fikk depresjon (med tanke på forholdet)?

I første innlegget ditt skrev du at han nettopp har begynt på "lykkepillen" pga depresjonen. Hvor nettopp er det snakk om? For det tar vel litt tid før ting "stabiliserer seg" til tross for medisinering.

Nei. Tidligere var han kjempeflink til å ta initiativ, sa fine ting og ja, var en kjempegutt, og vi hadde det kjempefint. Han begynte på pillene for noen dager siden, så det er ganske nylig. Så det er ganske merkbar forskjell ja.

Han kom hjem for noen timer siden, vi snakket sammen og ble enige. Men, rett før han dro til kompisen sin igjen for å se superbowl kranglet vi igjen. Har aldri vært så sint før. Før han dro sa han at han skulle begynne å pakke tingene sine i morgen. Vet ikke hva som skjer nå. Når han kommer i morgen skal vi prate.

[Frøken Smilla]

Nei. Tidligere var han kjempeflink til å ta initiativ, sa fine ting og ja, var en kjempegutt, og vi hadde det kjempefint. Han begynte på pillene for noen dager siden, så det er ganske nylig. Så det er ganske merkbar forskjell ja.

Han kom hjem for noen timer siden, vi snakket sammen og ble enige. Men, rett før han dro til kompisen sin igjen for å se superbowl kranglet vi igjen. Har aldri vært så sint før. Før han dro sa han at han skulle begynne å pakke tingene sine i morgen. Vet ikke hva som skjer nå. Når han kommer i morgen skal vi prate.

Vet du hva som er årsaken til depresjonen hans? Det høres jo ut som om han strever med noe, i og med at han har forandret seg sånn. Får han noe annen hjelp utover medisineringen?

Du skriver at dere snakket sammen og "ble enige". Om hva da? Og ble _dere_ enige, eller ble han enig med deg? Det er en vesensforskjell. Han er nok, lykkepiller eller ei, i en situasjon der han ikke klarer å tenke helt rasjonelt, vil jeg tro. Depresjoner er fryktelig egoistiske, og en person som er i en depresjon vil nok også fremstå som egoistisk, rett og slett som en overlevelsesstrategi. Jeg vil tro at han kan ha problemer med å se seg selv utenfra, og tilbakemeldinger vil lett kunne oppfattes som kritikk. Og kritikk er ikke lett å takle for en som allerede er langt nede. Hvordan man velger å takle det, er veldig forskjellig, men mye kan tyde på at din kjæreste reagerer med å bli sint, gå i forsvar, og da altså "løse" problemet med å "pakke sakene".

Det er nok til syvende og sist slik at DU må finne ut hva DU vil. Å være kjæresten til en som har en depresjon (medisinert eller ei), er ikke bare lett. Jeg vet ikke hvor unge dere er, men det krever ganske mye å klare å stå last og brast med den man er glad i når han/hun er deprimert. Kanskje trenger dere begge to litt pause fra hverandre nå, han for å pleie seg selv, du for å finne ut om dette er noe du kan leve med?