Stemmer i hodet

[AnonymBruker]

Jeg har så lenge jeg kan huske hatt "stemmer i hodet" som har snakket med meg. Som regel er det sånn at jeg snakker med dem. Det er jeg som snakker mest med dem, men de stiller meg spørsmål noen ganger. "De" kan være personer jeg kjenner, eller bare "noen", som vil prate med meg. Som regel skjer det helt ubevvist, ofte når jeg gjør ting som ikke krever stor konsentrasjon, finner jeg meg selv midt i en samtale med noen. Jeg snakker ikke høyt, men det hendte jeg gjorde det som liten, noe jeg har sluttet med. Det hender i blant at jeg ikke vet helt hvem som stilte spørsmålet, hvis stemmene er der når jeg snakker med andre, ellers gir dette meg ingenting annet enn glede. Jeg trives veldig godt i eget selskap, føler jeg aldri er alene, for det er alltid noen der å snakke med. Innimellom finner jeg på historier inni hodet mitt og går og tenker og prater med mange forskjellige mennesker som er med i historien. Jeg lever meg veldig inn i dette i perioder, men vet det ikke er ekte, selv om det føles slik. Det er først i voksen alder jeg har tenkt over at dette kanskje ikke er helt vanlig. Spørsmålet mitt er vel egentlig om dette er normalt. Hvor går skillet mellom å ha livlig fantasi og å ha en psykiatrisk diagnose?

[HopelessFear]

Psykologisk diagnose er når det går på bekostning av andres ve og vel, samt. at en har problemer med å skille det fra virkelighet. Det er også en psykologisk diagnose om en gjør det stemmene ber en om å gjøre.

[Gjest a_void]

De er ikke annet enn en distraksjon, de er som døde, de er....

ser de den TS?

[AnonymBruker]

Psykologisk diagnose er når det går på bekostning av andres ve og vel, samt. at en har problemer med å skille det fra virkelighet. Det er også en psykologisk diagnose om en gjør det stemmene ber en om å gjøre.

Det hender jeg har problemer med å skille fantasi og virkelighet, men ikke så ofte. Er ganske sikker på at det ikke går på bekostning av andre. Jeg fungerer normalt i hverdagen. Stemmene er mest samtalepartnere.

De er ikke annet enn en distraksjon, de er som døde, de er....

ser de den TS?

Ser de hva?

[Persille]

Jeg har alltid hatt det sånn som du beskriver, og jeg tviler sterkt på at dette er spessielt unormalt. Jeg vet at det er mange som går rundt og har "smataler" med seg selv og andre, uten at dette har noen som helst innvirkning i deres daglige liv. Jeg tror selv at dette kun skyldes at fantasien løper litt løpsk, og så lenge man ikke har noen form for tvangstanker er det ingen grunn til bekymring! Det er jo egentlig bare du selv som "styrer" det stemmene skal si, uten at du merker det selv. Det kan vel på en måte sammenlignes med dagdrømming?

[HopelessFear]

Det hender jeg har problemer med å skille fantasi og virkelighet, men ikke så ofte. Er ganske sikker på at det ikke går på bekostning av andre. Jeg fungerer normalt i hverdagen. Stemmene er mest samtalepartnere.

Jeg ville anbefalt å snakke med en psykolog, for det kan bli verre i og med at du nå har problemer med å skille de to.

[Gjest Gjest]

Ser de hva?

..i høflig tiltale til enkeltperson si 'De' til en / Deres Majestet / kan De være så vennlig å reise Dem?

[Gjest ?]

De er ikke annet enn en distraksjon, de er som døde, de er....

ser de den TS?

Hvordan kommer de døde inn i bildet her?

[Gjest ?]

De er ikke annet enn en distraksjon, de er som døde, de er....

ser de den TS?

Ts har ikke nevnt at hun snakker med døde. Kun folk hun kjenner eller ukjente.

Skjønner ikke helt hva du mener her.

[AnonymBruker]

Høres ut som helt vanlig dagdrømming

[AnonymBruker]

Jeg har alltid hatt det sånn som du beskriver, og jeg tviler sterkt på at dette er spessielt unormalt. Jeg vet at det er mange som går rundt og har "smataler" med seg selv og andre, uten at dette har noen som helst innvirkning i deres daglige liv. Jeg tror selv at dette kun skyldes at fantasien løper litt løpsk, og så lenge man ikke har noen form for tvangstanker er det ingen grunn til bekymring! Det er jo egentlig bare du selv som "styrer" det stemmene skal si, uten at du merker det selv. Det kan vel på en måte sammenlignes med dagdrømming?

Det er vel litt som dagdrømming ja. Godt å høre at andre også har det slik. Grunnen til at jeg spør nå, er at det er veldig sterkt noen ganger, slik at jeg føler at den ekte verden ikke betyr noe, kun drømmene/stemmene betyr noe. Vet ikke om det er normalt.

Jeg ville anbefalt å snakke med en psykolog, for det kan bli verre i og med at du nå har problemer med å skille de to.

Jeg vet ikke, for jeg vil på en måte ikke at fantasien skal bli borte. Jeg liker å ha noen å prate med uansett hvor jeg er. Men jeg vil jo ikke være "gal" heller da.

[AnonymBruker]

Høres ut som helt vanlig dagdrømming

håper det!

[HopelessFear]

Jeg vet ikke, for jeg vil på en måte ikke at fantasien skal bli borte. Jeg liker å ha noen å prate med uansett hvor jeg er. Men jeg vil jo ikke være "gal" heller da.

Fantasien vil ikke bli borte uansett, men psykiatri kan hjelpe en å skille de to.

[Gjest Gjest]

Det er vel litt som dagdrømming ja. Godt å høre at andre også har det slik. Grunnen til at jeg spør nå, er at det er veldig sterkt noen ganger, slik at jeg føler at den ekte verden ikke betyr noe, kun drømmene/stemmene betyr noe. Vet ikke om det er normalt.

Jeg vet ikke, for jeg vil på en måte ikke at fantasien skal bli borte. Jeg liker å ha noen å prate med uansett hvor jeg er. Men jeg vil jo ikke være "gal" heller da.

Synes det høres koselig ut jeg. Greit å ha noen å snakke med hele tiden.

Sikkert bare dagdrømming, eller kanskje litt telepati siden du samtaler med folk du kjenner.

[AnonymBruker]

Fantasien vil ikke bli borte uansett, men psykiatri kan hjelpe en å skille de to.

Hvordan da?

Synes det høres koselig ut jeg. Greit å ha noen å snakke med hele tiden.

Sikkert bare dagdrømming, eller kanskje litt telepati siden du samtaler med folk du kjenner.

Ja, det er koselig. Men jeg tror ikke jeg snakker med folk jeg kjenner på ordentlig. Jeg tror jeg bare kan høre stemmene deres i hodet, at det er jeg selv som lager det. Noen ganger er det helt ukjente, selv om jeg på en måte "vet" hvem det er. Kanskje det er folk jeg finner opp selv. Noen ganger føler jeg at noen ser på meg eller at jeg kan ta på noen som sitter ved siden av meg, men som regel er det bare snakking. Jeg føler at stemmene nesten er terapi, at de hjelper meg å snakke om ting jeg har behov for å snakke om.

[AnonymBruker]

Jeg har en veldig rik fantasti, og når verden rundt blir kjedelig, forsvinner jeg bare inn i min egen verden og storkoser meg der. Noen ganger kan jeg glemme om den samtalen jeg har hatt skjedde i virkeligheten eller om det var i dagdrømmen, men det er på samme måte som jeg ikke kan huske om jeg har fortalt en ting til den ene eller den andre venninnen. Det er aldri store og viktige ting.

Ville ikke bekymret meg hvis jeg var deg, så lenge det ikke plager deg eller andre

Ville absolutt ikke gått til psykolog med det. De vil vrenge og vri på noe fint, som de ikke forstår, og sykeliggjøre det. Hvis du likevel går til psykolog, ville jeg ikke brukt uttrykket "stemmer i hodet", men mer "dagdrømming" og "rik indre verden". Med stemmer i hodet havner du på lukket avdeling på Gaustad med systemet fullt av anti-psykotika før du vet ordet av det

Kos deg heller du! Vi er heldige vi, som har den verden

[AnonymBruker]

Jeg har en veldig rik fantasti, og når verden rundt blir kjedelig, forsvinner jeg bare inn i min egen verden og storkoser meg der. Noen ganger kan jeg glemme om den samtalen jeg har hatt skjedde i virkeligheten eller om det var i dagdrømmen, men det er på samme måte som jeg ikke kan huske om jeg har fortalt en ting til den ene eller den andre venninnen. Det er aldri store og viktige ting.

Ville ikke bekymret meg hvis jeg var deg, så lenge det ikke plager deg eller andre

Ville absolutt ikke gått til psykolog med det. De vil vrenge og vri på noe fint, som de ikke forstår, og sykeliggjøre det. Hvis du likevel går til psykolog, ville jeg ikke brukt uttrykket "stemmer i hodet", men mer "dagdrømming" og "rik indre verden". Med stemmer i hodet havner du på lukket avdeling på Gaustad med systemet fullt av anti-psykotika før du vet ordet av det

Kos deg heller du! Vi er heldige vi, som har den verden

Takk for fint innlegg

TS

[Kamikatze]

Leste en gang, husker ikke hvor, men det kan muligens vært på forskning.no at det finns en liten prosent som oppfatter hjernens tanker som stemmer. Flertallet tenker, men tenker ikke noe særlig over tankene. Mange snakker med seg selv, det hjelper til å formulere klare tanker. Men det er altså noen som "hører" tankene sine som stemmer. I alle fall en del av dem.

Jeg leste dette i konteksten at ikke alle som hører stemmer er psykotiske, og at også folk som ikke pleier å høre stemmer, faktisk kan gjøre det en sjelden gang likevel. Her er en beslektet artikkel.

[AnonymBruker]

Leste en gang, husker ikke hvor, men det kan muligens vært på forskning.no at det finns en liten prosent som oppfatter hjernens tanker som stemmer. Flertallet tenker, men tenker ikke noe særlig over tankene. Mange snakker med seg selv, det hjelper til å formulere klare tanker. Men det er altså noen som "hører" tankene sine som stemmer. I alle fall en del av dem.

Jeg leste dette i konteksten at ikke alle som hører stemmer er psykotiske, og at også folk som ikke pleier å høre stemmer, faktisk kan gjøre det en sjelden gang likevel. Her er en beslektet artikkel.

Takk for interessant info. Kan godt være det er slik med meg. Det er alltid stemmer i hodet mitt jeg føler jeg ikke har kontroll over, selv om de på en måte er "mine". Føler at det er to mennesker der oppe - jeg og "den/de andre". Og "de andre" vet mye mer om meg enn jeg gjør selv, og stiller alltid sånne spørsmål som gjør at jeg må være ærlig med meg selv. Jeg skjønner jo at det er jeg selv som er "de andre" også, men det føles som om det er noen andre, noen som "har kontroll på meg" og kjenner meg godt. Noen ganger må jeg spørre dem om ting, og får svar som alltid er logiske. "De andre" er liksom allvitende.

Skal lese artikkelen.

[Gjest a_void]

Virker disse stemme som noen søte gamlinger TS?