Gå til innhold

Føler samboer er lei


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg sliter med veldig mye angst og litt depresjoner. Jeg klarer ikke å ta kollektiv transport lenger, og har ikke noen andre enn han nå lenger. Vi har vært samboere i flere år, og angsten har bare blitt verre (jobber med å ta tak i den nå).

Så har det seg slik at jeg feks idag takket nei til en middag hos noen av hans venner som jeg aldri har møtt, og det skal foregå samme dag som jeg skal på sykehuset en tur. Bare turen dit alene er tøff for meg og jeg blir sliten etter en slik utfordring. Når jeg sa at jeg nok kom til å bli veldig utslitt etter sykehuset virket han ganske irritert.. Han må desverre kjøre meg dit også noe som resulterer i at han må stå opp litt tidligere enn vanlig, og det gjør han enda mer irritert.

Men hva i alle dager skal jeg gjøre da? Om jeg må ta kollektiv transport ender jeg bare opp med å ikke møte på sykehuset, og jeg har hverken venner eller familie som kan hjelpe. Prøver jeg å snakke med han om problemene mine virker han uintressert, og det virker ikke som om han VIL forstå hvor mye jeg sliter nå. Eneste han snakker engasjert om med meg her i livet er dataspill.

Faen at det skal være så vanskelig å få litt emosjonell støtte og oppmuntring. Jeg vet jeg nok legger mye slit på han, men jeg hadde vel et håp om at man skulle støtte hverandre gjennom godt og vondt. Slik det er nå drar han meg heller lengre ned.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Du legger nok litt vel mye på han, tror jeg. Ettersom han er den eneste du har som kan hjelpe og støtte deg, blir det kanskje for mye for han i lengden.

Ja, en skal støtte hverandre, og det høres ut som han støtter deg. Men støtter du han på noe vis, eller er det enveis?

Endret av Illiya
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har han vært sånn lenge eller er det nå nylig du føler han er irritabel? Selv om du har dine problemer som du sliter med så må du huske at han kan også har dårlige dager. Du sier du prøver å snakke med ham om dine problemer, men hva om du prøver å spør ham om han har noen problemer han vil snakke om?

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

kan det tenkes at han har støttet deg lenge og nå begynner å gå litt tom for tålmodighet og energi? det er greit du har angst og deprisjoner.. men av og til kan det være like slitsomt for de rundt som de det gjelder direkte....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Prøv å kommuniser bedre med samboeren din :)

Sett dere ned, og fortell han alt du føler du vil han skal skjønne - på en rolig måte, og foreslå at du skal få si alt du trenger, før han kommer med tilbakemeldinger eller svar..

På ingen måte få samtalen til å bli en krangel, heller ikke snakk til hverandre på en nedlatende måte, men prøv å kommuniser skikkelig, og se om ikke dere kan komme til en enighet..

Kompromiss og kommunikasjon i ett forhold er det som skal til..

Nå en sliter med deprisjon og angst, så er det fort gjort å snu alt rundt på en selv, og føle at DU er den som trenger all støtten og oppmerksomheten etc etc.

Som partner, er dette utrolig vanskelig for begge parter.. Jeg snakker av erfaring, da jeg var i ditt ståsted! Prøv å gi litt av deg selv til samboeren din også, han trenger støtte og oppmuntring, og du skal se at det å gi litt av deg selv gjør ting lettere med tanke på deprisjonen og angsten i det lengre løp!

Prøv å ikke la angsten å deprisjonen STYRE ditt liv, men prøv å ta kontroll og heller sett deg selv litt ut i de skummle "situasjonene". Som det og ta bussen, og heller gå på den middaggen du SÅ ALDELES IKKE har lyst å gå på..... Du har allerede bestemt deg for at du IKKE vil dra, i stede for å gi det en sjangs, å prøve med ett åpent sinn å treffe disse nye menneskene.

Du skal se at det blir KUN bedre enn du har sett for deg. Du kommer til å føle deg bedre med deg selv, det vil føles mindre anspendt mellom deg og din kjære - både før å etterpå, og du er ett skritt nermere å bli frisk fra det du sliter med :)

Jeg var i dine sko for 1 år siden, og har i dag kommet meg utav alt. Hadde jeg følgt mine egne råd, ang det jeg ønsker og mener du bør gi din kjære, så hadde jeg sikkert ikke sittet her singel den dag i dag. Min kjære fridde til meg, å vi var forlovet, før jeg ble "syk", hadde jeg bare gitt litt av meg selv, og heller prøvd å kontrollere situasjonen, enn å la den ta totalt overhånd, så hadde nokk ting vært anderledes. Om du elsker din kjære, så det minste du kan gi han ved å vise at du virkelig ønsker å gi av deg selv og vil gjøre ditt beste, så er en middag ett par timer sammen med ett vennepar av han det minste du kan unne han :)

Prøv heller å gi det enn sjangs, enn å la den jævla deprisjonen og angsten få bestemme !!

Ta deg heller ett glass vin før dere drar på den middagen, så klarer du slappe av litt i allefall :)

Lykke til med fremtiden, håper du tar en annen vei enn meg :)

Igjen - hvis du elsker din kjære, ikke la deprisjonen din kontrollere deg i og motarbeide samboeren din, i stede for å kontrollere den å jobbe samen med han, for en bedre fremtid :):klem:

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg spør han nesten hver dag om hvordan han føler seg den dagen, hvordan han har hatt det på jobb, har han sovet godt.. Jeg får nikk og smil eller så er det noe med jobben. Aldri sier han noe om forholdet med meg. Drar jeg opp at vi kanskje sliter litt nå, så hever han bare skuldrene.

Jeg får innse at han nok bare har en dårlig dag, med meg. For på telefonen med kompiser høres han glad ut. Eller så er forholdet på vei til bunnen av brønnen.

ts

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Trist å lese at angsten din allerede har bestemt for deg at du værken skal klare å ta bussen til sykehuset, ei heller få gå på den middagen med din kjære, som sikkert kommer til å bli kjempe koselig :) Ta kontroll over angsten er alt jeg vil si.. BLI SJÅFØR I DITT EGET LIV, I STEDE FOR PASSASJEREN!

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

At han er hyggelig og blid mot kompiser må du da klare å unne han ?

Gi han litt avstand, hvis du føler han er lei av deg?

Menn er ikke så innviklet når det kommer til stykke :)

Men.......jeg ble "syk" med angst og deprisjon ETTER jeg ble sammen med min ex, etter det ble slutt, ble jeg "frisk" igjen... Kanskje du rett og slett er i ett feil forhold ? Who know's..

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Prøv å kommuniser bedre med samboeren din :)

Sett dere ned, og fortell han alt du føler du vil han skal skjønne - på en rolig måte, og foreslå at du skal få si alt du trenger, før han kommer med tilbakemeldinger eller svar..

På ingen måte få samtalen til å bli en krangel, heller ikke snakk til hverandre på en nedlatende måte, men prøv å kommuniser skikkelig, og se om ikke dere kan komme til en enighet..

Kompromiss og kommunikasjon i ett forhold er det som skal til..

Nå en sliter med deprisjon og angst, så er det fort gjort å snu alt rundt på en selv, og føle at DU er den som trenger all støtten og oppmerksomheten etc etc.

Som partner, er dette utrolig vanskelig for begge parter.. Jeg snakker av erfaring, da jeg var i ditt ståsted! Prøv å gi litt av deg selv til samboeren din også, han trenger støtte og oppmuntring, og du skal se at det å gi litt av deg selv gjør ting lettere med tanke på deprisjonen og angsten i det lengre løp!

Prøv å ikke la angsten å deprisjonen STYRE ditt liv, men prøv å ta kontroll og heller sett deg selv litt ut i de skummle "situasjonene". Som det og ta bussen, og heller gå på den middaggen du SÅ ALDELES IKKE har lyst å gå på..... Du har allerede bestemt deg for at du IKKE vil dra, i stede for å gi det en sjangs, å prøve med ett åpent sinn å treffe disse nye menneskene.

Du skal se at det blir KUN bedre enn du har sett for deg. Du kommer til å føle deg bedre med deg selv, det vil føles mindre anspendt mellom deg og din kjære - både før å etterpå, og du er ett skritt nermere å bli frisk fra det du sliter med :)

Jeg var i dine sko for 1 år siden, og har i dag kommet meg utav alt. Hadde jeg følgt mine egne råd, ang det jeg ønsker og mener du bør gi din kjære, så hadde jeg sikkert ikke sittet her singel den dag i dag. Min kjære fridde til meg, å vi var forlovet, før jeg ble "syk", hadde jeg bare gitt litt av meg selv, og heller prøvd å kontrollere situasjonen, enn å la den ta totalt overhånd, så hadde nokk ting vært anderledes. Om du elsker din kjære, så det minste du kan gi han ved å vise at du virkelig ønsker å gi av deg selv og vil gjøre ditt beste, så er en middag ett par timer sammen med ett vennepar av han det minste du kan unne han :)

Prøv heller å gi det enn sjangs, enn å la den jævla deprisjonen og angsten få bestemme !!

Ta deg heller ett glass vin før dere drar på den middagen, så klarer du slappe av litt i allefall :)

Lykke til med fremtiden, håper du tar en annen vei enn meg :)

Igjen - hvis du elsker din kjære, ikke la deprisjonen din kontrollere deg i og motarbeide samboeren din, i stede for å kontrollere den å jobbe samen med han, for en bedre fremtid :):klem:

Takk for svar. Men jeg vet liksom ikke hvor jeg skal begynne samtalen, kanskje jeg bør skrive det ned siden jeg kommer til å gråte i stykker uansett. Jeg er bare redd for at han ikke skal si noe etter jeg blotter meg helt.

Angående middager så blir jeg nesten alltid med til familien hans, men det er noe med de på vår alder jeg ikke takler. Jeg føler alt blir et sabla press og jeg får ingen glede av det samme hvor hardt jeg prøver.. Folk har blitt skuffet over meg hele livet, og nå begynner han også. Uff.. Som jeg vaser meg inn i ting.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

At han er hyggelig og blid mot kompiser må du da klare å unne han ?

Gi han litt avstand, hvis du føler han er lei av deg?

Menn er ikke så innviklet når det kommer til stykke :)

Men.......jeg ble "syk" med angst og deprisjon ETTER jeg ble sammen med min ex, etter det ble slutt, ble jeg "frisk" igjen... Kanskje du rett og slett er i ett feil forhold ? Who know's..

Ja, jeg unner han det. Men det er bare litt tungt å høre på når vi ikke klarer å kommunisere.

Jeg slet ikke i like stor grad før vi ble sammen, så jeg frykter jeg rett og slett har gjort meg litt avhengig. Håper hjelpen som venter kan hjelpe meg, skulle bare ønske han ikke ga opp akkurat nå når det kommer til det store stykket.

ts

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar. Men jeg vet liksom ikke hvor jeg skal begynne samtalen, kanskje jeg bør skrive det ned siden jeg kommer til å gråte i stykker uansett. Jeg er bare redd for at han ikke skal si noe etter jeg blotter meg helt.

Angående middager så blir jeg nesten alltid med til familien hans, men det er noe med de på vår alder jeg ikke takler. Jeg føler alt blir et sabla press og jeg får ingen glede av det samme hvor hardt jeg prøver.. Folk har blitt skuffet over meg hele livet, og nå begynner han også. Uff.. Som jeg vaser meg inn i ting.

Nå kommer jeg til å være hard mot deg for jeg tror ikke det hjelper deg en dritt om jeg kommer med kos, klem og stakkars deg. Da kommer du bare til å synke ytterligere ned i den gjørma med selvmedlidenhet som du sitter i. Klarer du ut fra innlegget du er sitert på å skjønne hvorfor kjæresten din begynner å gå lei? Kan du skjønne at han er sliten av en hverdag som dreier seg om deg, sykdommen din og alt du ikke takler, orker, klarer og har glede av? Du har allerede lagt føringen for livet ditt du, for du har jo angst og depresjoner. Og det minst samboeren din bør gjøre da er jo og lytte, støtte og trøste? Gud forby at han skulle ha en dårlig dag eller sliter med et forhold der hans følelser og behov er en underprioritet fordi du har jo angst og depresjoner. Ja, det er godt mulig du ville fått veldig lite ut av middagen med hans venner. Men tenkte du i det hele tatt på at det kunne betydd mye for han?

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå kommer jeg til å være hard mot deg for jeg tror ikke det hjelper deg en dritt om jeg kommer med kos, klem og stakkars deg. Da kommer du bare til å synke ytterligere ned i den gjørma med selvmedlidenhet som du sitter i. Klarer du ut fra innlegget du er sitert på å skjønne hvorfor kjæresten din begynner å gå lei? Kan du skjønne at han er sliten av en hverdag som dreier seg om deg, sykdommen din og alt du ikke takler, orker, klarer og har glede av? Du har allerede lagt føringen for livet ditt du, for du har jo angst og depresjoner. Og det minst samboeren din bør gjøre da er jo og lytte, støtte og trøste? Gud forby at han skulle ha en dårlig dag eller sliter med et forhold der hans følelser og behov er en underprioritet fordi du har jo angst og depresjoner. Ja, det er godt mulig du ville fått veldig lite ut av middagen med hans venner. Men tenkte du i det hele tatt på at det kunne betydd mye for han?

Bare bra at noen er frempå. Men greia er at jeg ikke snakker mye om meg selv til han nettopp fordi jeg ikke vil være klengete og plage han mer enn nødvendig fordi jeg vet han sliter nok med en noe ustabil familie. Jeg sier ifra når det er noe jeg ikke klarer, selvmedlidenheten sitter jeg og gir meg selv. Fòrer vel bare det negative når jeg holder på slik.

Og nei jeg tenkte ikke på hva det ville bety for han, og jeg synes virkelig han kunne fortalt meg det hvis det skulle betydd noe. Jeg sa vel i et snurt tonefall "Ble du sur nå da?", og får "Neida" i respons.

Det er ikke mennesker han har kjent lenge han ber meg spise hos. Og lei er han av alt, annet enn kompisene og dataspillene.

ts

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du gir ham støtte på de tingene du mener er viktig, som hvordan dagen hans var, hva han tenker og er opptatt av. Men det han kanskje savner støtte på er å ha en kjæreste som støtter ham i det sosiale, som støtter ham og er med ham ut og finner på ting sammen med ham og vennene hans. Han har nok gledet seg til å ta med deg ut til vennene sine, og så orker du ikke... dette oppleves nok like lite støttende for ham som det du opplever at han støtter deg lite på.

Han har sine behov i forhold til sin kjæreste, og han har sine forventninger til det en kjæreste skal være. Du har forventninger om at en kjæreste skal forstå og gi emosjonell støtte, og ikke minst forventer du at kjæresten skal være sjofør og din eneste støtteperson i livet. Han på sin side forventer kanskje at et par skal være likeverdige partnere, hvor dere kan dra ut sammen og oppleve livet sammen. Han opplever ikke å motta støtte for hans behov og forventninger i et forhold på lik linje med at du ikke opplever dette.

Jeg tror du bør tenke på alle de tingene du heller ikke kan gi ham, og ikke bare fokusere på hva han ikke gir deg i forholdet. Du har angst ja, men det forandrer ikke det faktum at det er mye i dette forholdet som ikke fungerre slik at han får sine ønsker delt heller. Du blir også irritert over at han er glad sammen med kompisene sine. Dette plukker han opp på. Hvordan tror du det er for ham å ha en kjæreste som blir irritert når han snakker med noen som gjør ham glad og som kan gi ham energi og glede?

Jeg sier ikke dette for å gjøre deg lei. Jeg sier heller ikke dette for å påpeke at du er en dårlig kjæreste, men jeg ønsker å vise deg at det er ganske mye han heller ikke får i dette forholdet og at det nok er mye han også savner fra deg. Det er tungt å være den eneste støttespilleren og psykisk sykdom tærer mye på et forhold, nettopp fordi det bir mye fokus på hva den syke har behov for og den andre må være forståelsesfull og sette sine ønsker og behov til siden.

Det er trist at du har det vondt. Det er trist at dette gjør at forholdet deres ikke funker ordentlig. Men det er viktig at du forstår hvordan det er å være på den andre siden. Jeg har hatt en mann som var deprimert, og det ledet til at jeg selv ble utmattet og deprimert til slutt også. Mannen gav meg aldri energi, han gav meg lite glede fordi han alltid så problemer og pessimissme i allt rundt seg. Hans depresjon ble min livsstil og det gjorde at jeg led like mye av hans depresjon som det han gjorde. Det er viktig å forstå den andre siden i denne saken også.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Bare bra at noen er frempå. Men greia er at jeg ikke snakker mye om meg selv til han nettopp fordi jeg ikke vil være klengete og plage han mer enn nødvendig fordi jeg vet han sliter nok med en noe ustabil familie. Jeg sier ifra når det er noe jeg ikke klarer, selvmedlidenheten sitter jeg og gir meg selv. Fòrer vel bare det negative når jeg holder på slik.

Og nei jeg tenkte ikke på hva det ville bety for han, og jeg synes virkelig han kunne fortalt meg det hvis det skulle betydd noe. Jeg sa vel i et snurt tonefall "Ble du sur nå da?", og får "Neida" i respons.

Det er ikke mennesker han har kjent lenge han ber meg spise hos. Og lei er han av alt, annet enn kompisene og dataspillene.

ts

Det spiller ingen rolle om du ikke snakker om deg selv til han for du har latt sykdommen din ta så stor plass i livet ditt at det uansett vil prege dere begge i aller høyeste grad. Det sier seg jo selv når du ikke klarer å ta bussen eller ønsker å stille opp på sosiale sammenhenger utover en familiemiddag hos hans eller dine. At han har resignert fullstendig og tyr til kompiser og dataspill er vel ikke rart for hva annet kan han gjøre? Dere to får jo ikke gjort noe utenfor husets fire vegger uansett. Og dette du sier om vennemiddagen er kun bortforklaringer for å rettferdiggjøre at du nok en gang satte føringen for kvelden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for langt og innholdsrikt svar. Øynene mine gikk virkelig mer opp når jeg leste det fra en med erfaring fra den andre siden. Får meg til å tenke på at jeg kanskje ikke klarer å gi han det han trenger, og når jeg ikke kan gi hvordan kan han?

Lett å bli oppgitt, men jeg får prøve å stille opp mer for han selv hvor vanskelig det er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det spiller ingen rolle om du ikke snakker om deg selv til han for du har latt sykdommen din ta så stor plass i livet ditt at det uansett vil prege dere begge i aller høyeste grad. Det sier seg jo selv når du ikke klarer å ta bussen eller ønsker å stille opp på sosiale sammenhenger utover en familiemiddag hos hans eller dine. At han har resignert fullstendig og tyr til kompiser og dataspill er vel ikke rart for hva annet kan han gjøre? Dere to får jo ikke gjort noe utenfor husets fire vegger uansett. Og dette du sier om vennemiddagen er kun bortforklaringer for å rettferdiggjøre at du nok en gang satte føringen for kvelden.

Tja, jeg tørr å gå utenfor huset og ofte spør jeg om han vil være med på en gåtur eller lignende. Det orker han sjeldent.. Ingenting er bra nok før vi er blant andre mennesker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Tja, jeg tørr å gå utenfor huset og ofte spør jeg om han vil være med på en gåtur eller lignende. Det orker han sjeldent.. Ingenting er bra nok før vi er blant andre mennesker.

Fordi han sikkert vil tilbringe tid med andre enn -bare- deg.

Uten at det er vondt ment.

Endret av Fikira
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

hva gjør du på dagene? Dersom du er så syk at du ikke gjør annet enn å være hjemme eller i behandling skjønner jeg godt hans behov for å finne glede noe sted. For da vil du være veldig endimensjonell med fokus kun på deg selv og sykdommen din.

Og at han ønsker at du skal være med ut blant andre folk er da ikke rart.

Husk også at psykisk sykdom "smitter", i den forstand at den psykisk syke suger all energi ut av de rundt seg uten å kunne støtte når de rundt en trenger et løft. Du skal være veldig glad for at samboeren din pleier vennskap. For han trenger noen som kan gi han positiv energi. Hadde han ikke hatt det, hadde antagelig han fulgt etter deg hakk i hæl sykdomsmessig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man forstår jo at andre mennesker kan ha problemer og tunge tider, depresjoner osv... men hvis det virker som personen ikke gjør noe stort med det over lang tid, så mister man jo litt gnisten. Det er jo ikke attraktivt å være sammen med noen som ikke tar initiativ til å forsøke å fikse på tilværelsen.

Du sier at du skal ta tak i det NÅ; hvorfor ikke tidligere? Han er også et menneske, han blir veldig sliten av at du sikkert ikke klarer noe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min situasjon er ganske lik din. Jeg har vært arbeidsufør i over to år nå pga angst.

Mannen min er som din, god og snill. Men det er nok som mange andre sier her at vi må ta ansvar for forholdene våre selv om vi er syke.

Min mann har selv blitt deprimert i det siste og sier han vil flytte... Grusomt rett og slett!! Jeg er jo så glad i mannen min!! Håper virkelig det ikke har gått så langt at jeg mister han..

Jeg må bare finne styrke å forsøke å være en god partner på tross av min angst, skal vårt samliv fungere.

Jeg tar bussen selv om jeg får panikk, det bare MÅ jeg gjøre. Men når det kommer til sosiale ting er jeg som deg å vil helst slippe.

Men noe som hjelper godt er trening, jeg trener styrke hjemme og går lange turer i skogen, det lindrer angst.

Du må starte med å tro på at du kan så mye mer enn det du presterer pr i dag!!! For vi kan alle strekke oss utover våre grenser uansett hvilket nivå vi er på:)

Veit alt om hvor vanskelig det er å kommunisere med en mann, føles ofte som å snakke til en vegg. Jeg forsøker å ta fysisk kontakt isteden da vi snakker dårlig sammen.

Lykke til! Ha tro på deg selv og din styrke:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...