Hvordan holde depresjonene i sjakk?

[AnonymBruker]

Jeg har i mange år slitt med depresjoner. De kommer og går, når de først kommer kan de vare en dag, en uke, en måned - det er aldri godt å si. Stort sett kommer de for en liten periode, så går det greit igjen en stund, men nå har de kommet og manifestert seg relativt godt. Det største problemet akkurat nå er at jeg har veldig store problemer med å studere når jeg er deprimert. Både konsentrasjonen og motivasjonen faller bort og jeg blir sittende i mitt eget lille sorte hull uten å få gjort stort. Tidligere har det gått greit fordi depresjonene har gitt seg etter en liten stund og jeg har kunnet hente inn det jeg har mistet, men nå har de vært her såpass lenge at jeg begynner å bli bekymret. Jeg har ikke lyst til å sykmelde meg, jeg har veldig lyst til å fortsette studiene og komme meg videre. Jeg har heller ikke lyst til å begynne på medisiner, da dette som sagt har vært et problem som har kommet i bølger siden jeg begynte å slite med det tidlig i tenårene (er nå i tidlige tyveår), og jeg nødig vil sitte medisiert uten å vite om jeg føler meg ok pga. medisinene eller om jeg er inne i en god periode (det kan tidvis gå et par måneder uten at jeg møter på mer enn en vanskelig dag eller to). Det jeg lurer på er om noen av dere har noen forslag til hvordan jeg kan bryte gjennom barrieren som depresjonene setter opp slik at jeg kan få arbeidet med studiene. Mine egne små "knep" kommer til kort og jeg trenger rett og slett ideer fra andre som kanskje kjenner problemet om hvordan jeg kan overvinne det i alle fall noen timer, legge det vekk på en måte. Jeg innser at det kanskje ikke er mulig, men jeg tenkte jeg ville høre før jeg gir opp.

[Becka]

Hei..

Tror vi er litt i samme båt når det kommer til depresjon. Har også hatt det litt frem og tilbake i noen år, og som meg deg, så vet jeg aldri hvor lenge den vedvarer. Plutselig kan den være over, uten at jeg har gjort noe for det egentlig.. Men, det er jo likevel fryktelig vondt at det stadig skal være et tilbakevendene problem. Deg som meg, så ønsker jeg jo mer enn noe å ikke ha det, jeg vil heller ikke sykemelde meg!Og vil heller ikke gå på medisiner. Jeg er normalt sett ei jente med godt humør og med glede over livet. Så hvorfor skjer dette?

Det verste er at det ofte kan komme snikende når jeg ikke har noen grunn for det... Om man er depremert av en årsak, så er det i allefall en årsak!

Da, vel, det er jo sikkert en årsak, som jeg kanskje aldri har kommet til bunns i... Jeg har hatt psykolog hjelp en periode, men aldri lenge nok. Jeg har mer gått til legen min. Har du noen å prate med?

Jeg har dessverre ingen veldig gode råd, for jeg sliter jo med det selv, og selvom jeg vet mye av hva som kan hjelpe osv, så er jeg jo selv ikke kvitt det.. Men, vi vil i allefall. Vi ønsker å gjøre noe med. Å bli kvitt depresjon tror jeg kan være en lang prosess.. Har du forsøkt Kognetiv terapi? Jeg gikk på det, men det har heller ikke være noen vidunder kur for meg. Men kan kanskje hjelpe for deg!

Send meg gjerne en PM om du trenger noen å skrive med. Ble ikke så mye hjelp i innlegget mitt ser jeg, men jeg vet i allefall åssen du har det.

[PepsiMax]

Depresjoner er virkelig ikke noe særig!

Kjenner meg igjen i det at de kommer og går ja... Bare i lengere perioder hos meg.

Første jeg tenker på er om du har noen å snakke med? Kansje du kan finne noen årsak til depresjonene!

Skjønner deg kjempe godt både ang sykemelding og medisiner, føler det på akkurat samme måte. Har vurdert å kjøpe sånn lampe man skal sitte forran. Tenker hvis den kan gi litt mer energi så blir det lettere å komme igjennom depresjonen(e) også?

[AnonymBruker]

Exercise.

Diet.

Sleep.

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg kan ikke så mye om det,men jeg vil ambefale deg å snakke med noen. Dra til psykolog og finn ut av hva det er som gjør deg trist og nede. Det er jo en prosess, men det hjelper vel å føle at man er i gang med noe og at man ikke er alene. Alt kommer til å ordne seg tilslutt og ting vil roe seg ned. Få hjelp til å komme deg i gang og sette deg på riktig tanker. Skjønner at du ikke vil sykemlede deg, men kanskje det er godt for deg å ta en uke hvor du kan dra til psykolog og ikke minst ta vare på deg selv. For husk at det er det viktigste! Om du ikke bruker den tiden du trenger på å komme deg, vil det henge over deg og kanskje i det lange løp gjøre det vanskeligere i forhold til f.eks studier?

Husk at det er vanlig med deprisjon, det er mange unge som er deprimerte og det ER mulig å komme seg over det. Det krever bare litt. Tror det er en viktig prioritering for deg. Om du er sliten og lei deg, ta deg selv i nakkeskinnet, ring legen din. Bare den tlf har satt prosessen i gang:)

Jeg mener ikke presse på med noe jeg ikke kan, men er ung selv og har hatt det ganske tungt til tider jeg også. Prøver bare å dele litt av det som hjalp meg

Jeg lurer på om jeg kan stille et spørsmål ang dette....?

Hva er det som kjennetegner en deprisjon?

Håper du finner ut av det <3

[AnonymBruker]

Jeg har dystymi og dette er "oppskriften" min for å leve nogenlunde normalt.

• 
  
  
• Fast legge- og våkningstidspunkt. Det er spesielt viktig om vinteren å få hvert sekund av dagslys i fjeset.
  
  
• Setter på oppkvikkende musikk første 30 min etter jeg våkner. Lag en spilleliste, eller søk etter en på nettet. (selv måtte jeg starte dagen min med the rascals - a beautiful morning i dag)
  
  
• Plasserer lapper med motiverende ordtak og komplimenter på strategiske plasser som jeg ser hver dag.
  
  
• Etter mine første 30 min med musikk og gjerne litt tøy og bøy, setter jeg på mozart eller annen beroligende musikk mens jeg spiser frokost.
  
  
• På vei til jobb setter jeg på litt motiverende musikk på øret.
  
  
• Om jeg skulle få noen negative tanker, så skriver jeg ned den som plager meg mest. På samme ark skriver jeg ned positive ting innen samme emne. Det finnes alltid noe positivt.
  
  
• Hver kveld skriver jeg ned minst 3 ting som jeg er glad jeg fikk gjort den dagen, eller andre ting som jeg ble glad for. (et smil fra en fremmed, god frokost osv)
  
  
• Når jeg skal sove setter jeg på beroligende lyder. (ja, jeg er avhengig av iPoden min)
  
  
• Trener 30 min hver dag, og minst en gang i uken tar jeg en spasertur i fjellet.
  
  
• Spis sunt! Masse grønnsaker og fisk, ta tran også (den med sitronsmak er fint fordøyelig for de fleste). En dag i uken kan være kosedag hvor du spiser det du ønsker, så har du noe å se frem til.
  

Noe av det høres kanskje fjåsete ut, men hey det funker for meg.

[Gjest Gjest]

Det som virker best (som jeg vet om):

Gå en tur i frisk luft, hver dag, uansett vær!

Det kan være tøft å tvinge seg selv, særlig når det er guffent vær og man helst vil ligge under dyna...

men det virker.

Prøv det over en periode, kanskje det er det som skal til.

Også er det godt for kroppen også.

Lykke til og god bedring!

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar alle sammen. Jeg har ikke gått til psykolog eller pratet med legen min, rett og slett fordi jeg ikke tror det har noe for seg. Kanskje jeg tar feil? Jeg skal vurdere å prate med legen min om dette, kanskje hun har noe å komme med.

Becka: Tusen takk for oppmuntrende ord. Det er godt å høre at jeg ikke er alene om å føle som jeg gjør. Jeg har aldri prøvd kognitiv terapi, det høres litt skummelt ut synes jeg..? Hvordan ble dette gjennomført for deg?

Grethe87: Sånn lampe har jeg ikke tenkt på, men det var kanskje ingen dum idé. Jeg har hørt at de skal hjelpe...

AB #4: Done, done, and done.

AB #5: Det er mye forskjellig som kan kjennetegne depresjoner. De fleste er litt deprimerte på et eller annet punkt i livet, men i mitt hode er det en vesentlig faktor at folk som faktisk lider av depresjoner ofte ikke vet hvorfor de er lei seg. De blir bare triste og føler seg langt nede ofte uten å ane hvorfor. For dem er vil det ofte også vare lenge. Mens folk flest gjerne går gjennom en litt mørk periode i f.eks. tenårene, vil folk som er deprimerte gjerne være det av og på i mange år, noen hele livet. I mitt tilfelle f.eks.: Jeg har en fantastisk kjæreste, godt forhold til familien, gode venner og går på det studiet jeg ønsker. Allikevel kommer det tider da jeg bare har lyst til å grave meg ned, gjemme meg bort, til og med ta slutt på livet mitt. Det tyder for meg på at det er noe biologisk som ligger bak - ikke at jeg ikke er fornøyd med livet mitt.

AB #6: Tusen takk for mange gode forslag. Jeg hadde faktisk en periode hvor jeg alltid startet dagen med samme spilleliste. Jeg tror jammen jeg skal begynne med det igjen, for jeg husker jeg trivdes i den rutinen!

[AnonymBruker]

Gjest #7: Takk for tips. Jeg burde faktisk gå flere turer ute. Jeg trener jo inne, så jeg får ikke så mye frisk luft som jeg burde. Takk for tips

[Gjest student]

Hei du! Vil sende deg noen oppmuntrende ord og si at jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Har selv opplevd flere runder med depresjon, men har alltid kommet ut av det (hittil!). Med årene har det blitt lengre mellom dem - etterhvert som følelsen av å strekke til, mestre og av å bety noe for andre har blitt sterkere, og jeg generelt har blitt tryggere på meg selv. Sier ikke at det er slik for alle, men det hjalp meg å bli eldre.

Dersom du føler at det går "feil vei", at depresjonene blir tyngre, mer langvarige og vanskeligere å komme ut av, vil jeg anbefale at du oppsøker hjelp. Å gå til fastlegen kan være en metode - min lege henviste meg til psykolog da jeg fortalte hvordan jeg hadde det. Jeg gikk aldri til psykolog, fordi dersom man skal det, må man kjempe skikkelig med systemet for å i det hele tatt få time. Slik er det hvertfall i byen jeg bor, kanskje ventelistene er kortere hos deg. Men det som hjalp, var at legen tok meg på alvor og sa at ja, det jeg opplevde som forferdelig vanskelig var reelt og ikke noe jeg innbilte meg eller overdramatiserte. Derfor ble det også lettere å anerkjenne overfor meg selv følelsene mine, og ta meg selv (og sykdommen som depresjon er) på alvor.

Slik som AB over her med dystemi gjør - tar seg selv på alvor og gjør de grepene som trengs for å holde seg i sjakk.

Dersom du klarer - forsøk å senke kravene til deg selv en periode. Si til deg selv at i dag trenger jeg kun klare én ting (eller fler, dersom du føler deg i stand til det). For meg kunne det være enkle greier - skrive en jobbsøknad. Ringe en venn. Gå en tur. Og vær fornøyd med deg selv fordi du klarte det. Ha en kort horisont på det du skal utføre - ikke lag planer for lang tid fremover, men det du ser du kan klare.

Håper du kommer deg ut av det! Men det er absolutt ingen skam i å være deprimert. Rundt 10 % av befolkningen har psykiske sykdommer, og depresjon er faktisk vanligst blandt unge kvinner. Så du er ikke alene.