Hva er det beste jeg kan gjøre med en vanskelig samboer?

[Gjest döderlein]

Jeg bor sammen med ei jente, og det er noen ting som plager meg litt. Hun er helt utrolig oppmerksomhetssyk og har et stort konkurranseinstinkt. Og jeg veit ikke helt hvordan jeg skal takle det. Jeg veit ikke helt hvor jeg skal begynne... Jeg veit at hun har slitt psykisk før, og har en tendens til å lage en annerledes virkelighet i hodet sitt(veit dette av erfaring). Jeg har ikke kjent henne så lenge selv, men har snakket med ei som har det. Hun fortalte at hun alltid har vært god i det hun har gjort, og har vært en av de "populære" som har fått mye oppmerksomhet. Det virker på en måte som det er et slag for henne at det ikke funker sånn på dette nye stedet, og at hun ikke får fra andre det hun har pleid. Hun sa også at hun nærmest virker "bitter" og litt halvsur for at de rundt henne sånn som hun vil de skal. Hun har aldri bodd hjemmefra før, og er vel vant med at andre føyer seg etter henne og hører på henne som en mor gjør.

Hun snakker om trening og spising hele tiden, og det virker som om hun skal konkurere med meg og andre på det punktet av en eller annen grunn. Hun har til og med snakket til andre om at hun spiser så sunt, mens vi andre hun bor med ikke gjør det på samme måte som henne. Selv om vi spiser ganske så likt. Og dette var dagen etter hun hadde sneket seg ut og spist fastfood i all hemmelighet. Det virker som hun stadig skal være bedre enn de rundt seg, og prøver å hevde seg. Hver gang vi er blandt andre folk, drar hun frem at hun har trent osv.. Jeg forstår egentlig ikke hvorfor hun bryr seg så mye om hva vi andre gjør, og har behov for å fortelle om det? Eller tror at andre vil høre om det hele tiden? Det høres kanskje kynisk ut, men hun har da egentlig ingenting med hva vi andre spiser eller gjør? Hun har flere ganger brydd seg med hva jeg har gjort, på den måten at det har satt meg i en vanskelig situasjon når det kommer til forhold med andre mennesker. Det kan nesten virke som hun har et stort behov for å kontrolere meg.

Jeg synes det er litt vanskelig å skulle si ifra om noe sånt, egentlig. Jeg prøver å lukke øra og nikke, men jeg blir rett og slett lei. Lei av at hun skal prate så høyt(i volum) og om seg selv, og vil at andre skal gi henne oppmerksomhet. Her om dagen gikk hun rundt her og var dårlig av et eller annet. Det er såklart greit det, men da viser hun det så UTROLIG tydelig at hun vil at andre skal gi henne oppmerksomhet. Alt rundt henne skal styres etter hennes behov, og det er ikke bare jeg som har sagt det. Har hun en dårlig dag, så er det helvette for de rundt. Jeg høres kanskje slem ut, men det er vanskelig å forholde seg til.

Hva er det beste jeg kan gjøre ut av denne situasjonen?

[Gjest Purple Haze]

Når jeg leser din beskrivelse av denne jenta, tenker jeg at hun trenger hjelp. Sannsynligvis innser hun ikke det selv, så du må nok gå forsiktig fram. Sett deg ned og snakk med henne om det du opplever som problematisk. Blir hun opprørt eller sint for at du tar det opp, så kan du jo alliere deg med en venninne av henne som kan backe deg litt opp, f.eks.

Du kan nok ikke hjelpe henne til å endre seg. Det tror jeg blir feil rolle for deg å ta. Men du kan oppfordre henne til å søke hjelp, da du oppfatter dette som slitsomt og usunt.

[Gjest döderlein]

Når jeg leser din beskrivelse av denne jenta, tenker jeg at hun trenger hjelp. Sannsynligvis innser hun ikke det selv, så du må nok gå forsiktig fram. Sett deg ned og snakk med henne om det du opplever som problematisk. Blir hun opprørt eller sint for at du tar det opp, så kan du jo alliere deg med en venninne av henne som kan backe deg litt opp, f.eks.

Du kan nok ikke hjelpe henne til å endre seg. Det tror jeg blir feil rolle for deg å ta. Men du kan oppfordre henne til å søke hjelp, da du oppfatter dette som slitsomt og usunt.

Det er litt skummelt også, for hun trener og presser seg selv helt til hun blir sengeliggende en hel kveld - det kan jo umulig være bra. Det er jo en grunn til at hun ble syk forrige gang.

Ja, jeg forstår at jeg ikke kan få henne til å endre seg. Men hvordan synes du jeg skal gå frem og fortelle? jeg kan jo ikke akkurat si at jeg synes hun er oppmerksomhetssyk og altfor konkurransemenneske. Synes det er vanskelig å finne ord for noe sånt, men fortsatt få henne til å forstå hva det handler om.

[Gjest Tsunade]

Jeg er enig med Purple Haze; jenta trenger hjelp, for dette høres ikke helt sunt ut.

Og jeg er enig med deg, döderlein, det er ikke bare å buse på heller.

Hva med å ta en vennlig vinkling, si at du er bekymret for hardkjøret hun utsetter seg for, og at du ønsker henne godt.

Jeg får et sterkt inntrykk av at hun er en perfeksjonist, og perfeksjonister er ofte misfornøyde med alt og alle - men aller mest seg selv. Det er derfor hun skryter i vei, for hun er redd for å være mislykket, uperfekt.

Det høres slitsomt ut, slik du forteller om hennes fokus på seg selv, og at hun er vant til å få viljen sin.

Men den taktikken fungerer ikke lenger, og det merker hun.

Så hun prøver og prøver på den eneste måten hun kan.

Jeg syns synd i henne, for hun er nok et produkt av sin oppdragelse og neppe særlig lykkelig.

Men hun vet kanskje ikke hvorfor ennå.

Hun trenger hjelp til å slappe av, og akseptere seg og andre mennesker som de langt fra feilfrie vesnene vi er.

[Pinklightning]

Tror du hun kan ha en spiseforstyrrelse? Høres veldig ut som en venninne av meg som har det.. Sykelig opptatt av oppmerksomhet, mat, trening og alltid være best. Trenger ikke bety noe selvsagt, har bare oppfatning av at for min venninne kom mye av dette fra spiseforstyrrelsen.

[juliane]

Jeg bor sammen med ei jente, og det er noen ting som plager meg litt. Hun er helt utrolig oppmerksomhetssyk og har et stort konkurranseinstinkt. Og jeg veit ikke helt hvordan jeg skal takle det. Jeg veit ikke helt hvor jeg skal begynne... Jeg veit at hun har slitt psykisk før, og har en tendens til å lage en annerledes virkelighet i hodet sitt(veit dette av erfaring). Jeg har ikke kjent henne så lenge selv, men har snakket med ei som har det. Hun fortalte at hun alltid har vært god i det hun har gjort, og har vært en av de "populære" som har fått mye oppmerksomhet. Det virker på en måte som det er et slag for henne at det ikke funker sånn på dette nye stedet, og at hun ikke får fra andre det hun har pleid. Hun sa også at hun nærmest virker "bitter" og litt halvsur for at de rundt henne sånn som hun vil de skal. Hun har aldri bodd hjemmefra før, og er vel vant med at andre føyer seg etter henne og hører på henne som en mor gjør.

Hun snakker om trening og spising hele tiden, og det virker som om hun skal konkurere med meg og andre på det punktet av en eller annen grunn. Hun har til og med snakket til andre om at hun spiser så sunt, mens vi andre hun bor med ikke gjør det på samme måte som henne. Selv om vi spiser ganske så likt. Og dette var dagen etter hun hadde sneket seg ut og spist fastfood i all hemmelighet. Det virker som hun stadig skal være bedre enn de rundt seg, og prøver å hevde seg. Hver gang vi er blandt andre folk, drar hun frem at hun har trent osv.. Jeg forstår egentlig ikke hvorfor hun bryr seg så mye om hva vi andre gjør, og har behov for å fortelle om det? Eller tror at andre vil høre om det hele tiden? Det høres kanskje kynisk ut, men hun har da egentlig ingenting med hva vi andre spiser eller gjør? Hun har flere ganger brydd seg med hva jeg har gjort, på den måten at det har satt meg i en vanskelig situasjon når det kommer til forhold med andre mennesker. Det kan nesten virke som hun har et stort behov for å kontrolere meg.

Jeg synes det er litt vanskelig å skulle si ifra om noe sånt, egentlig. Jeg prøver å lukke øra og nikke, men jeg blir rett og slett lei. Lei av at hun skal prate så høyt(i volum) og om seg selv, og vil at andre skal gi henne oppmerksomhet. Her om dagen gikk hun rundt her og var dårlig av et eller annet. Det er såklart greit det, men da viser hun det så UTROLIG tydelig at hun vil at andre skal gi henne oppmerksomhet. Alt rundt henne skal styres etter hennes behov, og det er ikke bare jeg som har sagt det. Har hun en dårlig dag, så er det helvette for de rundt. Jeg høres kanskje slem ut, men det er vanskelig å forholde seg til.

Hva er det beste jeg kan gjøre ut av denne situasjonen?

Se på de tingene jeg har understreket i startinnlegget ditt. Jeg er 99.99% sikker på at samboeren din har en spiseforstyrrelse, hun fyller virkelig alle kriterier. (Og jeg vet hva jeg snakker om.)

Hva du skal gjøre med det er derimot en annen sak, det er ikke så lett å hjelpe noen med spiseforstyrrelser som ikke vil det selv. I første omgang ville jeg kanskje snakket med noen som er nærmere henne enn det du er, og fortalt at jeg var bekymret? Dessuten ville jeg passe meg veldig for å i det hele tatt snakke med henne om spising og trening, for både skryt og negative utsagn vil bare trigge henne til å bli enda mer besatt av dette. Prøv heller å gi henne positiv oppmerksomhet på områder som ikke har det minste med mat og trening å gjøre.

[Gjest döderlein]

Jeg er enig med Purple Haze; jenta trenger hjelp, for dette høres ikke helt sunt ut.

Og jeg er enig med deg, döderlein, det er ikke bare å buse på heller.

Hva med å ta en vennlig vinkling, si at du er bekymret for hardkjøret hun utsetter seg for, og at du ønsker henne godt.

Jeg får et sterkt inntrykk av at hun er en perfeksjonist, og perfeksjonister er ofte misfornøyde med alt og alle - men aller mest seg selv. Det er derfor hun skryter i vei, for hun er redd for å være mislykket, uperfekt.

Det høres slitsomt ut, slik du forteller om hennes fokus på seg selv, og at hun er vant til å få viljen sin.

Men den taktikken fungerer ikke lenger, og det merker hun.

Så hun prøver og prøver på den eneste måten hun kan.

Jeg syns synd i henne, for hun er nok et produkt av sin oppdragelse og neppe særlig lykkelig.

Men hun vet kanskje ikke hvorfor ennå.

Hun trenger hjelp til å slappe av, og akseptere seg og andre mennesker som de langt fra feilfrie vesnene vi er.

Jeg snakket faktisk med henne i dag, siden hun har vært dårlig. Sa jeg er bekymret for henne, og kanskje hun presser seg selv for hardt og at jeg blir bekymret siden det har gått så langt før. Da sa hun at det var ikke noe sånt at hun hadde presset seg for mye nå, og at det kjennes annerledes ut. Denne gangen var det infulensa. Det er greit nok at hun er syk, men allikevel klarer jeg ikke la være å irritere meg over måten hun lager lyder i smerte og vrir seg - jeg tenker med en gang at hun vil ha en form for oppmerksomhet. Jeg skjønner det ikke.

Ja, hun trenger å slappe av og akseptere seg selv og andre. Men akkurat det kan ikke jeg fortelle henne. Det må være ganske vanskelig å innse sånne ting selv.

Endret 2. februar 2011 av döderlein

[Gjest döderlein]

Se på de tingene jeg har understreket i startinnlegget ditt. Jeg er 99.99% sikker på at samboeren din har en spiseforstyrrelse, hun fyller virkelig alle kriterier. (Og jeg vet hva jeg snakker om.)

Hva du skal gjøre med det er derimot en annen sak, det er ikke så lett å hjelpe noen med spiseforstyrrelser som ikke vil det selv. I første omgang ville jeg kanskje snakket med noen som er nærmere henne enn det du er, og fortalt at jeg var bekymret? Dessuten ville jeg passe meg veldig for å i det hele tatt snakke med henne om spising og trening, for både skryt og negative utsagn vil bare trigge henne til å bli enda mer besatt av dette. Prøv heller å gi henne positiv oppmerksomhet på områder som ikke har det minste med mat og trening å gjøre.

Hvilken type spiseforstyrrelse tror du hun har, iallfall? Jeg tenker for meg selv at hun har dårlig selvbilde og er veldig opptatt av mat og trening, men ikke så langt som spiseforstyrrelse. Hun spiser jo, men vil ofte fremstå som hun spiser sunnere enn hun gjør og trener mye. Hvis hun har en dårlig dag, kan det virke som hun må ha bekreftelse fra meg at hun "fortjener" å være hjemme denne dagen og ikke trene.

Det var veldig fint det du sa om å skryte på andre ting ang. henne enn trening og mat, og jeg har prøvd denne taktikken i dag. Det virket som hun ble glad for det jeg sa.