Etter utroskapen

[Gjest seriøs]

KVINNER, kan dere kommentere litt om erfaringer rundt "ofre" av utroskap, som valgte å bli i første omgang, men senere synes det er vanskelig å opparbeide nære, fortrolige følelser igjen for partneren. Jeg er en slik kvinne. Jeg er virkelig glad i mannen min, men jeg forakter ham liksom. Synes han er en sviker, umandig og æresløs. Nå skal vi tilogmed bygge hus sammen. Jeg går nesten å venter på å få et "klarsyn" på hva jeg skal gjøre. Kan man føle at man er glad i noen, men at man har null respekt for vedkommende. Har egentlig ikke lenger så lyst på sex med ham heller, men gjør det for å være grei. Han har fått litt potensproblemer av og til og jeg prøver å være forståelsesfull, men egentlig synes jeg han er en patetisk stakkar. Han har ingen fysiske handikap og jeg er sikker på at det er psykisk, at han oppfatter hva jeg føler for ham. At jeg egentlig er glad i ham, men at jeg på en måte har mistet de virkelig gode, nære følelsene. Han er kjekk og forsøker å reparere forholdet så godt han kan, men jeg klarer ikke å mobilisere kjærlighet- og tenningsfølelsene mine for ham lenger. Jeg stoler ikke på ham lenger, synes han er litt slesk.

Jeg føler ikke glede over å pynte meg for ham heller, eller å gjøre noe for ham. Synes ikke han fortjener meg egentlig. Jeg er ganske populær hos menn, men har aldri latt meg besnære av det. Nå tenker jeg at jeg ikke skal være så "prippen" men heller glede meg over min popularitet og ta for meg, slik han har gjort. Ja føler egentlig at jeg vil hevne meg litt, at han virkelig skal føle at "rotta" gnager i magen, slik jeg følte det. Har overhode ikke tenkt å tilgi, ingen av dem. Lurer på om dette er noe å gå videre på da? Er jeg umoden. Nå er det jeg som har "overtaket" i forholdet, men kjenner ingen glede over det. Det har gått over 2 år nå og jeg ønsker å komme til en avgjørelse, men er redd for å velge feil. Hvordan legger man egentlig slikt bak seg. Hevne seg skikkelig og la mannen få greie på det, slik at man kan være trygg på at dette ALDRI hender igjen, eller tilgi, være god og bestemme seg for at dette skal legges bak seg? Hvilken av disse løsningene har gitt det beste forholdet videre? Kan noen med erfaring svare?? Hva mener menn om dette?

[Hanselot]

Jeg er mann og syns du skal være den voksne av dere to. Jeg tror at dersom du vil "hevne" deg er det vel så bra å gjøre det slutt og vise ham at du også kan leve ett godt liv uten ham og ta for deg av det som fins av mannebein der ute. Det må være utrolig kjipt å legge opp ett liv etter å påføre andre smerte, fremfor å ta vare på seg selv.

Med de følelsene her, hvordan kan det bli feil å avslutte forholdet? Tro meg, forakten for din mann blir bare større om du skal gå i dine nåværende fotspor år etter år. Og hvorfor vil du deg selv så vondt?

Jeg syns du har ett godt utgangspunkt for å bryte ut av det, med færrest mulig smerte for din del. Ett brudd er bestandig vondt, men jeg er sikker på det blir mindre vondt for deg sånn som situasjonen virker å være.

[Gjest shakira]

KVINNER, kan dere kommentere litt om erfaringer rundt "ofre" av utroskap, som valgte å bli i første omgang, men senere synes det er vanskelig å opparbeide nære, fortrolige følelser igjen for partneren. Jeg er en slik kvinne. Jeg er virkelig glad i mannen min, men jeg forakter ham liksom. Synes han er en sviker, umandig og æresløs. Nå skal vi tilogmed bygge hus sammen. Jeg går nesten å venter på å få et "klarsyn" på hva jeg skal gjøre. Kan man føle at man er glad i noen, men at man har null respekt for vedkommende. Har egentlig ikke lenger så lyst på sex med ham heller, men gjør det for å være grei. Han har fått litt potensproblemer av og til og jeg prøver å være forståelsesfull, men egentlig synes jeg han er en patetisk stakkar. Han har ingen fysiske handikap og jeg er sikker på at det er psykisk, at han oppfatter hva jeg føler for ham. At jeg egentlig er glad i ham, men at jeg på en måte har mistet de virkelig gode, nære følelsene. Han er kjekk og forsøker å reparere forholdet så godt han kan, men jeg klarer ikke å mobilisere kjærlighet- og tenningsfølelsene mine for ham lenger. Jeg stoler ikke på ham lenger, synes han er litt slesk.

Jeg føler ikke glede over å pynte meg for ham heller, eller å gjøre noe for ham. Synes ikke han fortjener meg egentlig. Jeg er ganske populær hos menn, men har aldri latt meg besnære av det. Nå tenker jeg at jeg ikke skal være så "prippen" men heller glede meg over min popularitet og ta for meg, slik han har gjort. Ja føler egentlig at jeg vil hevne meg litt, at han virkelig skal føle at "rotta" gnager i magen, slik jeg følte det. Har overhode ikke tenkt å tilgi, ingen av dem. Lurer på om dette er noe å gå videre på da? Er jeg umoden. Nå er det jeg som har "overtaket" i forholdet, men kjenner ingen glede over det. Det har gått over 2 år nå og jeg ønsker å komme til en avgjørelse, men er redd for å velge feil. Hvordan legger man egentlig slikt bak seg. Hevne seg skikkelig og la mannen få greie på det, slik at man kan være trygg på at dette ALDRI hender igjen, eller tilgi, være god og bestemme seg for at dette skal legges bak seg? Hvilken av disse løsningene har gitt det beste forholdet videre? Kan noen med erfaring svare?? Hva mener menn om dette?

[Barcelone]

Er vanskelig å gi råd til noen man ikke kjenner, men jeg skjønner ikke hvordan du kan være i et forhold med en mann du ser ned på? Særlig etter to år. Du kan ikke bli i forholdet hvis det er slik du føler for ham, men om du ønsker å fikse forholdet så bør dere komme dere i terapi.

For meg personlig er utroskap en dealbreaker. Jeg kunne aldri aldri ha vært sammen med en som hadde vært utro. Og heller ikke en jeg ikke kunne respektere og som jeg så ned på. Men du må ta en avgjørelse om hva som er rett for deg, og det er det bare du som kan bestemme.

[Ava Mae]

Om man ikke har respekt for hverandre som er en av fundamentene i et forhold så er man rævkjørt. Om det så går den ene eller den andre veien, har en årsak eller ikke kvitter i grunnen. Han var utro mot deg og viste på den måten at hans respekt for deg er borte og du skriver jo sort på hvitt at du hverken respekterer eller har noen planer om å tilgi mannen. Jeg hadde signert papirene for lengst.

[Gjest M]

herlighet kvinne! Skal man fortsette et forhold etter noe sånt, må man kunne være i stand til å tilgi og med tiden legge det bak seg. Jeg hadde nok aldri klart det selv og jeg har selv vært utro. Valgte da å gå siden det var spikeren på kisten til det forholdet. Klandrer deg ikke de følelsene du har, men da blir det feil å fortsette. Tror du at det blir bedre av at du er utro for å hevne deg? Da vil du i såfall ødelegge "forholdet" ytterligere. Det burde være unødvendig å hevne seg, vedder på at det ikke kan bli stort verre for mannen din slik som du beskriver situasjonen. Slik du føler det nå, kaster du bort livet ditt - har du først begynt å føle den forakten tror jeg at det omtrent umulig å gå tilbake til slik ting var med eller uten terapi.

[Havbris]

Hei TS

Nå har jeg lest innlegget ditt og tenker at du kanskje trenger litt hjelp til å systematisere tankene dine litt, for her har jeg en følelse av at det ligger mye krutt som ennå ikke har fått utløp. Enten det – eller så er det slik det bare er 2 år etter utroskapen. Jeg har trukket ut en del setninger der du beskriver de tankene/følelsene du har for mannen din:

- Du synes han er en patetisk stakkar når han strever med potensen

- Du føler forakt for ham

- Du har mistet de gode, nære følelsene

- Du synes ikke han fortjener deg

- Du synes han er en æresløs og umandig sviker

- Du synes han er litt slesk

- Du har lyst til å hevne deg og la han få kjenne smerten han også

- Du har ikke tenkt å tilgi (= du har bestemt deg for å ikke ville legge dette bak deg)

De to positive utsagnene dine er slik:

- Han er kjekk

- Du er virkelig glad i ham.

Dette må da være et veldig dårlig utgangspunkt for et videre samliv – nå 2 år etter utroskapen. Før du bygger et fysisk hus sammen med ham så bør du kanskje tenke på om du skal investere i å bygge et ”mentalt hus” sammen med ham – eller ta konsekvensene av det du føler og gi opp hele forholdet. Dette er ikke bra for noen av dere! Jeg synes du kun har 2 valg:

- Gjøre et forøk på å ”reparere” skadene ved å søke profesjonell hjelp for dere begge.

- Avslutte samlivet med ham , men oppsøke hjelp i form av samtaler med terapeut, for din egen del.

Og for ordens skyld – jeg har opplevd utroskap og jeg vet det er forferdelig vondt!

Endret 1. februar 2011 av Havbris

[Gjest serøs]

Hei TS her,

Synes Havbris er flink til å sortere det jeg har skrevet. Det som imidlertid er vanskelig, er å være stabil i følelseslivet etter noe sånt. Det er dager - ja uker der jeg kjenner at jeg vil prøve å reparere og tilgi og kjenner på dype følelser for ham - så kommer det atter de dårlige periodene, hvor jeg ser det jeg forakter. Perioden der han er ovenpå og har det bra, hvor mine venninner kan si: for en kjekk, flink og flott mann du har. Det har jeg og, men jeg vet hva han også står for. At han har kunnet lyve for meg, så han tror det selv, samtidig med at han priser meg opp i skyene og gir meg komplimenter. Komplimenter som er så overdrevne at det fikk meg til å bli mistenksom. Jeg har jo gangsyn og vet at miss world er jeg ikke, om jeg holder meg godt. I disse periodene har jeg hatt lyst til å la han smake litt av det han gav meg, for riktig å forstå hvor vondt det gjorde. Det er disse følelsene som jeg vet betyr at jeg slett ikke har tilgitt, eller synes at han fortjener tilgivelse. Det er vanskelig å bestemme seg og stå ved den avgjørelsen, eller å stå ved de gode følelsene.

[Havbris]

Hei TS her,

Synes Havbris er flink til å sortere det jeg har skrevet. Det som imidlertid er vanskelig, er å være stabil i følelseslivet etter noe sånt. Det er dager - ja uker der jeg kjenner at jeg vil prøve å reparere og tilgi og kjenner på dype følelser for ham - så kommer det atter de dårlige periodene, hvor jeg ser det jeg forakter. Perioden der han er ovenpå og har det bra, hvor mine venninner kan si: for en kjekk, flink og flott mann du har. Det har jeg og, men jeg vet hva han også står for. At han har kunnet lyve for meg, så han tror det selv, samtidig med at han priser meg opp i skyene og gir meg komplimenter. Komplimenter som er så overdrevne at det fikk meg til å bli mistenksom. Jeg har jo gangsyn og vet at miss world er jeg ikke, om jeg holder meg godt. I disse periodene har jeg hatt lyst til å la han smake litt av det han gav meg, for riktig å forstå hvor vondt det gjorde. Det er disse følelsene som jeg vet betyr at jeg slett ikke har tilgitt, eller synes at han fortjener tilgivelse. Det er vanskelig å bestemme seg og stå ved den avgjørelsen, eller å stå ved de gode følelsene.

Det er derfor jeg mener at HVIS du har noe som helst ønske om å få dette på bena igjen så må dere oppsøke hjelp f. eks på et familievernkontor. Uansett hva han gjør så vil du mistolke det og han har ingen muligheter til å gjøre opp for den skaden han har påført deg/dere. Og du på din side - vil heller ikke være istand til å fortsette et samliv med det utgangspunktet du har nå. Og du bør iallefall legge planene om husbygging på is en stund.

Du sitter fast i det som skjedde for 2 år siden - og hvis du virkelig VIL komme videre (og det er jeg ikke helst sikker på om du vil) så må du faktisk ta noen aktive grep - f. eks oppsøke hjelp. Hvis ikke - så har du valgt samlivet med mannen din vekk tror jeg. Han kan heller ikke forbli en soningsfange resten av tiden sammen med deg.