Jeg orker ikke å opprettholde vennskap.

[Gjest Volumknott]

åhh, jeg kjenner meg så igjenn i dette. Er det noen som ønsker å finne på ditt og datt eller plutselig står på søra, får jeg innvendig panikk. Aller verst er det når kollegaer ønsker å finne på ting etter jobb, det kan jeg ikke fordra.

Eller om jeg ser noen jeg kjenner på gata, blir jeg kjemperedd for at de skal stoppe opp og prate med meg, jeg er så sykt dårlig på smalltalk.

Er gift og elsker å tilbringe tid sammen med min man, og også med nermeste familie, men så er det dette med venner og kjente da..

Men jeg merker veldig på meg selv at det er jenter dette gjelder, jeg har ingen problemer med å tilbringe tid sammen med venner som er av det motsatte kjønn.

[Gjest Mysticgirl]

Men blir det ikke ensomt å sitte alene når dere blir eldre og ingen besøker dere, for dere har støtt ifra dere alle vennene deres?

Eller tror dere denne tilstanden er evigvarende?.. å kun ville sitte alene uten sosial omgang..hele livet liksom?

Må være et ensomt liv å kun ha seg selv å snakke med.

jeg er avhengig av å finne på ting med folk og elsker sosiale sammenhenger. Men jeghar også vokst opp med mange søsken og alltid hatt folk rundt meg.. kan jo være det og

[Gjest Fikira]

Jeg tenker heller at det virker slitsomt å bli kjent med folk bare fordi man er redd for å sitte alene når man blir gammel.

[Gjest Consensio]

Men blir det ikke ensomt å sitte alene når dere blir eldre og ingen besøker dere, for dere har støtt ifra dere alle vennene deres?

Nå er jeg heldig å ha noen ytterst få nære venner, hvor jeg slipper å måtte opprettholde vennskapet til.

Vi vet hvor vi har hverandre, ingen som krever noe som helst, det kan gå måneder mellom hver gang vi sees fordi jeg syns det er for "slitsomt", men de er der likevel for meg og de forstår meg.

Og når man trives veldig godt i eget selskap og ikke har noe behov for å være sammen med venner hele tiden, så tror jeg ikke at det plutselig blir veldig ensomt om man blir eldre.

Jeg har heller ingen særlig familie, eller...jeg har stor familie, men har nesten ikke kontakt med noen av dem.

Likevel så har jeg det ganske så bra

[Gjest Mysticgirl]

Nå er jeg heldig å ha noen ytterst få nære venner, hvor jeg slipper å måtte opprettholde vennskapet til.

Vi vet hvor vi har hverandre, ingen som krever noe som helst, det kan gå måneder mellom hver gang vi sees fordi jeg syns det er for "slitsomt", men de er der likevel for meg og de forstår meg.

Og når man trives veldig godt i eget selskap og ikke har noe behov for å være sammen med venner hele tiden, så tror jeg ikke at det plutselig blir veldig ensomt om man blir eldre.

Jeg har heller ingen særlig familie, eller...jeg har stor familie, men har nesten ikke kontakt med noen av dem.

Likevel så har jeg det ganske så bra

Jeg tenker det kan være skremmende å aldri ha folk som kommer innom. Du kan dø og ligge der i flere mnd før noen oppdager det?

BARE EN TANKE..

[Gjest Consensio]

Ja, det er jo en skremmende tanke, men er man død så er man jo også død. Da bryr man seg jo lite om noen finner deg eller ikke

[AnonymBruker]

Jeg tenker det kan være skremmende å aldri ha folk som kommer innom. Du kan dø og ligge der i flere mnd før noen oppdager det?

BARE EN TANKE..

...så du mener man skal basere sitt sosiale liv på hvordan man potensielt kan dø? Wow.

[AnonymBruker]

Men blir det ikke ensomt å sitte alene når dere blir eldre og ingen besøker dere, for dere har støtt ifra dere alle vennene deres?

Eller tror dere denne tilstanden er evigvarende?.. å kun ville sitte alene uten sosial omgang..hele livet liksom?

Må være et ensomt liv å kun ha seg selv å snakke med.

jeg er avhengig av å finne på ting med folk og elsker sosiale sammenhenger. Men jeghar også vokst opp med mange søsken og alltid hatt folk rundt meg.. kan jo være det og

Jeg sitter ikke inne for meg selv 24/7. Jeg har fulltidsjobb der jeg omgås mange hyggelige kolleger. Det er tross alt ikke mange timene mellom når jeg kommer hjem og til jeg går og legger meg, og hadde jeg ikke fått ha den tiden for meg selv så ville jeg fått fnatt.

Virker som du har litt vanskeligheter med å forstå at folk gjør det de selv liker. Du trives ikke med å være usosial - derfor foretrekker du å være sosial. Jeg trives ikke med å være sosial - derfor foretrekker jeg å være usosial. Hvorfor må det være noe negativt med måten jeg lever på, fordi jeg ikke lever slik DU foretrekker å leve? Må være leit å være så sneversynt.

Eldre -- når går den offisielle fristen for nye vennskap ut, i så fall?

Min bestemor opplevde å leve lengre enn alle sine venner. Da hun flyttet fra huset sitt til en mer sentral seniorleilighet, fikk hun flere nye. Så nei, om "tilstanden" min ikke skulle vedvare så er nok ikke nødvendigvis løpet kjørt for det

[AnonymBruker]

Jeg er både og. Har perioder hvor mitt sosiale liv består av kollegaer på jobb og de jeg må forholde meg til pga ungene. I andre perioder er jeg sosial flere ganger i uka, og gjerne har besøk hver dag.

Det eneste som plager meg i forhold til hvordan jeg er er at jeg ikke orker besøk av ungenes venner når jeg går inn i mine asosiale perioder. Da har jeg nok med meg selv og ungene når jeg kommer hjem fra jobb. Dette går utover ungene, og jeg presser meg innimellom til å takle besøk også i disse periodene.

I motsetning til mange andre her så orker jeg heller ikke nære venner og familie i de periodene. Men jeg har det bra i min egen stillhet. Jeg trives i eget selskap og har ikke behov for mer enn det jeg får fra ungene og kollegaer.

Nå i kveld har jeg vært alene for første gang på flere måneder. Kjæresten har mer eller mindre flyttet inn og vi skal flytte sammen om 2 måneder. Og jeg må ærlig innrømme at det har vært helt herlig. Alt har vært stille her i kveld. Ungene la seg og jeg skrudde av tv og fant frem pcen og en bok. Deilig! Så for meg er det ikke tosomheten med samboer som teller heller, det er ensomheten med meg selv. Jeg trenger mine friperioder.

Nå som jeg skal bli samboer må jeg nok ty til midler jeg gjorde som gift. Få mine frihelger med fullstendig frihet til å gjøre alt hva jeg vil. Tror heldigvis ikke det blir noe problem da min kjæreste har mange venner og gjerne drar ut eller på tur med dem.

En ting jeg lurer på i denne sammenheng fra dere andre: Hva når familie og venner maser? Jeg har en mor som maser om at jeg må få meg venner som har barn på samme alder slik at ungene har noen å leke med. Hvordan takle dette??

[Gjest No_glitter]

En ting jeg lurer på i denne sammenheng fra dere andre: Hva når familie og venner maser? Jeg har en mor som maser om at jeg må få meg venner som har barn på samme alder slik at ungene har noen å leke med. Hvordan takle dette??

Vil svare på denne ene:

Vær ærlig og si at du ikke føler for å være sosial, at du er det på dine egne premisser! Jo før vi begynner å fortelle verden hva vi mener, jo bedre. Er luta lei av å late som - og har kommet langt i prosessen å bare si ting som det er. Med justeringer for å si for mye eller sårende osv...

[Gjest Mysticgirl]

...så du mener man skal basere sitt sosiale liv på hvordan man potensielt kan dø? Wow.

Neijeg bare tenkte på at man kanskje kunne ha blitt redda, om man til hverdag ofte hadde venner på besøk, feks om man fikk et hjerteinfark, illebefinnende osv..

[Gjest Mysticgirl]

Jeg sitter ikke inne for meg selv 24/7. Jeg har fulltidsjobb der jeg omgås mange hyggelige kolleger. Det er tross alt ikke mange timene mellom når jeg kommer hjem og til jeg går og legger meg, og hadde jeg ikke fått ha den tiden for meg selv så ville jeg fått fnatt.

Virker som du har litt vanskeligheter med å forstå at folk gjør det de selv liker. Du trives ikke med å være usosial - derfor foretrekker du å være sosial. Jeg trives ikke med å være sosial - derfor foretrekker jeg å være usosial. Hvorfor må det være noe negativt med måten jeg lever på, fordi jeg ikke lever slik DU foretrekker å leve? Må være leit å være så sneversynt.

Eldre -- når går den offisielle fristen for nye vennskap ut, i så fall?

Min bestemor opplevde å leve lengre enn alle sine venner. Da hun flyttet fra huset sitt til en mer sentral seniorleilighet, fikk hun flere nye. Så nei, om "tilstanden" min ikke skulle vedvare så er nok ikke nødvendigvis løpet kjørt for det

J a kanskje har ejg litt vanskleig for å forstå.. derfor jeg bare spurte her inne. Er det galt da?

Hadde bare lurt på om dere hadde slike tanker som det jeg har? Men om jeg er sneversynt pga det så ..javel :/

[Gjest Fikira]

J a kanskje har ejg litt vanskleig for å forstå.. derfor jeg bare spurte her inne. Er det galt da?

Hadde bare lurt på om dere hadde slike tanker som det jeg har? Men om jeg er sneversynt pga det så ..javel :/

Neida, fullt lov å spørre. =)

Men, nei, har ikke slike tanker.

[Gjest imli]

Eg har heller ingen nære vener (og heller ikkje partner) og trivast godt med det. Har nokre få personar eg kallar vener, ser dei kanskje eit par gonger i mnd. Koseleg å vere saman med andre, men ikkje for ofte, tenkjer eg.

[billie]

Herlig å høre om flere som er som meg.

Har ei veninne som henger på meg som en klegg. vi vokste opp sammen og har hatt kontakt fra og til siden vi var små. men det kan gå opp til 6 mnd hver gang vi har kontakt.. hun er en sånn supersosial type som setter veninner foran unger, gubbe og alt.. jeg synes hun suger energi ut av meg. jeg har sagt at jeg ikke orker noe særlig kontakt (dette fikk jeg anledning til å si når mamma var veldig syk og jeg brukte masse energi på det). nå er mamma død og veninnen min er på meg igjen... tar ikke et signal. og jeg vet at når jeg gir henne lillefingeren og slipper henne litt innpå meg så er det et eevig mas og kjas om besøk,fester,happenings og alt sånt som jeg egentlig vil slippe. (begynner dessuten å gå tom for unnskyldninger for å slippe unna ting!) uff..værste er at jeg sitter igjen som svarte-per!

jeg vil bare være i fred.. koser meg så masse i mitt eget selskap, med litt familie, baby på vei, jobb og samboer.

trist at man må leve på en løgn for å ikke virke som en freak.

[AnonymBruker]

Jeg er også mest lykkelig når jeg er i bobla mi; og den er ungene, mannen, hunden og kollegaer. Har gode venner og forsåvidt nok å ta av, men klarer bare ikke være sosial så ofte.

Har ingen redsel for det eller angst, men har bare ikke behov.

Jeg kan ikke ringe eller møte noen hver eneste dag. Det blir bare for slitsomt.

[billie]

Har forresten funnet ut at jeg er en 1-1 person.. dvs jeg blir veldig avhengig og knyttet til en person i livet. sånn har det vært siden jeg var liten. denne personen endrer seg jo ettersom livsituasjonen endrer seg. det har liksom vært en bestevenn, en kjæreste osv.. det er denne ene man bygger opp noe trygt og godt med. alle andre man da skal ta inn og utlevere seg for blir mer en byrde. føles unaturlig å utlevere seg til gud og hvermann på en måte.

kjenner meg igjen i masse som er skrevet før her, og det er jo litt godt å lese. for man føler seg ofte som den eneste i verden som er sånn.

fyller snart et rundt år og lurer allerede på hva jeg skal si til de på jobb som spør om jeg skal ha fest/selskap..hehe

[AnonymBruker]

Er litt slik selv. Har nada problem med å bli kjent med folk, men opprette kontakten - ikke så enkelt. Jeg har innfunnet meg med at jeg kanskje mangler noen "sosiale antenner". Blir stadig like imponert over de som klarer å sjonglere mellom 10 forskjellige venner og dra på jentetur hvor de er en haug kaklehøner.

Skjønner ikke hvordan folk har TID, jeg...