Jeg orker ikke å opprettholde vennskap.

[Envy]

Lurer på om det kan ha litt å gjøre med at jeg er enebarn? Jeg har jo vært i barnehage siden jeg var bitteliten, men det blir ikke det samme som å konstant ha et søsken rundt seg. Jeg har liksom vært nødt til å lære meg å trives i eget selskap. Hvordan er det for dere andre?

Kjenner meg igjen her ja! Har 4 eldre søsken, men de flyttet hjemmefra da jeg var veldig liten, så er vokst opp som enebarn, og har visst siden jeg var veldig liten trivdes godt i mitt eget selskap. Da jeg var liten lekte jeg visst like gjerne alene, som sammen med andre barn

[Monkii]

Jeg har det akkurat likt:) Jeg blir sliten av å være sosial, noe som kalles introvert. Og det er nok helt normalt, selv om det virker som at alle andre hele tiden er ute på ting og sammen med venner.

Jeg har det som aller best når jeg er hjemme med min kjære, lager god mat og ser på film!

Jeg trenger gode venner som jeg er sammen med jevnlig for å være glad, men ikke altfor ofte liksom.

[AnonymBruker]

Kan vi ikke starte opp en introvert klubb?

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen her ja! Har 4 eldre søsken, men de flyttet hjemmefra da jeg var veldig liten, så er vokst opp som enebarn, og har visst siden jeg var veldig liten trivdes godt i mitt eget selskap. Da jeg var liten lekte jeg visst like gjerne alene, som sammen med andre barn

Jeg har hatt søsken. Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 18, og har bodd i andre land siden det. Klart meg selv. Men likevel.. vet ikke om det er en grunn

Noen ganger er man vel bare introvert.

[AnonymBruker]

En annen ting jeg også har merket meg som introvert tror jeg også et klart signal, er at det å føle forventninger fra folk er noe av det værste. Det å føle at andre forventer at man skal møte, snakke tlf, osv osv. Det er noe av det mest energisugende. Selvfølgelig vil jeg stille opp for venner som trenger det, men jeg orker ikke ha å gjøre med folk som skal ringe mye, og prate mye. Dessuten lurer jeg på hva de vil denne gangen, når jeg ser de tar kontakt. Jeg forstår ikke hvorfor behovet for å skravle så mye er.

[Gjest utadvendt]

Jeg synes ikke det høres helt normalt ut å synes at andre er så irriterende at man vil fike til dem. Eller å være lei av å skulle fake...

Det syns ikke jeg høres introvert ut. Jeg syns det høres ut som et antisosialt trekk.

Men for all del, det er sikkert greit for deg å ikke omgås andre når du ikke liker dem i utgangspunktet.

Da kan du jo trekke deg unna og leve livet ditt som du selv vil, uten å plages med ensomhet.

Det er jo nok av folk i tråden som har svart at de er på samme måte.

Men jeg syns det er litt ekstremt når man sier at man føler aggresjon mot andre, og syns alt man selv sier er dust og at man faker hele tiden.

Men så lenge du ikke har store vanskeligheter når du må være sosial, og faktisk slår folk som du må omgås, så er det vel ikke noe du trenger bekymre deg så mye for.

Jeg kjente en som mislikte seg selv og som faktisk slo folk fordi han syns de var irriterende og teite.

Han ble innlagt i psykiatrien.

Jeg tror ikke han greide å beholde en eneste venn.

Han ville bare være for seg selv og støtte alle fra seg.

Det var ikke normalt, men så ble han jo pasient også.

[Gjest Kevlarsjäl]

Det er veldig normalt å være innadvendt, og de fleste jeg kjenner har behov for alenetid. Noen mer enn andre.

Men jeg synes det høres litt rart ut at TS blir sint av å være rundt mennesker, og synes at de er dumme/irriterende. Det er, så vidt meg bekjent, ikke normalt?

[Pingting]

Men jeg synes det høres litt rart ut at TS blir sint av å være rundt mennesker, og synes at de er dumme/irriterende. Det er, så vidt meg bekjent, ikke normalt?

Ja, det kan jeg være enig i. Altså, folk generelt KAN til tider gå meg på nervene uansett hva de gjør - men da er det alltid noe annet som ligger bak; at jeg er stuptrøtt og kjempesliten, at det har skjedd ett eller annet kjipt, at jeg er stressa og så videre.

Mulig jeg har litt lavere grense for slik irritasjon siden jeg ikke er hypersosial i utgangspunktet, men jeg ville så absolutt ikke anse det som normalt å være sånn jevnt over.

[Gjest boblebrus]

Kjenner meg veldig godt igjen i det TS skriver. Jeg er også introvert, og blir sliten hvis jeg skal tilbringe mye tid med ekstremt utadvente, skravlete energibomber . Når jeg er kjempesliten etter f.eks. en tung dag på jobb kan jeg også være sånn "GÅ VEKK!" ovenfor andre og tenke at alt de gjør og sier er irriterende.

Jeg er som regel blid og hyggelig på jobb og skole, og jeg har ingen problemer med å treffe mine få, men nære venner regelmessig, men jeg er avhengig av å ha alenetid/rolige kvelder hjemme innimellom. Både faren og broren min er veldig sånn de også, så det ligger nok i slekta. Det å være hjemme, pusle med hobbyer og gjøre som jeg selv vil gjør meg lykkelig

[la Flaca]

Melder meg inn i klubben. Har aldri giddet å pleie vennskap i den grad at vi møtes hver uke og snakker på telefon jevnlig. (Facebook er veldig greit sånn, for det koster så lite krefter og folk blir fornøyd. )

Jeg stortrives i eget selskap, med hundene, barna og mannen. Forresten, etter at jeg ble mor har jeg blitt nødt til å være mer sosial og ha mer besøk, men jeg holder det på et minimum.

Tror det er litt tabu å være sånn, men at det er mer vanlig enn man skulle tro.

Edit; utad er jeg temmelig åpen, selvsikker og tilsynelatende utadvendt. Så det behøver ikke være det at man har dårlig selvtillit heller. Men kjenner meg igjen i det å bli sliten av masse sosial omgang.

Endret 10. februar 2011 av la Flaca

[AnonymBruker]

Jeg tror også at jeg hører med i denne kategorien..men det er noe jeg har blitt. Var ikke sånn før...ble sammen med en psykopat og han vil jeg si har ødelagt mange av mine vennskap og synet på andre mennesker/omverdenen.

I tillegg liker foreldrene mine seg best hjemme og det kan også ha med å gjøre at jeg er eldre og har blitt mer lik de.

Trives godt med samboer og gjøre hva jeg vil, når jeg vil. Bøir stresset å ha avtaler for ofte og være "låst" på en måte. Liker å disponere min egen tid.

De få venninnene jeg har igjen etter at det ble slutt med psykopaten har flyttet til andre byer og vi sees en gang i blandt. Synes der er helt ok...men har 1 venninne igjen i hjembyen min. Hun er av en eller annen grunn en energisuger for meg. Jeg synes hun er slitsom å være sammen med. Krevende og alt skal være på hennes måte. Hvis noen lever et liv som ikke er likt hennes - er det feil. Uff...og hun kan bare finne på ting 1 gang i uka: lørdager på dagen. Den dagen jeg synes det passer dårligst fordi da kan jeg virkelig kose meg hjemme eller gjøre noe som JEG har lyst til...

Lurer på om dette er mitt naturlige jeg eller om psykopaten har "ødelagt" meg...selv om det ikke er noe galt med å være introvert - skulle jeg mange ganger ønske at jeg fikk mer energi av å være sosial etc

[AnonymBruker]

Kjenner meg også igjen... Har en bestevenninne som jeg ser minst en gang i måneden, og noen andre venner som jeg ser et par ganger i året. Og det holder for meg.

Tror grunnen er todelt- det første har rett og slett med ork å gjøre. Jeg jobber hele dager sammen med mine hyggelige kolleger, deretter er det oppfølging av barn som skal i alle retninger, og så skal jeg helst snakke litt med mannen min hver dag også Har syke, gamle besteforeldre som ringer, og så skal moren min snakke om problemer på jobben, og så ringer stemoren min for å høre hvordan det går... og jeg føler at jeg får dosen min med sosialt samvær og vel så det gjennom hverdagslivet. Litt trist kanskje, men tanken på venner på besøk eller fest og moro blir bare et stressmoment.

Og så trives jeg enormt godt i eget selskap, og jeg tror det henger sammen slik som Pingting sier:

Lurer på om det kan ha litt å gjøre med at jeg er enebarn? Jeg har jo vært i barnehage siden jeg var bitteliten, men det blir ikke det samme som å konstant ha et søsken rundt seg. Jeg har liksom vært nødt til å lære meg å trives i eget selskap. Hvordan er det for dere andre?

Finnes ikke noe som er deiligere enn å ha huset for seg selv en kveld eller helg, i motsetning til mannen min som hater å være alene mer enn en time. Jeg er enebarn med travle foreldre (og holdt på å gå bananas av å ha hjemmeværende vertsmor i da jeg var utvekslingsstudent, jeg fikk jo F aldri være i fred! ), mannen min har mange søsken og er vant med mer liv og røre.

Jeg tror vi ofte overvurderer hvor travle andre er sosialt, og også glemmer å orientere litt etterlivsfaser. Klart jeg kan føle meg som en treig pudding når jeg sammenligner meg med festglade studenter, men det er jo ikke samme greia. Jeg synes ikke det er antisosialt før man begynner å mislike andre mennesker eller totalt unngå dem. At man til tider bare ikke har ork tror jeg er ganske vanlig, i tillegg til at det varierer fra person til person.

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Noen ganger tenker jeg at jeg egentlig ikke hadde trengt venner, men at jeg har det mer fordi jeg er redd folk skal synes jeg er sær om jeg ikke har noen venner..

Så jeg prøver å holde kontakten med de 3-4 vennene jeg har, men jeg orker ikke for mye. Facebook er ypperlig..

Men en ting jeg elsker å gjøre med venner er å sitte på vorspill og skravle over en flaske vin, for så og ta en runde på byen.. Lurer på om jeg blir mer avslappet av alkoholen..

Men ellers blir jeg utrolig sliten av sosial kontakt. Hadde en venninne på besøk idag, og selvom jeg syns det er koselig så blir jeg utrolig sliten av det, og må liksom hente meg inn igjen. Også føler jeg meg litt teit som tenker sånn også...

Etter at jeg ble mamma har jeg blitt enda "værre", for nå får jeg iallefall dekket mitt sosiale behov gjennom barna mine. Når de er lagt for kvelden så er jeg sliten og må ha alenetid. Eneste personen jeg får energi av å være sammen med og aldri blir sliten av er samboeren min. (jeg får energi av barna mine også da, elsker de)

Ellers virker det som jeg blir tappet for energi av sosial kontakt.

[AnonymBruker]

Meg over igjen...

Og om jeg har for mange avtaler i løpet av en uke så merker jeg at jeg får helt pusteproblemer, og skuldrene er oppe under ørene.. Måå gjøre ting i mitt eget tempo og være mest mulig alene. Ellers mister jeg helt pusten...

[AnonymBruker]

Kan vi ikke starte opp en introvert klubb?

Må vi sosialisere med hverandre da? Isåfall har vi en utfordring

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen i dette. Det passer meg utmerket å være lite sosial, jeg går fort lei blant andre og trives godt i mitt eget selskap. Har vært sånn hele livet, og både med kjæreste/samboer og som singel. Har en håndfull venner og bekjente som jeg har kontakt med og treffer nå og da. Pluss jobben. Det holder for meg.

Eneste problemet er at jeg visstnok ikke har lov til å ha en dårlig dag i blant. For da får jeg høre at jeg "må skaffe meg et sosialt liv". Jeg har et sosialt liv, akkurat passe sosialt for meg. Hvorfor er det så vanskelig å forstå? Hvorfor må jeg måles opp mot de som har kalenderen full av venner og familie og aktiviteter og er med på alt mulig hele tiden? Det eneste man oppnår med å gnåle om det, er å få meg til å føle meg mislykket. Alle mennesker har grå dager iblant. Hvorfor er ikke det lov for meg også? Uten at det betyr at det feiler meg noe - og at årsaken er at jeg ikke er supersosial? Er det slik at alle mine helt allminnelige hverdagslige problemer løser seg, VIPS, hvis jeg løper ut og skaffer meg 100 venner? Vel, hva som enn gjør at en dag er litt tung, så kvier jeg meg for å snakke om det, for jeg orker ikke å høre samme regla igjen. For har jeg behov for å prate om noe, så skyldes visst det OGSÅ at jeg "mangler et sosialt liv". Det var da som pokker?

Og i neste åndedrag så legger de ut om hvor stressa og slitne de er på grunn av tidsklemma!

Jeg vet jo at de bryr seg om meg og bare vil mitt beste. Men det er litt irriterende å stadig få høre det der. Jeg er voksen. Sjansen er stor for at min grunnleggende personlighet forlengst er utviklet. Jeg har prøvd å være mer sosial. Det passet meg ikke. Det er lenge siden jeg sluttet å late som, for å "passe inn" og "være som de andre", og istedet begynte å tillate meg selv å leve som jeg ønsker. Så get over it..

[Gjest Gunn]

Kan vi ikke starte opp en introvert klubb?

Jeg er med :-) (Bare vi ikke må treffes på ordentlig så, hehe ;-)

Her er forresten et bra introvert-forum:

Introvert-forum

[AnonymBruker]

Jeg merker at det avhenger veldig av personlighetstype..Noen av vennene mine får jeg maaassevis av energi av, mens andre bare stjeler energi. Noen er litt mer krevende enn andre.

[AnonymBruker]

Jeg merker jeg blir sliten av å være med veldig krevende folk nå dajeg har depresjon. Før gjorde det meg ingenting, så for meg er det sykdommen som gjør det og ikke selve personligheten min.

[madison rose]

jeg kjenner meg igjen i omtrent alt som er skrevet her. ja, jeg har samboer - men slik har jeg vært siden jeg gikk i barnehagen.

der pleide jeg å sitte under bord eller gjemme meg, bare for å sove og være alene. å gjemme meg unna folk gjør jeg ennå, jeg går nå på høgskole. her har jeg blitt kjent med to stykker, men har etter hvert innsett hvor lite jeg liker å være sammen med folk i hverdagen, og legger lettere merke til irriterende ting folk rundt meg gjør, uansett hvor uskyldige disse tingene måtte være.

fest har jeg aldri vært på.

samboeren min tror jeg også er litt introvert, og grunnen til at jeg ikke misliker hans selskap er nok fordi vi godt kan være sammen, uten å være sammen. vi kan gjøre helt forskjellige ting, være helt forskjellige plasser i hodene våre, men sitte i samme sofa.

jeg vil jo ikke være sånn. jeg vil jo ha venner. men jeg har etter hvert skjønt at de eneste jeg klarer å tolerere over lengre tid, er de som har det på samme måte som meg. og det er to stykker, og vi bor alle tre på hver vår ende av jordkloden omtrent.

Endret 14. februar 2011 av madison rose