Jeg orker ikke å opprettholde vennskap.

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært så veldig sosial av meg. Har hatt typisk 2-3 nære venner som jeg føler meg komfortabel med, og trivdes godt med det. Nå har jeg egentlig ingen nære venner og kan ikke si at det plager meg i det hele tatt.

Folk er så sykt irriterende og needy! Jeg orker ikke å relatere meg til det! De eneste jeg klarer å utstå er samboeren min (som selvsagt er min beste venn) og søsteren min. Alle andre gir meg lyst til å gå og legge meg.

Er det noe alvorlig galt med meg? Jeg har hatt problemer med sosiale anledninger i årevis, men dette er noe helt annet. Jeg gidder ikke, rett og slett.

[Envy]

Det er da ditt valg hvor mange venner du vil ha! Har ikke så mange nære venner jeg heller, har 4 stk som jeg møter minst en gang i halvåret. Men har ikke noe stort behov for å ut å møte venner i ett sett, klarer meg lenge med sambo og familie

Introvert personlighetstype heter det, ikke rart og ikke uvanlig

[AnonymBruker]

Vel, tror ikke det at det er noe galt med deg, men folk er forskjellige.

Selv er jeg veldig introvert, og det du skriver treffer meg veldig godt. I jobbsammenheng sier folk alltid at jeg er så glad og alltid smiler, men når jeg kommer hjem er jeg helt utslitt og trenger å lade batteriene.

Jeg orker ikke snakke på telefon, og jeg orker ikke å møte folk flere ganger i uken. Det kan gjerne gå uker for meg, er jo selvfølgelig hyggelig å møte en venninne for en kopp kaffe men jeg blir så sliten.

Jeg har vel 2 nære venner men vi bor langt unna hverandre og ser hverandre 1-2 ganger i året. Synd på en måte, men for meg har vi god kontakt via mail, msn osv.

Jeg er hjemmekjær og synes toppen av lykke er å være hjemme med samboer og katt. Skal vi ut på sosiale ting så blir jeg så sliten, og må lade opp igjen hjemme.

kanskje du også blir sliten av folk, er introvert, og blir sliten av for mye sosial omgang? Iallefall så traff du meg med det du sa, og det betyr ikke at man er unormal. De fleste mennesker er mer retning utadvendt, og det høres nesten tabu ut å ikke ønske å ha mye sosial kontakt. Ikke orker jeg mye forventninger heller, og jeg liker heller ikke å binde meg for mye for så å bli skuffet over noen. Kanskje jeg også derfor holder meg på avstand Drama er ikke min venn.

[Envy]

Jeg er hjemmekjær og synes toppen av lykke er å være hjemme med samboer og katt. Skal vi ut på sosiale ting så blir jeg så sliten, og må lade opp igjen hjemme.

Signerer den, det er så utrolig godt!

[AnonymBruker]

Introvert personlighet høres veldig riktig ut, ja. Mye av det dere sier høres akkurat ut som meg.

Jeg blir sliten av å være sosial, og blir alltid ekstremt bevisst meg selv. Føler alt jeg sier er helt dust, samtidig som alt de andre sier er så irriterende at jeg har lyst til å gi de en ørefik. Orker ikke å fake hele tiden.

TS.

[Gjest Ulvina]

Du er aldeles ikke alene i den gruppen der. Blir sliten bare av å tenke på store fester, masse folk å forholde seg til, folk som plutselig dukker opp på døra og vil inn og hilse på og aldri går hjem igjen.

Hold deg til det du selv ønsker å ha i livet ditt. Og behold de menneskene du vil fortsette å ha kontakt med. Andre kan du chatte med på FB og holde det der, på passe avstand.

[AnonymBruker]

Enig med Ulvina her. Jeg er anonymbruker lengre opp. Jeg har tenkt litt på dette siden igår. Det er flere ting også, du sier du blir irritert når folk prater mye. Jeg merker at jeg tenker ofte : HYSJ!!! Jeg har en bekjent som er veldig positivt og prater mye med høy stemme. Hver gang med henne tenker jeg at hun er jo egentlig en energisk person, men jeg blir helt utslitt av å prate med henne og være rundt. Så får jeg dårlig samvittighet, ford hun er en flott person og at jeg tenker at jeg blir sliten av hennes flotte personlighet.

Stillhet er herlig. En annen karakteristikk er å trives godt i sitt eget selskap.

[Gjest Gjest]

Jeg tror du har mistet deg selv litt.

Jeg var sånn når jeg var ung og hadde samboer, det er den typiske fella med å trives best hjemme med han. Hvis dere nå endag skulle gjøre det slutt kommer det til å være tungt pga tryggheten.

[Babylon]

Jeg har det som deg. Jeg er ganske introvert og trives veldig godt i eget selskap. Hender at jeg føler meg litt ensom noen ganger, men ensomheten forsvinner på sekundet ved at jeg finner ting jeg liker å holde på med - som f.eks å ta meg en liten tur ut med musikk i ørene og å bare nyte naturen helt.

Blir rett og slett sliten hvis jeg omgås med altfor mange mennesker. Pleier også å bli irritert når vedkommende snakker mye... Selv er jeg en ganske rolig person og snakker ikke så mye.

[Gjest Gjest]

Regner med at alle som har svart har samboere?

Eller tar jeg feil?

[Pingting]

Jeg kjenner meg også godt igjen. Jeg har få, men gode venner og har alltid vært sånn at selv om jeg synes det er koselig å treffe folk så bruker jeg endel energi på det. Andre igjen føler at de får energi av å sosialisere masse.

Jeg er samboer ja, men har alltid vært slik, siden jeg var liten og i voksne, single perioder. Trives like godt i mitt eget selskap som i hans, og nyter å ha en hjemme-alene-kveld når han er ute og gjør noe annet.

Lurer på om det kan ha litt å gjøre med at jeg er enebarn? Jeg har jo vært i barnehage siden jeg var bitteliten, men det blir ikke det samme som å konstant ha et søsken rundt seg. Jeg har liksom vært nødt til å lære meg å trives i eget selskap. Hvordan er det for dere andre?

Endret 1. februar 2011 av Pingting

[iskaffe]

Føler meg akkurat som deg TS. Sånn har jeg vært hele livet. Da jeg var yngre trodde jeg alltid at det var noe galt med meg fordi jeg ikke ville være så mye sammen med venner, dra på fest osv. Det endte opp med at jeg nesten tvang meg selv ut på fest, drikking, sosiale sammenkomster og alt mulig. Men det var slitsomt og vanskelig. Nå har jeg innsett at det er ikke slik jeg er. Jeg er en inneslutta person og det er det jeg trives best med.

Jeg har ikke samboer.

[AnonymBruker]

Ok, da er det kanskje ikke den samme følelsen jeg følte når jeg hadde samboer. Kjenner flere som føler det samme når de har gått inn i et samboerskap tidlig. Derfor lurte jeg.

[AnonymBruker]

Jeg er som deg TS! Har hatt 1 bestevenninne siden før jeg begynte på barneskolen, men hun flyttet til en annen del av landet for mange, mange år siden (men vi har fortsatt god kontakt og besøker hverandre en gang i året eller noe).. Har hatt nære venner både på u.skolen og videregående, og også etter dette, men jeg blir rett og slett sliten av å være sosial! Jeg er sosial på jobb - det holder i bøtter og spann for meg Ellers liker jeg å være sammen med samboeren min og familie.. Føler meg mye mer avslappet da

[Gjest Consensio]

Jeg er en slik person jeg også. Nå blir jeg ekstra sliten pga FM og ME m.m., så jeg orker ikke være med på så mye, men jeg trives også veldig godt hjemme.

Elsker mine egne rutiner, være sammen med dyrene mine, gjøre ting i mitt eget tempo osv.

Føler meg ikke rar eller unormal, dette er meg liksom Men jeg kan føle at andre forventer mer av meg. Forventer at jeg som er hjemme burde være tilgjengelig til enhver tid osv.

De siste årene har jeg blitt veldig flink til å "kvitte meg" med "venner" som krever ting av meg og beholde de gode vennene mine som ikke forventer noe som helst.

Har pr i dag kun 2 venner som jeg kan slappe av med, som ikke bryr seg om det er uker siden sist vi traff hverandre og som alltid er der for meg likevel. Da klarer jeg lettere å være der for dem når de trenger meg også.

[Gjest Fikira]

Har aldri vært sosial, ikke så lenge mine foreldre kan huske heller.

Greit i veldig veldig små doser. Jeg kan godt gå måneder uten å møte noen.

Dessverre må man jo på jobb, og der møter man folk, er dønn sliten etter dagen er over pga det.

[AnonymBruker]

Jeg trives veldig godt i mitt eget selskap, men jeg trives også godt med de rette menneskene rundt meg. De nærmeste vennene er som familie for meg. Familien min bor ikke i samme by.

Alenetid trenger jeg, men jeg må ha litt inntrykk og selskap like mye. Så jeg ser på begge de tingene som en viktig faktor.

Jeg er en rolig og oppegående jente som sliter mest i sosialt når det er mennesker som krever mye energi; Ikke helt vanlige og koselige mennesker.

[AnonymBruker]

De som er utolerante (alle andre er så mye rarere enn meg) eller trekker seg unna folk fordi de har en "annen egenskap" kan like gjerne sitte der alene

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg godt igjen i det å være introvert. Har samboer, men var ikke mye mer sosial før heller, kanskje unntatt en periode som student, med relativt uforpliktende og selvstyrt sosialt liv (med en liten krets). Jeg har ikke hatt én bestevenninne siden barneskolen, men har flere ganske nære venner likevel. Treffer dem ikke ofte, men vi har et godt forhold. I fjor bodde jeg vekk fra samboern min, uten at det økte min sosiale aktivitet i forhold til når vi bor sammen. Ser ikke noe negativt i å være introvert, selv om jeg for min egen del skulle ønske jeg var litt flinkere til å knytte kontakter med f eks forelesere/kollegaer o.l. Og at man ikke blir så fort lagt merke til, når det kunne vært nyttig.

En ting jeg vil be trådstarter om er imidlertidig å tenker over om hun alltid har vært så kritisk til folk rundt seg, eller om det kan være noe som utløser dette? Jeg kan være kresen på hvem jeg klarer å omgåes, og blir sliten og noen ganger sur av for mye støy og mange mennesker, men jeg ser også at jeg stort sett pleier å trives godt med de aller fleste jeg har rundt meg til vanlig (men har nok også vært heldig og omgåes ganske behagelige folk, med mye felles interesser o.l). Det går an å trene på å irritere seg mindre.

[AnonymBruker]

Du er så absolutt ikke unormal, ikke etter min mening ihvertfall.

Jeg er ganske lik selv. Hater å måtte føle meg avhengig av andre. Jeg liker å gjøre akkurat som det passer meg, hele tiden, hver dag. Kall meg egoistisk, men det er sånn jeg er. Vil jeg sitte hjemme en lørdagskveld å lese en bok, så gjør jeg det. Vil jeg gå ut, ja, da gjør jeg det.

Jeg tilhørte tidligere en større jentegjeng, men jeg følte meg overhode ikke hjemme. Måter gjerne et par av dem en gang i blant, men det er bare dersom jeg føler at jeg må. Jeg trives best med barndomsvenninnene mine, dem jeg gikk på barneskolen med. Det er ikke mer enn 2-3 stykker og det palger meg ikke. Jeg føler meg fri og uavhengig. Det er deilig.Og kjærste, en ordentlig en altså, det kommer til sin tid, det er jeg trygg på.

Gjør det som passer deg best, alltid!