Depresjon i et forhold.

[HopelessFear]

Jeg sliter veldig med depresjon, og det har av og til blitt for mye mens jeg har vært med kjæresten. Har gått gjennom BUP, en annen psykisk avdeling + familie og barn hjelpeinsatsen uten noen hjelp. Skal få henvisning av fastlege til voksen psykiatrisk avdeling snart. I og med at jeg "nettopp" har blitt for gammel til BUP.

Han føler seg på en måte litt hjelpeløs når det står på som verst, vet ikke helt hva han skal gjøre o.l. Jeg er bare redd for å miste ham i følge av dette.

Er det noen som har vært i et forhold der depresjon har vært en sperre/hjelpesløs element? Hvordan forholdt dere dere til det? Hva hjalp? Jeg trenger virkelig hjelp til dette..

[Sulosi]

Huff da. Depresjoner er aldri lett men du virker veldig oppegående som ser at dette sliter på kjæresten din også, det er det ikke alle som gjør. Jeg har selv hatt depresjon tidligere og er nå helt frisk og har vert det i mange år. Jeg har og vert kjæreste med en som hadde depresjon og det var årsaken til at det ble slutt. Som pårørende får man lite eller ingen hjelp til å håndtere/hjelpe deg når du er nede. Derfor er det så bra at du ønsker å hjelpe kjæresten til å "holde ut" med sykdommen din. Du kan la han få bli med på noen av terapitimene dine og se hva som skjer der. Han kan få fortelle om hvordan han opplever det og få råd om hva han kan gjøre eller dere gjør avtaler isammen med behandler. Ellers finnes det grupper for pårørende hvor de møtes og snakker sammen men det kan være han synes det blir litt for mye mtp at det ofte er barn/ektefeller ol av psykisk syke som går dit og ofte er det veldig tunge diagnoser.

Kanskje du kan avtale med han at det er lov å trekke seg fra en avtale dersom du føler deg for dårlig el han føler det blir for tungt for han akkurat den dagen. Så unngår dere å slite hverandre ut. Det kan være vanskelig å ha en vond dag og attpåtil skulle forklare seg hvorfor (ofte gjør dette bare alt mye verre) så da kan det være greitt at dere har en slags kode å gi hverandre. Eks. en farge (blå dag) og da vet begge hvorfor uten at man trenger å uttdype noe mere.

Jeg vet ikke om dette var til hjelp for deg. Jeg ønsker deg lykke til videre med behandlingen

[HopelessFear]

Takk for svar.

Fikk noe å tenke på.

[Gjest Marie Wiik]

Hei, kjære deg..

Jeg vet akkurat hvordan du har det. Jeg har i mange år vært deprimert og dette varte også da jeg var i et forhold med en gutt.

Jeg er ikke lengre deprimert, men jeg er heller ikke sammen med min tidigere kjæreste.

Ja, jeg må ærlig innrømme at det var vanskelig. Man vet liksom ikke hvordan det er før man bli deprimert selv. Man vet ikke hvordan man kan hjelpe, og man føler seg vel rett og slett hjelpesløs. Jeg kan ærlig innrømme at forholdet jeg var i sprakk pågrunn av depesjonen, men det var ikke hovedgrunnen. Vi tok farvel fordi vi fant ut at det ikke var ment til å være oss, og sånn er det bare noen ganger. Jeg kan ikke si noe om at forholdet vil vare eller ikke. Jeg kan ærlig si at jeg ikke tror det er noen måte å hjelpe en deprimert person, enn å av å bare være der. I gode og onde dager vettu. Hvis du tror på forholdet, og du tror på dere som et par i framtiden så vil dere nok overleve dette. Jeg håper det for din del.

Men jeg vet at når man er deprimert så kan man ville unngå folk, og det er jo ikke bra for forholdet...

[runekki]

.

Endret 17. februar 2011 av runekki

[HopelessFear]

Takk for innholdsrikt innlegg, runekki. Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive, så det blir kort respons, er jeg redd.

[seleneluna]

Litt morsomt at du postet dette innlegget i går kveld, da jeg selv hadde en diskusjon meg min kjæreste om nettopp dette.

Jeg er selv langt nede, og det var han klar over da vi ble sammen. Et "kriterie" for å bli kjærester var nettopp å gi meg rom når jeg trengte det - det er ofte.

Jeg ønsker ikke å snakke om det som ligger dypest inni meg, det forventer vel ikke han heller, men jeg dytter han likevel fra meg, mener han. Har jeg en dårlig dag så vil jeg bare være for meg selv, gjøre mine ting - det blir ett ork for meg å skrive den mld, at jeg feks. har en blå dag. Dette forstår han ikke - og derfor blir det vanskelig.

Egentlig så vet jeg ikke hva han vil meg! Har jeg en dårlig dag, så har jeg det. Ahh. Er redd for at det kan bli vanskelig å komme seg gjennom dette å samtidig beholde kjæresten sin :/

Vet ikke om du kjenner deg igjen i dette, men uansett, så er du ikke alene om dette.

[HopelessFear]

Litt morsomt at du postet dette innlegget i går kveld, da jeg selv hadde en diskusjon meg min kjæreste om nettopp dette.

Jeg er selv langt nede, og det var han klar over da vi ble sammen. Et "kriterie" for å bli kjærester var nettopp å gi meg rom når jeg trengte det - det er ofte.

Jeg ønsker ikke å snakke om det som ligger dypest inni meg, det forventer vel ikke han heller, men jeg dytter han likevel fra meg, mener han. Har jeg en dårlig dag så vil jeg bare være for meg selv, gjøre mine ting - det blir ett ork for meg å skrive den mld, at jeg feks. har en blå dag. Dette forstår han ikke - og derfor blir det vanskelig.

Egentlig så vet jeg ikke hva han vil meg! Har jeg en dårlig dag, så har jeg det. Ahh. Er redd for at det kan bli vanskelig å komme seg gjennom dette å samtidig beholde kjæresten sin :/

Vet ikke om du kjenner deg igjen i dette, men uansett, så er du ikke alene om dette.

Jeg kjenner meg veldig igjen i det. Det har jo ingenting med ham å gjøre, det er bare psyken min som slår seg vrang. Han spør hva det er, om jeg skulle ende med å glippe litt. Han vet jo at jeg sliter med depresjon, angst og selvmordstanker. Når det står på som verst, så orker jeg rett og slett ikke legge ut om det. Svaret blir som oftest "ingenting" men vet jo selv at det ikke er særlig troverdig, når øynene er våte og rødkantete.

[Avaleona]

Vil først av alt bare gi deg en god

Vår historie er litt annerledes enn deres. Da jeg møtte sambo hadde jeg hatt bulimi i seks år, og drevet med selvskading noe lenger. Dette visste han selvsagt ingenting om da vi ble sammen, men det kom sakte men sikkert til overflaten. Til slutt valgte jeg å fortelle hele min historie om hvorfor det hadde blitt slik som det hadde blitt. Dette gjorde jeg mest for min egen del ettersom jeg hadde flyttet inn til han og syntes det var veldig slitsomt at han ikke visste noe. Problemene ble ledd vekk av meg, dette var jo ikke så farlig, jeg var ikke syk. Han så jo selvsagt på det på en helt annen måte, og beordret meg til å slutte for at forholdet skulle vare. Han gav meg faktisk en tidsfrist på tre måneder til å starte med. Det var slik helvettet brøt ut for min del. Da jeg skulle slutte med alle disse tingene jeg så hjertelig hadde omfavnet fra jeg var tenåring, kom alle undertrykte følelser til overflaten. Jeg falt fra på skolen, ville ikke være med venner, droppet russetiden osv. Jeg var veldig langt nede, og det var ikke lite snørr og tårer sambo var nødt til å tørke opp. Det jeg opplevde, var at jeg hadde veldig vanskelig for å uttrykke ting. Jeg kunne ikke sette fingeren på hva som virret rundt i hodet mitt, selvom jeg vet at alt grunner i tidligere hendelser. For det meste var jeg bare tom, orket ikke stort mer enn å ligge i sengen og stirre i veggen.

Til slutt innså jeg at forholdet vårt kom til å rakne dersom jeg ikke gjorde noe, så jeg tok mot til meg og bestilte en legetime, hvor jeg ble henvist til et lokalt "støttesenter" for folk som sliter med det samme som meg. Der fikk jeg mye hjelp, og sambo fikk også være med på noen møter og samlinger, og fikk bedre innsikt i hva jeg slet med.

Fremdeles er det dårlige perioder, jeg er også inne i en nå. Det er ikke like ille som det var tidligere, så jeg har stor tro på at det kommer til å ordne seg for oss. Men jeg har også en uuttrykkelig dårlig samvittighet for hva jeg har sendt sambo gjennom.

Jeg tror det kan være viktig for deg å la sambo få vite litt mer enn hva han tydeligvis gjør i dag. Om du synes det er vanskelig å informere han selv kan du eventuelt kan du be om å få ta han med på en terapitime en gang, og på forhånd avtale med behandler hva du vil at sambo skal vite og ikke, og så han h*n hjelpe deg med det.

Nå har jeg snakket mye om meg selv, men jeg har også stått på utsiden. Har hatt to venninner som begge var inn og ut av psykiatrisk, og det er utrolig fortvilende å ikke vite, ikke kunne hjelpe (selvom vedkommende nødvendigvis ikke vil ha hjelp). Men bare det å være litt informert så du vet litt mer hva du har å forholde deg til kan hjelpe på det å vite hva en f.eks skal si når det står på som verst...

Jeg håper virkelig at det ordner seg for dere, skal følge med her videre :-)

[HopelessFear]

Jeg snakker en god del om det, når jeg er høyere "oppe". Prøver å holde ham mest mulig oppdatert på hva som skjer i hodet mitt, og hva slags vurderinger jeg tar. Bl.a. at jeg planlegger å godta tilbudet om antidepressiva. Hvorfor jeg helst vil sove det meste av tiden (jeg sover nå i gjennomsnitt 12 timer hver dag! Det er sykt.), at jeg ikke orker å bli plaget med det 75% av våken tilstand. Litt variert i styrke, så klart.

Jeg får bare så mye skyldfølelse av det, har mest lyst til å la ham gå videre, for han fortjener ikke dette her. Han fortjener noe bedre, en frisk kjæreste som kan gi ham mye glede.

[HopelessFear]

Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre med det. Har vært syk i 6 år, og det har bare blitt verre og verre som tiden går. Jeg vet jo ikke engang om jeg får plass på voksen psykiatrien, og det er lang venteliste, så vidt jeg har skjønt. Knips, knips, bli borte du liksom.

[Revery]

Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre med det. Har vært syk i 6 år, og det har bare blitt verre og verre som tiden går. Jeg vet jo ikke engang om jeg får plass på voksen psykiatrien, og det er lang venteliste, så vidt jeg har skjønt. Knips, knips, bli borte du liksom.

Du får nok helt sikkert plass, ikke vær redd for det, med din historie på BUP vil du nok helt sikkert få hjelp.

Det kan ta litt tid, hos meg tok det først en måned -viste seg at jeg fikk samme terapaut som moren min så jeg måtte bytte, og da gikk det to måneder.

Disse tre månedene hadde jeg gjevnlig kontakt med fastlege, og det hjalp veldig, det er kanskje noe du bør snakke med legen din om? Jeg hadde også med saboeren min til legen slik at han fikk en oversikt, og informasjon om hvordan han skulle takle "meg".

Jeg ønsker deg masse lykke til, og du må alltid huske at det finnes hjelp der ute.

[HopelessFear]

Du får nok helt sikkert plass, ikke vær redd for det, med din historie på BUP vil du nok helt sikkert få hjelp.

Det kan ta litt tid, hos meg tok det først en måned -viste seg at jeg fikk samme terapaut som moren min så jeg måtte bytte, og da gikk det to måneder.

Disse tre månedene hadde jeg gjevnlig kontakt med fastlege, og det hjalp veldig, det er kanskje noe du bør snakke med legen din om? Jeg hadde også med saboeren min til legen slik at han fikk en oversikt, og informasjon om hvordan han skulle takle "meg".

Jeg ønsker deg masse lykke til, og du må alltid huske at det finnes hjelp der ute.

Jeg søkte plass året jeg ble 18. Men måtte avslå tilbudet i og med at jeg måtte flytte for å gå videregående en annen plass, og det ble for langt og kostbart å pendle fram og tilbake for behandling. Det tok da 6 måneder, og det var BUP som henviste. Jeg søkte også rehabilitering den plassen der jeg flyttet til, men ente heller med å få en plass på et useriøst lokal. Behandlingen besto av å spille kort hvert møte og av og til shopping. Det kan jeg gjøre med nesten hvem som helst, så kan ikke si at jeg ble noe bedre av behandlingen der.

Snarere tvert imot. Men jeg vet ikke om jeg mistet muligheten til å gå på voksen psykiatrien, når jeg først avslo tilbudet?

[HopelessFear]

Er det veldig stor forskjell fra BUP til voksen psykiatrien? Har hørt veldig mange skrekk historier der, så jeg er veldig usikker på det.

[HopelessFear]

En ting jeg alltid har lurt på, er hvorfor depresjon er så ødeleggende for et forhold. Det er jo klart at det kan bli litt vanskelig, men en er ikke i et forhold om en ikke har hatt motgang.

[Gjest Thefainter]

En ting jeg alltid har lurt på, er hvorfor depresjon er så ødeleggende for et forhold. Det er jo klart at det kan bli litt vanskelig, men en er ikke i et forhold om en ikke har hatt motgang.

Tror det er fordi at den som er deprimert ikke ser hvor "negativ" h*n er, og at kjæresten ikke forstår seg på depresjonen, eller ikke tar den alvorlig. Depresjon er slitsomt og det er mange som rømmer straks det er litt motbakke i forholdet, enn å snakke sammen og støtte hverandre, dessverre

[HopelessFear]

Tror det er fordi at den som er deprimert ikke ser hvor "negativ" h*n er, og at kjæresten ikke forstår seg på depresjonen, eller ikke tar den alvorlig. Depresjon er slitsomt og det er mange som rømmer straks det er litt motbakke i forholdet, enn å snakke sammen og støtte hverandre, dessverre

Det er trist. Det skulle virkelig vært mulig å overleve det. :/

[Gjest Gjest]

Jeg kan prøve å "forklare" hvordan det er på den andre siden, men å være sammen med en deprimert kjæreste, har nettopp en tråd der jeg får ut litt følelser i forhold til at sambo skal på guttetur...

Fordet første så opplever jeg han veldig egositisk, alt skal skje på hans premisser, når det passer han. Jeg må hele tiden ta hennsyn til han, mens jeg føler han ikke tar hennsyn til meg. Små ting som at om jeg får en telefon, så må jeg gå på et annet rom ellers blir han irritert, mens om han får en telefon så sitter han i stua å skravler i vei. At alt han vil se på på tv det ser vi på, men som jeg vil se på noe må jeg gå på soverommet. Om jeg prøver å kose (kos, ikke sex) så dytter han meg vekk, men om han har behov for det så skal vi kose. At jeg gjør aboslutt alt av husarbeidet, og om jeg prøver bare å få han til å si takk så får jeg bare beskjed om at han ikke har bedt meg om å gjøre det.. Masse masse småting, hvor alle har som fellestrekk at det er "my way or no way"... Absolutt ingen evne til å sette seg inn i min situasjon eller se at oppførselen kan såre.

Han skyver meg vekk når det passer han, og vil ha meg nære når det passer han. jeg vil jo være der å hjelpe han og støtte han, men ikke lett når han ikke slipper meg til eller sier hvordan han vil ha det. Om han ser jeg er trist eller lei, blir han oppgitt, så går rundt og leker glad hele tiden. Jeg mener jo opplagt ikke at man skal gi opp ett i utgangspunktet godt forhold fordi man møter på noen hindringer, men man må tenke på seg selv og oppi det hele. Ett forhold med en som er deprimert går veldig på beskostning av den andre parten og det er jo ikke bra. Men jeg tror så lenge den som er deprimert er åpen om det og mottakelig for hjelp så kan man komme igjennom det.

Men det er vondt både å se den man er så glad i så langt nede og ikke kunne gjøre noe med det, og å måtte legge lokk på seg selv og sine behov.

Lykke til iallefall, håper du får den hjelpen du trenger

[runekki]

.

Endret 17. februar 2011 av runekki

[runekki]

.

Endret 17. februar 2011 av runekki