Til dere som ble brutalt dumpet for en annen

[Gjest gjest]

For ett år siden ca opplevde jeg at mannen min plutselig bare forandret seg totalt, og det viste seg at han hadde truffet en annen dame. Jeg trodde alt var bra hjemme, og perioden som fulgte var helt grusom. Mye løgner, han var helt kald osv. Det har vært et tøft år, men jeg klarer i det minste å samarbeide med han mht unger osv. Jeg vet jo at han er en del av livet mitt i mange år fremover, men jeg sliter så innmari med tanken på henne! Venner og familie sier at hun kommer til å forsvinne etter hvert, men jeg ser for meg at jeg må treffe henne i konfirmasjoner og sånne anledninger resten av livet og det føles helt uholdbart!

Ønsker ingen diskusjon her om fordeling av skyld, eller sånne ting. Det er bare så vondt å se den personen som har tatt min plass og fått min gode mann og bestevenn (som han jo var i maaange år), og som ser mine barn like mye som jeg gjør.

Hvordan kommer man seg over det, og er det mange som har opplevd et så brått brudd med utroskap og vært nødt til å forholde seg til den personen som var med å forårsake bruddet år ut og år inn etterpå?

[Sign]

Kan dessverre ikke hjelpe deg, er i nøyaktig samme situasjon som deg. Min x må jeg nødvendigvis forholde meg til pga barna, og det må jeg dessverre i mange år framover. Også jeg tenker på alle de situasjoner framover hvor jeg kommer til å møte han og hans nye og jeg kjener jeg gruer meg allerede.

Vil bare gi deg en klem . Vet ikke om felles skjebne er noen trøst... Men det er nok mange som har opplevd akkurat det samme og man kommer seg jo videre på en eller annen måte.

Endret 31. januar 2011 av Sign

[katt1]

Forstår at du har det tungt,men om det er barn inn i bilde må man bare.

Man får en knekk da sånne ting skjer,men det er dette vi står i fare for og oppleve alle som har åpnet hjerte våres til ett annet menneske.

Når sorgen gir seg kommer sinnet frem og da blir det lettere og leve med.

Etter et langt forhold ta slutt er det mange ting som blir vanskelig,dere har sikkert mange felles venner ,og hans familie blir jo borte det er like vondt.

Men det går over etter hvert,og du vil forelske deg på nytt tro meg.

Jeg ble bedratt og lurt på det groveste,men i dag er jeg lykkelig.

[Sophie-Ann]

Jeg vet nøyaktig hvordan du har det, har lagt et slikt år bak meg nå. Jeg sliter fremdeles med sinne, men jeg vet at det går over tilslutt. God til deg

[katt1]

Sinne er bra

[Gjest TS]

Forstår at du har det tungt,men om det er barn inn i bilde må man bare.

Man får en knekk da sånne ting skjer,men det er dette vi står i fare for og oppleve alle som har åpnet hjerte våres til ett annet menneske.

Når sorgen gir seg kommer sinnet frem og da blir det lettere og leve med.

Etter et langt forhold ta slutt er det mange ting som blir vanskelig,dere har sikkert mange felles venner ,og hans familie blir jo borte det er like vondt.

Men det går over etter hvert,og du vil forelske deg på nytt tro meg.

Jeg ble bedratt og lurt på det groveste,men i dag er jeg lykkelig.

Litt trøst er det jo i det, men jeg har lest dine innlegg tidligere, og du er lykkelig på bekostning av et annet forhold, er du ikke? Og da tenker jeg at du er en sånn person som har mest fokus på egen lykke koste hva det koste vil.

Jeg tror nok at jeg vil forelske meg på nytt, men det som er vanskelig er å oppleve at den du har delt alt med faktisk går rett i fella til en dame ingen fatter at han kunne falle for. Jeg har aldri likt henne, og nå ser jeg for meg at hun blir i livet mitt bestandig. Og fordi hun er engstelig for at han skal ville tilbake driver hun å presser seg på unger, familie, venner osv for å markere seg. Ungene er opprørt og slitne fordi de aldri har pappa for seg selv, og hun henger på han som lim. Samarbeidet går dårlig, og jeg ser ikke for meg hvordan ting skal fungere så lenge hun er inne i bildet?

Og det er sant at når man har barn må man bare, men nå er det kun jeg som tar hensyn til ungene, de kjører på kun med hensyn til seg selv...

Og om du ble bedratt og lurt på det groveste, hvordan kunne du selv involvere deg med en opptatt mann?

[Sign]

Og fordi hun er engstelig for at han skal ville tilbake driver hun å presser seg på unger, familie, venner osv for å markere seg. Ungene er opprørt og slitne fordi de aldri har pappa for seg selv, og hun henger på han som lim. Samarbeidet går dårlig, og jeg ser ikke for meg hvordan ting skal fungere så lenge hun er inne i bildet?

Og det er sant at når man har barn må man bare, men nå er det kun jeg som tar hensyn til ungene, de kjører på kun med hensyn til seg selv...

Jeg vet ikke hva det er som gjør at tilsynelatende gode menn plutselig oppfører seg på en slik måte. Jeg mistet ikke bare min samboer, men også min aller beste venn. Den personen jeg stolte 110 % på og som jeg virkelig hadde åpnet meg helt for. En person som i 16 år i ord og handling hadde vært en familiens mann, en mann til å stole på. Så gjør han et slikt stunt...

Det som skuffer meg aller mest er at han ikke har tatt nok hensyn til sine barn (slik jeg ser det, andre er sikkert uenig). Han introduserte sin nye + hennes barn første helga ungene var hos han, han bruker mye tid på hennes barn mens våre unger er der, en lovet langhelg for kun han og hans barn ble plutselig erstattet av en langhelg for alle...

Jeg tror man bare må bite sammen tennene og gjøre det beste for barna. Jeg tenker at i allefall ett sted skal ting være forutsigbart og ungene skal kjenne at jeg handler ut fra deres beste. Du er heldig, du tror du finner kjærligheten igjen. Det tror ikke jeg, jeg verken tror jeg kan forelske meg igjen eller at en mann kan bli glad i meg. Så ødelagt føler jeg meg.

Og katt1; du sier at sinne er bra. Hvor lenge? Jeg er også sint og har vært det lenge. Det er slitsomt, det er ødeleggende og det nører opp rundt bittehet og negative tanker. Men hvordan i all verden klarer man å slutte? Når man så indelig vil, men ikke får det til? Når man har brukt månedsvis på å forsøke, men tankene og sinnet klorer seg fast...?

[Sophie-Ann]

Sinne er bra

Joda, men jeg ønsker veldig å ikke bruke et sekund på å tenke på ham/henne. Men det går ikke, klarer ikke å skru det av...dessverre..

[katt1]

Følelser styrer man ikke selv,jeg trenger ikke forklare noe om meg og mitt forhold her og nå.

Jeg ble som jeg skrev lurt økonomisk og har fått mange meen av denne perioden av livet mitt.

Har gått mange runder med meg selv og veid for og i mot og det har ikke vært lett.

Jeg prøvde her og få deg litt opp,noe som var dumt tenkt.

Men når det handler om unger så må man bare,det at de ikke får pappaen sin for seg selv kan bare han gjøre noe med.

Om denne nye dama er som du sier så blir han lei etter hvert og da vil han se hva han har gjort i forhold til ungene.

Du og pappaen får snakkes uten at den nye dama blander seg inn,om du som mamma ikke klarer og se/snakke med henne må de som voksene akseptere det pga ungene.

Det er barna det handler om ikke deg ,han eller henne.

[Gjest Gjest]

Samme situasjon her, om enn mange år siden. Vi har ikke kontakt i dag, han sviktet barna på det groveste for hennes skyld. Og nå er de fremmede.

Jeg har aldri snakket med henne, hun eksisterer ikke for meg. Barna var der noen ganger i begynnelsen, men fikk ganske fort følelsen av å være gjester. Han kjøpte hus men de fikk ikke rom i det, måtte ligge på madrass på gulvet osv. Så de trakk seg mer og mer og i dag som nesten voksne tenåringer har de kun forakt for henne og nærmest hat til faren.

Jeg antar at de får et eller annet slags forhold til faren etterhvert som de blir voksne. Men hun er og blir noe de ser på som dritt.

[Sign]

Samme situasjon her, om enn mange år siden. Vi har ikke kontakt i dag, han sviktet barna på det groveste for hennes skyld. Og nå er de fremmede.

Jeg har aldri snakket med henne, hun eksisterer ikke for meg. Barna var der noen ganger i begynnelsen, men fikk ganske fort følelsen av å være gjester. Han kjøpte hus men de fikk ikke rom i det, måtte ligge på madrass på gulvet osv. Så de trakk seg mer og mer og i dag som nesten voksne tenåringer har de kun forakt for henne og nærmest hat til faren.

Jeg antar at de får et eller annet slags forhold til faren etterhvert som de blir voksne. Men hun er og blir noe de ser på som dritt.

Dette er vondt å lese. Skjønner overhode ikke at en forelder kan gjøre noe slik mot egne barn. I mitt tilfelle ivaretar faren barna, selv om jeg synes det noen gang blir gjort feil. Men ungene er overhode ikke i tvil om at faren elsker dem.

Utfordringen for meg - og for mange andre "sviktede" - er å klare å skille på forholdet mellom de voksne og i forhold til barna. Jeg har aldri sagt noe stygt om han til barna selv om det har holdt hardt noen ganger. Da jeg oppdaget at han forsaket turer med meg og barna samt aktiviteter ifm barna til fordel for elskerinnen og hennes barn anså jeg det som et særdelig grovt svik i forhold til barna våre. Dette skal barna aldri få vite, men det har nok gjort sitt til at jeg betrakter min tidligere Eneste Ene som en patetisk drittsekk uten ryggrad.