livet som ung jente

[AnonymBruker]

Dette skulle bli mitt beste år...

Jeg er en ung jente på 20 år. Endelig var jeg ferdig på videregående, men fikk plutselig en lys ide om å ta noen nye fag på vgs. Dette nettopp fordi jeg fikk lyst til å gå realfag, selv om jeg aldri har hatt toppkarakterer.

Så i fjor høst (2010) flyttet jeg hjem til mor og far etter å ha bodd på hybel i ca. 3 år. Nå skulle det bli mer fritid, og bedre tid til trening. Endelig kunne jeg leve slik jeg bestandig har hatt lyst til.

Har bestandig likt å ha det gøy, sammen med hyggelige folk. Liker å le, snakke og bare være sammen med trivelige folk, snakke om alt mellom himmel og jord og bare være sosial. Plutselig var det akkurat som om noe skjedde...

Etter et par måneder på den nye skolen (vgs.hvor jeg nå tar realfag) kom det tilbake. (har hatt perioder tidligere). Angsten har kommet tilbake. Hver dag er en utfordring. Når jeg går inn skoledøra, og det sitter mange folk f. eks i gangen, der jeg går på veg inn til klasserommet vet jeg ikke hva jeg skal gjøre av meg. Jeg får rett og slett ikke til å slappe av. Noen dager går jeg som en overlegen "bitch" forbi "forsamlingen", andre dager ser jeg ned, blir rød i ansiktet, hjertet dunker vilt og jeg svetter. Jeg går rundt og føler at alle tror jeg har gjort noe galt. Jeg føler meg rett og slett "truffet" (skyldig).

Tror jeg har mest angst ovenfor menn. Jeg er en søt og sjarmerende jente, med en fin utstråling og slank. Altså mer enn normal! Hver gang jeg går forbi enkelte menn (pene) eller hvis det er noen jeg føler meg ukomfortabel sammen med, blir jeg nervøs. Jeg greier ikke holde maska, jeg blir flau og selvtillitten går merkelig nok mye ned.

Det hender av og til at jeg får blikkontakt med menn (også ung-gutter), jeg føler at jeg får blikkontakt med alle menn. Det at jeg føler blikkontakt med "alle" menn er vel angsten min, som gjør at jeg begynner å tenke at alle menn er like. At de tenker bare på en ting, at de ser på meg som en .... .

Jeg føler også at jeg ser veldig mye på enkelte personer (stirrer, noe jeg absolutt ikke liker og hater hvis noen stirrer på meg) som gjør at jeg skaper en ukomfortabel stemning. De ser at jeg er usikkker.

Jeg har veldig mye rare tanker oppi hodet mitt, av og til holder jeg på å bli gal. Jeg liker å føle meg trygg, noe jeg ikke gjør når det er mange mennesker (menn) samlet på et sted. Hva er det som er galt med meg?

Ps. har aldri vært i et forhold.

I mange år, helt siden jeg flyttet på hybel har jeg holdt meg mye for meg selv. Det er også veldig lett å tenke negativt. Skulle ønske det var like lett å få toppkarakterer på skolen.

Har begynt å trent mer aktivt nå, det hjelper på selvfølelsen, men angsten kommer tilbake også når jeg går i butikker. Jeg føler meg alene og savner virkelig nære venner. Overalt hvor jeg går, går jeg alene, jeg trener alene og går mye alene på shopping.

Tror ikke det er bra å bo hjemme hos mine foreldre som voksen (er mye hjemme). Jeg er en ordentlig og fornuftig jente, men får liksom ikke levd "livet". Er sjelden ute på byen, men når jeg først er ute, drikker jeg for mye. Pleier å bli flørtete, og veldig pratsom. Da har jeg det gøy. Men i ettertid begynner jeg å tenke på hva jeg har gjort og sagt, og angsten kommer tilbake. Jeg går rundt og tror at ALLE vet at jeg har vært på byen og slått ut håret. Gjør jo ALDRI noe galt, har det bare gøy sammen med venner jeg sjelden treffer. Derfor holder jeg meg for meg selv, bare fordi jeg føler meg skyldig.

Til høsten flytter jeg på hybel for å studere. Da kan jeg leve mitt eget liv og få nye venner. Ser virkelig frem til det.

Kan noen komme med gode råd? Hvordan skal jeg respektere meg selv? Hvordan rett og slett bli glad i meg selv og akseptere den jeg er?

Er det jeg har forklart virkelig angst? Det kan vel også være psykisk stress (er en nokså stresset person).

Ps. er vel også altfor snill:)

Takker for svar på forhånd ^^

[Gjest Gjest]

Jeg dytter på denne... har det litt på samme måte som deg... jeg har i likhet med deg spesielt angst overfor det motsatte kjønn, jenter (er gutt selv)