Er så redd for å "miste" jenta mi!

[Gjest Gjest]

Jeg syns ikke du burde forhåndsdømme den nye kjæresten til din x, når du ikke har møtt henne!

Den var vittig!

Det kan vel ikke kalles å forhåndsdømme. Etter alt den dama har stelt i stand for TS og hennes familie, har hun vel et ganske solid grunnlag å dømme henne på.

Og hvilket menneske ville sagt "pytt pytt" og startet på nytt med positive tanker og følelser for denne damen? Ingen!! Selv om en del av dere sitter der på deres høye hest og tror at dere ville taklet det så mye bedre enn TS. Fordi det har ikke skjedd dere, og dere aner virkelig ikke hva dere snakker om og hvordan dere ville følt det om det skjedde!

Til TS: Jeg vil tro at hun nye vil være litt kul i begynnelsen, og ikke minst vil gå sterkt inn for å være kul i begynnelsen.

Dette kan nok din datter sjarmeres av den første tiden. Alt som er nytt er jo mer spennende enn det gamle, og spesielt en som tilsynelatende forguder deg, gir deg lov til alt du vil, gir deg gaver e.l. Men dette går nok i såfall over, og ingen kommer til å stå høyrere i kurs enn mamma! Det lover jeg deg!

Pass bare på å bruke tiden hun er hos far kontruktivt. Dvs. istedenfor å være deppa og lei deg, sørg for å få din del med egenpleie, voksenkontakt med nye mennesker eller gode venner, jobbe ekstra da hvis du f.eks. trenger det for å bedre økonomien, kurs i et fag eller en hobby som du gjerne kunne tenkt deg å lære/drive med, trening/trim osv.

På den måten har du det bedre, og du får ladet opp batteriene til datteren din skal være hos deg. Da kan dere virkelig få kvalitetstid sammen og du får så mye annet input når hun ikke er der at du sikkert får ekstra energi til å finne på mye gøy når hun er hos deg.

Etterhvert finner du kanskje også kjærligheten igjen, og det er vel ingenting som hjelper bedre på å komme over noe sånt som du har vært gjennom. Ellers; hvis du føler deg ensom og tiltaksløs når du er alene, kan jeg anbefale å skaffe deg et kjæledyr, hvis du har mulighet og interesse for det. F.eks. en liten hund. Jeg kan skrive under på at det er enormt mye godt selskap i en liten hund når man føler seg alene. Og den gjør også til at du har en større grunn og det er lettere å komme seg ut og gå turer f.eks.

Din datter vil nok også sette pris på en liten lekekamerat, ikke helt det samme som småsøsken, men jammen noe av det nærmeste man kommer.

Og husk; ikke snakk nedsettende om din eks eller hans nye dame. Det vil du ikke tjene på, barn føler det meste, så bare vær deg selv, prøv å se ut som du har det bra, og svelg heller et par kameler og slipp tårene og sinnet ut når hun ikke er der eller sover heller. Kjøp deg en boksepute;-)

[Carpaccio]

Den var vittig!

Det kan vel ikke kalles å forhåndsdømme. Etter alt den dama har stelt i stand for TS og hennes familie, har hun vel et ganske solid grunnlag å dømme henne på.

Og hvilket menneske ville sagt "pytt pytt" og startet på nytt med positive tanker og følelser for denne damen? Ingen!! Selv om en del av dere sitter der på deres høye hest og tror at dere ville taklet det så mye bedre enn TS. Fordi det har ikke skjedd dere, og dere aner virkelig ikke hva dere snakker om og hvordan dere ville følt det om det skjedde!

Nå kan jeg ikke svare for andre enn meg selv her, men for min del dreier det seg ikke på noen måte om å framstå som bedre enn TS. Det handler om at det faktisk er mye greiere å se hva som er den "rette" måten å håndtere ting på når man ikke står midt oppi det, og i tillegg er full av følelser! Jeg antar at hun ikke hadde bedt om råd her inne hvis hun følte at hun håndterte dette optimalt...

Nei, jeg hadde garantert ikke klart å håndtere dette på en bra måte dersom det hadde skjedd meg. Men jeg håper INDERLIG at noen av mine nærmeste hadde tauet meg inn igjen når jeg var på vei ut i helt feil spor.

Vi er så redde for å bry oss om andre, og for å la andre bry seg litt om oss. Det er tragisk at mennesker som står oss nær kan kjøre seg skikkelig fast gang på gang uten at noen tør si ifra.

Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har ei venninne som tør ta den samtalen med meg når jeg ikke selv ser ting klart. Selv om det kan føles som en hån der og da, ser jeg at hun har rett når fornuften etter en tid får koblet seg på følelsene

[Carrot]

Nå hadde vel mannen til TS egen vilje og lot seg neppe lure inn i et forhold til sin nye samboer så hvorvidt HUN er den som skal dømmes er et tema åpent for diskusjon her.....

Tross alt, HAN valgte forlate sin familie - og jeg er rimelig sikker på at han har en større del av den skylden enn hans nye dame....

[AnonymBruker]

Jeg er ikke et av barna, men hun unge, nye dama. Håper det er greit at jeg svarer.

Moren er alltid på topp! Uansett! Ikke glem det. Du er faktisk MAMMAEN hennes og ingen kan ta din plass. Andre voksne personer i livet hennes kan bli en god venn og støtte, men ikke være moren så lenge hun har en mor i livet sitt fra før.

Jeg tror også de aller færreste "stemødre" vil stjele barna. Heller stikk motsatt.

Jeg er veldig glad for at barna til mannen min har en god mor. Tror nemlig ikke jeg hadde orket det ansvaret hvis hun ikke hadde vært inni bildet.

[Gjest Gjest]

Nå hadde vel mannen til TS egen vilje og lot seg neppe lure inn i et forhold til sin nye samboer så hvorvidt HUN er den som skal dømmes er et tema åpent for diskusjon her.....

Tross alt, HAN valgte forlate sin familie - og jeg er rimelig sikker på at han har en større del av den skylden enn hans nye dame....

Ja, der var den vanlige leksa igjen.

Sies det noen plass at mannen ikke har medansvar i dette, og at han ikke dømmes?

Men det er ikke det som diskuteres. Nå diskuteres forholdet mellom hans eks og hans nye dame. Må det virkelig skrives i hvert enkelt innlegg at "Jada, mannen har også ansvar og han får ta sin del av konsekvensene." for at enkelte innleggere her skal slippe å komme med denne standardfrasen?

Når det er sagt; nå lot du i det minste være å ta med den enda mer standardfrasen at "hun er singel og har ingen ansvar whatsoever". Men de glemte det vel kanskje?

[Maddebs]

Jeg er skillsmissebarn og må si at mamma vil alltid være mamma! <3

[Jomfruen50]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg er ikke skillsmisse barn, men er skillt og satt mye å gråt alene. Mine kristne foreldre ville ikke ha noe med meg å gjøre, så det ble veldig tøft + at min eks stakk av med min venninne. Jeg har 3 barn og en bodde hos meg og to hos han.

Det kan hende at eksen din etter hvert kommer tilbake til deg, det kan skje. For det man har hatt isammen noen år er viktig i livet vårt. Han kommer til å savne deg der den nye ikke strekker til.

Anbefaler deg å gjøre noe med deg selv, slik at du blir attraktiv. Det er uendelig mye man kan gjøre.

Og så kan du gjøre noe ekstra koselig sammen med dattra di slik at dere har noe spesielt sammen. Det skal ikke så mye til for barn, en tur på Mc Donalds, Pizza, lesestund, biblioteket, svømmehall, tur i fjellet, hyttetur, togtur mm...

[Nuttapia]

Hei TS.

Jeg forstår at du ikke har det godt nå.

Jeg er skilsmissebarn. Pappa møtte en dame ca 6 måneder etter bruddet med mamma. Jeg var 5 år. Jeg synes hun var litt skummel, men jeg var såpass liten.

Men én ting er iallfall sikkert, hun er fortsatt min stemor - men kan virkelig ALDRI ta mammas plass i mitt hjerte! Min stemor er jeg glad i som en god venn og støttespiller i livet.

Din datter er 8 år, og hun er nå full av tanker. Hun oppdager en ny verden og følelser hos seg selv. Hun venner seg til en ny tilværelse, og tro meg, det klarer hun så fint! Når hun er hos sin far, ser hun en fornøyd pappa og blir kjent med hans nye kjæreste. Det er sikkert spennende for henne, og hun er glad for å se pappa være glad og sprudlene. Men det er også leit for henne, fordi du ikke er der og kan oppleve det sammen med henne. Derfor må hun ikke ha dårlig samvittighet for å reise fra deg. Der har jeg vært selv. Si at du er åpen for å snakke om alt mellom himmel og jord, og jeg lover deg, hun kommer til å prate! Besvar hennes spørsmål og gi henne 100% oppmerksomhet. Ta henne på alvor, og hun føler seg bbra og reflektert etterpå.

Aha-opplevelsen du fikk her i tråden, mtp hvordan du hadde bedt henne om å ikke snakke om hvordan hun hadde hatt det i helgen, har gjort meg overbevist om at dette kommer du til å klare! Jeg hadde en mor som ikke "så" meg, før jeg var ferdig på videregående. Hun slet med de samme tingene som deg, selvom hun dro inn mannfolk på mannfolk, men det er en annen historie. MEN jeg fortalte henne akkurat hvordan jeg hadde hatt det. Hvordan jeg følte at jeg aldri var bra nok for henne. Jeg var blitt bitter og følte meg alene. Hun knakk sammen, og for første gang pratet vi hele natten og hun tok meg på alvor. Etter det "vokste min mor opp", og idag har vi et fantastisk forhold, men hun har ALLTID vært mitt hjerte nærmest. Ingen er bedre enn mamma!!

Jeg ber deg, for din vesle jentes skyld - ikke gjør de samme feilene. Se henne, og oppdag henne. Hun lærer mye nytt nå, selv om din eks og hans kjæreste er pain in the ass for din del! Men HUN er SÅÅÅ mye mer viktig! Og hun venter på bekreftelse fra deg om at "alt er i orden".

Kom deg ut i helgene når du er uten unger, gjør noe koselig for deg selv! Det fortjener du, vakre dame!

Jeg føler veldig med deg, og ønsker deg utrolig mye lykke til!

[Gjest TS]

Hei, og takk for masse tilbakemelding. Jeg har lest alt som er skrevet og er takknemlig for alle gode råd, erfaringer og innspill. En del ting har for så vidt ikke noe med mitt spørsmål å gjøre, men takk likevel for dere som har skrevet.

Noen har etterlyst barnefaren og hans "skyld" oppi dette. Det at jeg ikke har tatt med han i mitt spørsmål betyr ikke at jeg har "frikjent" han. Klart han er skyldig i hva som har skjedd. Han forlot et langt og godt samliv (trodde i allefall jeg) for en ungjente han hadde kjent i noen måneder. Klart jeg er forbanna på han. Men det er en annen sak, jeg er overhode ikke usikker på min rolle som forelder i forhold til han. Vi er foreldre til ei nydelig jente, sånn er det.

Noen har ikke bare hintet, men også sagt at han kommer sikkert tilbake. Jeg vil ikke ha han tilbake. Helt sant. Det er ikke mulig å tilgi det sviket han utsatte meg for. Vil ikke gå inn på den historien, men det var et usedvanlig stygt og respektløst brudd. Han kunne gjort det på en mye mer real måte. Men han om det, denne tråden handler ikke om det.

Jeg har tenkt masse de siste dagene rundt dette å være positivt innstilt, ja sågar vennlig innstilt til min xmann og hans nye. Tror kanskje de rådene kommer fra folk som aldri har vært i en slik situasjon? Jeg har tenkt på de rundt meg i vennekretsen og ellers bekjente og ser helt klart at de som har klart å bevare et slags forhold etter et samlivsbrudd (som venner eller noe slikt) alle er de som har vært gjennom en skilsmisse med to deltakere. Samtlige skilsmisser jeg vet om hvor det skyldes en tredjepart er stemningen ikke særlig bra og jeg vet om mange som ennå etter mange år og etter at begge er etablert på nytt ikke snakker til den tredjepart som de anser som "skyld" i skilsmissen.

Så hvordan kan jeg klare å leve med min situasjon? Jeg har iallefall blitt overbevist om at jeg for alltid vil være mamma for jenta mi. Jeg tror ikke - selv om noen avsvarene på tråden kanskje mener det - at jeg har oppført meg slik at hun har fått noen varig "skade". Hun har nok fått med seg at jeg har vært lei meg og hun er tross alt så stor at hun nok syntes det var rart at pappa i det ene øyeblikket sov sammen med mamma for 14 dager senere å dele seng med NN.... Vi har et flott forhold, vi koser oss masse og vi gjør masse ting sammen. Både vi to og også sammen med eldre søsken og venner.

Jeg har forsont meg med at hun kommer til å være en del av en annen familie deler av tiden, selv om det svir hos meg. Jeg må finne en måte å takle det på. Fornuften min sier jo at jeg skal være glad for at faren bor sammen med ei som tar vare på jenta mi og som hun liker. Det hadde vært helt forjævli om jenta mi kom hjem fra faren og var lei seg fordi hun nye var slem/ikke interessert i henne. Det sier hjernen min. Hjertet sier noe annet, det sier at det er kun jeg som skal ha plass hos jenta mi som kvinnelig omsorgsperson... Men det kan jeg faktisk ikke gjøre noe med. Dette er ting jeg sliter med og som jeg må finne en løsning på.

Så hva skjer framover? Jeg vet ikke. Jeg vet at jeg ikke klarer å bli "venner" med hun nye på det nåværende tidspunkt. Men jeg kan klare å åpne opp for at jenta mi føler at hun kan snakke med meg om alt. Jeg snakka litt med henne på telefonen i går og da spurte jeg litt om hun lekte med valpen som er hos faren... og hun var tydeligvis glad for å snakke om det.

Jeg tror ikke jeg kommer til å ta "Den Store Samtalen". Ikke be om unnskylding for det jeg sa tidligere og ripe opp i ting kanskje hun har glemt. Jeg kommer heller til å åpne opp for å høre hvordan hun har hatt det og så må jeg være så ærlig å innrømme at jeg håper barn egenskap til å befinne seg i situasjonen der og da og ikke synes det er så morsomt alltid i etterkant å snakke om det kasnkje vil gjøre seg gjeldende....

Så får vi se hvordan det går. Så takk igjen for masse gode innspill og støtte på en dag da bare livet syntes helt for jævli!!

[AnonymBruker]

til deg! Dette klarer du. Tror du er ei god mor og at du vil det beste for datteren din. Kanskje du trenger litt mere tid.

[AnonymBruker]

Har vært skilsmissebarn siden jeg var 4, er nå 26. Har hatt minst 10 "stemødre" på denne tiden (den siste i over 10 år), men ingen av disse har tatt over mammas rolle på noen som helst måte.

Og jeg tror det er viktig at du fokuserer på det du skrev, at det er viktigere at datteren din ikke har det fælt annenhver helg enn at hun syns hun nye er grei.

Skjønner veldig godt at du har det vanskelig nå

[Ragg]

Jeg syns ikke du burde forhåndsdømme den nye kjæresten til din x, når du ikke har møtt henne!

[Ragg]

Det er ikke dette svaret hun er ute etter!

[micci]

Som mange andre over her har sagt : mamma er ALLTID mamma- uansett!! Den nye vil aldri komme i nærheten av det du er for datteren din! Forstår allikevel veldig godt hvordan du har det, og hvordan du føler det, har vært i akkurat samme situasjon som deg... Hadde det beintøft den første tiden etter at min eksmann forlot meg til fordel for en annen, det var grusomt de dagene barna var hos pappaen og den nye kjæresten. Var så redd for at barna skulle foretrekke å være hos pappa og kjæresten istedet for meg, de var jo en familie...mens hos meg var det bare meg...

Det tar tid å komme over et slikt vondt brudd, og etterhvert vil nok de vonde følelsene du har ovenfor den nye kjæresten til eksmannen din blekne. Selv om du aldri behøver å måtte bli bestevenn med henne, så kan du forhåpentligvis etterhvert tenke at det er bra hun har fått eksmannen din, så slipper du å leve med en sånn mann

[Ragg]

Som mange andre over her har sagt : mamma er ALLTID mamma- uansett!! Den nye vil aldri komme i nærheten av det du er for datteren din! Forstår allikevel veldig godt hvordan du har det, og hvordan du føler det, har vært i akkurat samme situasjon som deg... Hadde det beintøft den første tiden etter at min eksmann forlot meg til fordel for en annen, det var grusomt de dagene barna var hos pappaen og den nye kjæresten. Var så redd for at barna skulle foretrekke å være hos pappa og kjæresten istedet for meg, de var jo en familie...mens hos meg var det bare meg...

Det tar tid å komme over et slikt vondt brudd, og etterhvert vil nok de vonde følelsene du har ovenfor den nye kjæresten til eksmannen din blekne. Selv om du aldri behøver å måtte bli bestevenn med henne, så kan du forhåpentligvis etterhvert tenke at det er bra hun har fått eksmannen din, så slipper du å leve med en sånn mann

[Ragg]

Godt skrevet!

[ViljaH]

Ingen vil noensinne ta mammaens plass i jentas liv.

Jeg tror du gjør klokt i å være den samme gode, trygge, snille mammaen som du før har vært, og ikke bli noe snerrende, sint monster som spruter ild mot pappaens nye familie.

Prøv å tenke at datteren din ikke er bare din. Hun er halvparten din, og halvparten mannen sin, det har hun alltid vært. Mannen har derfor råderett over hvordan jentas liv skal være også.

[Gjest imli]

Ein unge vil alltid føretrekke mor/far, nesten uansett. Så med mindre du mishandlar ungen, og fars nye dame er eit unikum av ei stemor, treng du garantert ikkje uroe deg.

Eg ville imidlertid prøvd ikkje å bruke så mykje tid på å "hate" din eksmanns nye dame. Det er han som er årsak til brotet, ikkje ho. Viss du absolutt skal hate, hat han istadet. Det var han som gjekk, og brøyt opp familien. Det var hans val. Han valte ho. Sannsynlegvis ville han ha gått før eller seinare uansett. Prøv å roe deg ned, senke skuldrene. Prate med nokon du stolar på. Ikkje gjer ungen din til eit sendebud mellom deg om eksmannen. Ha dialog med eksmannen, og hils på den nye dama hans.

[Gjest Gjest]

Min erfaring er at jo mer ungene er tilstede, jo fortere kommer kjærlighetsparet ned på jorda igjen, og fortere går forholdet over..

Dessuten, når du leser alle innleggene her fra "stemødre" så skjønner du jo at den 20 år yngre har tatt seg vann over hodet..