Er så redd for å "miste" jenta mi!

[Gjest Krizzy]

Derfor sitter jeg altså en lørdagskveld og holder på å gråte øynene ut på meg.

til deg

[Knøtteliten]

Jeg er ikke skilsmissebarn, men samboern min er det. Han var 10 år når mor og far skilte lag (han er 30 nå), og opp gjennom tidene så har det vært et par "steforeldre". Han har aldri sett på dem som stemor eller stefar, kun som kjæresten til mor/far. Han har heller aldri fått noe spesielt nært forhold til dem og alltid satt sin mor og far, på hver sin kant, høyest. Den dag i dag, kaller han ikke morens kjæreste for stefar, og vil heller ikke at han skal bli omtalt som det. Det er kjæresten til mamma, intet annet. Han har én far og én mor, pumktum.

Han er ikke bitter eller ufin mot disse, (da han var liten var han kanskje det i starten, slet veldig med at mor og far skilte lag, men har siden behandlet dem med respekt og ellers helt fint), men noen ekstraforeldre har han aldri hatt, og kommer aldri til å få.

Jeg kan aldri tenke meg at din datter skulle sette fars lille leketøy høyere enn sin mor, det er imot barnets instinkter tror jeg, mamma er og blir den beste mamma, livet ut noe annet ville vært i svært spesielle tilfelle....

[Gjest TS]

Jeg er ikke skilsmissebarn, men samboern min er det. Han var 10 år når mor og far skilte lag (han er 30 nå), og opp gjennom tidene så har det vært et par "steforeldre". Han har aldri sett på dem som stemor eller stefar, kun som kjæresten til mor/far. Han har heller aldri fått noe spesielt nært forhold til dem og alltid satt sin mor og far, på hver sin kant, høyest. Den dag i dag, kaller han ikke morens kjæreste for stefar, og vil heller ikke at han skal bli omtalt som det. Det er kjæresten til mamma, intet annet. Han har én far og én mor, pumktum.

Han er ikke bitter eller ufin mot disse, (da han var liten var han kanskje det i starten, slet veldig med at mor og far skilte lag, men har siden behandlet dem med respekt og ellers helt fint), men noen ekstraforeldre har han aldri hatt, og kommer aldri til å få.

Jeg kan aldri tenke meg at din datter skulle sette fars lille leketøy høyere enn sin mor, det er imot barnets instinkter tror jeg, mamma er og blir den beste mamma, livet ut noe annet ville vært i svært spesielle tilfelle....

Takk

[Carpaccio]

Du er mamma, og det kan ingen ta ifra deg! Mamma er best uansett!!

Det er derimot en liten sjanse for at du ødelegger for deg selv med dine holdninger til den nye kjæresten til x'en.

Dette er garantert ikke det du ønsker å høre, men det kommer fra ei som har vokst opp med en mamma i din situasjon. Og dette er skrevet i beste mening.

Unger er sensitive og plukker opp det mest utrolige, så tro ikke at hun ikke skjønner hvordan du ligger an følelsesmessig. Det er ikke bra for et barn å vokse opp med en bitter mamma. Den beste gaven du kan gi datteren din, er å legge dine egne følelser til side, og være positivt innstilt til både x, x's dame og eventuelt nye barn. Om datteren din syns dette er en vanskelig situasjon, gjør du definitivt ikke saken noe lettere for henne ved å nøre oppunder hennes usikkerhet i forhold til dette.

Etterhvert, når ting roer seg og du kanskje er lykkelig med en ny (og mye bedre ) mann, vil du klare å se at flere omsorgspersoner og større nettverk aldri er noen trussel, men derimot stort sett har positiv innvirkning på et barn. Det viktigste for deg er at hun føler seg trygg, er det ikke? Det er mye opp til deg om hun skal føle seg trygg også hjemme hos den familien hun er en del av hos far.

Og du, du lurer ingen med kommentaren om at du ikke ville hatt han om han var den siste mannen på denne jord. Dersom du hadde ment det, ville du vært glad til for at noen overtok ham.

Det er lov å være sint, skuffet, lei seg og frustrert! Hyl og skrik, og hat både han og henne for alt det er verdt!! Knus noe du vet han er glad i, men glemte å ta med seg da han dro! Men sørg bare for å gjøre alt dette når datteren din er ute av huset -for hennes skyld.

Til slutt en god klem med ønske om lykke til videre!

Det er en fare for at du kanskje ble mektig provosert av det jeg skrev her akkurat nå, men det kommer forhåpentligvis en dag hvor du klarer å se fornuften i noe av det, i hvertfall

[Gjest Gjest]

Kjære deg, en mamma er noe av det beste man har, uansett.

Ingen kan erstatte mamma. Aldri.

Og etterhvrt vil den nye flammen hans kjefte på henne, irettesette henne, de kan være venninner innimellom og, men hun vil aldri bli en mor. Hun vil alltid være en smule teit. Hun vil nok også forskjellsbehandles etterhvert pga hennes barn.

Kos deg med jenta du du.

Du er mammaen, og du er best i verden! ALLTID.

[Gjest regine]

Barnslig? Sikket. Forståelig? Jeg vet ikke, jeg vet bare at det er sånn jeg føler det. Derfor sitter jeg altså en lørdagskveld og holder på å gråte øynene ut på meg.

Vet du hva - det er VELDIG forståelig at du føler som du gjør. Du ville ikke vært menneskelig om du ikke gjorde det, i mine øyne. Forstår det sånn at bruddet er ganske ferskt? Og ja - alt under iallfall 1 år er ferskt! Da er det helt forståelig at du fortsatt både er sint og bitter og faktisk engstelig for hva som skjer.

Jeg tror nok - som alle andre også har påpekt - at mamma er mamma, uansett. Så det tror jeg du kan ta med ro, samtidi som jeg har full forståelsed for at du opplever det som sårt at hun er borte fra deg.

Jeg vil også råde deg til ikke å ta sorgene på forskudd mht. yngre søsken. Ikke fordi jeg på noe vis kan garantere at det ikke kommer til å skje, men rett og slett fordi det er liten vits for deg selv at du bruker masse energi på å grue deg for noe som ikke skjer...

Det du må passe på - igjen for din egen del - er at du ikke forblir hatefull og bitter. Den eneste som taper på det er deg selv, og muligens jenta di. Jeg skjønner at det tar tid, og ja, det MÅ ta tid (blir bare tullete når folk sier at man umiddelbart må gå videre - de færreste greier vel det, etter 20 års samliv, unger etc???)

Sender deg en du greier helt sikkert å være akkurat den supre mamma`n jenta di vil ha, og du greier helt sikkert både å unngå at hun får føle din bitterhet og komme deg ut av den selv. (og jeg mener faktisk at når foreldre er lei seg, så skader det heller ikke at ungene får vite noe om hvorfor, uten at du dermed skal snakke stygt om faren. At du er lei deg for at forholdet gikk i oppløsning er jo ingenting å skamme seg for!)

[tingeling]

Jeg syns ikke du burde forhåndsdømme den nye kjæresten til din x, når du ikke har møtt henne!

frk_rastløs: hvis det samme hadde skjedd deg, hadde du da tenkt:"Hm, mannen min er en dritt, men hun nye er sikkert en trivelig dame! Jeg venter med å tenke noe negativt om henne til jeg har møtt henne og gitt henne en sjanse." Denne damen har, sammen med mannen til TS, prioritert egen forelskelse fremfor barna. Greit at forhold ikke alltid varer, men voksne mennesker bør kunne gjøre slikt på en ryddig måte.

At du er såret og sint det forstår jeg, men man er TO i et forhold, og hun er altså ikke den eneste grunnen til at mannen din har gått fra deg, det er noe ha har valgt selv. I hovedsak hans valg og ikke den nye samboeren sitt. Kanskje hadde det blitt slutt mellom dere uansett?

Jeg syns du har rett til å ønske det som er best for deg, men jeg håper du aldri, aldri, aldri blander det sammen med hva som er best for datteren din og ikke minst prenter hene full av dine meneinger. Det er på sikt bare ødeleggede, i alle fall om det kommer ett nytt barn. Det evetuelt ye barnet vil bety at di mann for alltid er bundet til sin nye samboer, men det er faktisk ikke din sak. Det er deres sak, og datteren din får et nytt søsken som hun kan glede seg over, men som du aldri trenger å møte. For meg virker det som om du ikke ønsker at de skal få barn fordi da kan han komme tilbake til deg. Sorry, men det blir nok ønsketenkning.

Lær deg heller å glede deg på datteren din sine veiene. Vær glad for at hun har det godt hos far, og ikke bland inn din bitterhet til han i forhold til henne. Dessuten, når begge har flere barn er det ikke sikkert det noengang kommer et felles barn. Kanksje de heller kjøper seg hund? Skal du da være sint på hunden?

Ellers fasinerende hvordan din eksmann som faktisk er den utro parten blir omtalt i nøytralt ordelag, mens hun er hore, ludder osv. HAN var utro, HAN stakk, og HAN hadde kanskje stukket uansett.

Se svar over + jeg vil gjerne se det mennesket som klarer å glede seg over en slik situasjon og være generøs og pedagogisk.

For det første, jeg ville ikke ha min xmann tilbake om han så var den siste mann på jord. Så det er ikke derfor jeg er redd for nytt søsken.

For det andre så nevner jeg ikke han her fordi jeg ikke har problem med at jenta mi er sammen med han. Han er faren hennes og han elsker henne og hun elsker han. Det jeg synes er tungt er at jenta mi er sammen med ho nye. At hun får en plass i jenta mi sitt liv. Og for å ha sagt det, grunnen til at jeg hater henne og skulle ønske at jenta mi ikke var sammen med henne er nettopp at hun (som en av to) er skyld i at jenta min må forholde seg til to hjem.

Om min xmann hadde gått fra meg og deretter funnet seg en ny tror jeg faktisk at situasjonen ville være helt annerledes. Men jeg er så redd at akkurat ho som han nå er sammen med og som (uansett hva dere andre måtte mene) er medskyldig til mitt eget helvete skal få en bedre status hos min datter.

Barnslig? Sikket. Forståelig? Jeg vet ikke, jeg vet bare at det er sånn jeg føler det. Derfor sitter jeg altså en lørdagskveld og holder på å gråte øynene ut på meg.

Du har min fulle støtte TS.

Du er mamma, og det kan ingen ta ifra deg! Mamma er best uansett!!

Det er derimot en liten sjanse for at du ødelegger for deg selv med dine holdninger til den nye kjæresten til x'en.

Dette er garantert ikke det du ønsker å høre, men det kommer fra ei som har vokst opp med en mamma i din situasjon. Og dette er skrevet i beste mening.

Unger er sensitive og plukker opp det mest utrolige, så tro ikke at hun ikke skjønner hvordan du ligger an følelsesmessig. Det er ikke bra for et barn å vokse opp med en bitter mamma. Den beste gaven du kan gi datteren din, er å legge dine egne følelser til side, og være positivt innstilt til både x, x's dame og eventuelt nye barn. Om datteren din syns dette er en vanskelig situasjon, gjør du definitivt ikke saken noe lettere for henne ved å nøre oppunder hennes usikkerhet i forhold til dette.

Etterhvert, når ting roer seg og du kanskje er lykkelig med en ny (og mye bedre ) mann, vil du klare å se at flere omsorgspersoner og større nettverk aldri er noen trussel, men derimot stort sett har positiv innvirkning på et barn. Det viktigste for deg er at hun føler seg trygg, er det ikke? Det er mye opp til deg om hun skal føle seg trygg også hjemme hos den familien hun er en del av hos far.

Og du, du lurer ingen med kommentaren om at du ikke ville hatt han om han var den siste mannen på denne jord. Dersom du hadde ment det, ville du vært glad til for at noen overtok ham.

Det er lov å være sint, skuffet, lei seg og frustrert! Hyl og skrik, og hat både han og henne for alt det er verdt!! Knus noe du vet han er glad i, men glemte å ta med seg da han dro! Men sørg bare for å gjøre alt dette når datteren din er ute av huset -for hennes skyld.

Til slutt en god klem med ønske om lykke til videre!

Det er en fare for at du kanskje ble mektig provosert av det jeg skrev her akkurat nå, men det kommer forhåpentligvis en dag hvor du klarer å se fornuften i noe av det, i hvertfall

Se uthevet skrift: Når jeg leser dette og tilsvarende innlegg tenker jeg alltid at mange på KG har noen svært høye forventninger til hvilke skuespilleregenskaper man som forelder i en livskrise skal ha. Ellers et bra og balansert innlegg.

Jeg mener det er stor forskjell på skilsmisser hvor det er mellom to parter og skilsmisser hvor det er en tredjepart involvert. Og skilsmisser hvor en tredjepart er involvert og siden skal ha barna en stor del av tiden: Jeg har fortalt mannen min at finner han på noe slikt blir jeg X'en fra helvete. Ryddige prosesser derimot er noe helt annet selv om det uansett er veldig trist.

[Gjest TS]

Du er mamma, og det kan ingen ta ifra deg! Mamma er best uansett!!

Det er derimot en liten sjanse for at du ødelegger for deg selv med dine holdninger til den nye kjæresten til x'en.

Dette er garantert ikke det du ønsker å høre, men det kommer fra ei som har vokst opp med en mamma i din situasjon. Og dette er skrevet i beste mening.

Unger er sensitive og plukker opp det mest utrolige, så tro ikke at hun ikke skjønner hvordan du ligger an følelsesmessig. Det er ikke bra for et barn å vokse opp med en bitter mamma. Den beste gaven du kan gi datteren din, er å legge dine egne følelser til side, og være positivt innstilt til både x, x's dame og eventuelt nye barn. Om datteren din syns dette er en vanskelig situasjon, gjør du definitivt ikke saken noe lettere for henne ved å nøre oppunder hennes usikkerhet i forhold til dette.

Etterhvert, når ting roer seg og du kanskje er lykkelig med en ny (og mye bedre ) mann, vil du klare å se at flere omsorgspersoner og større nettverk aldri er noen trussel, men derimot stort sett har positiv innvirkning på et barn. Det viktigste for deg er at hun føler seg trygg, er det ikke? Det er mye opp til deg om hun skal føle seg trygg også hjemme hos den familien hun er en del av hos far.

Og du, du lurer ingen med kommentaren om at du ikke ville hatt han om han var den siste mannen på denne jord. Dersom du hadde ment det, ville du vært glad til for at noen overtok ham.

Det er lov å være sint, skuffet, lei seg og frustrert! Hyl og skrik, og hat både han og henne for alt det er verdt!! Knus noe du vet han er glad i, men glemte å ta med seg da han dro! Men sørg bare for å gjøre alt dette når datteren din er ute av huset -for hennes skyld.

Til slutt en god klem med ønske om lykke til videre!

Det er en fare for at du kanskje ble mektig provosert av det jeg skrev her akkurat nå, men det kommer forhåpentligvis en dag hvor du klarer å se fornuften i noe av det, i hvertfall

Takk for at du tok deg tid til å svare og for veldig fornuftige ord. Jeg blir ikke provosert i det hele tatt, du har helt rett. Jeg vet det egentlig, men innimellom snakker ikke hjertet og hjernen sammen.

I dag ser ting litt lysere ut og jeg kommer ikke til å sitte inne en hel dag til å gråte. Jeg klarer ikke helt nu å se at jeg skal bli positivt innstilt til ho nye, men mirakler har vel skjedd før.... For meg kommer hun alltid til å være den som raserte familien min.

Men du tar feil når det gjelder èn ting. Jeg vil virkelig ikke ha min xmann tilbake. Aldri. Til det har han sviktet for mye. Og jeg har ikke (nå, men har hatt det) problem med at ei annen "overtok" han. Men jeg har som sagt store problem med at ei annen "overtar" jenta mi.

[Carpaccio]

Tingeling:

Jeg har ingen forventninger til foreldres skuespilleregenskaper, ei heller sa jeg noe sted at dette er lett å gjennomføre i praksis. Men jeg har som sagt vokst opp med en mamma i samme situasjon som TS og vet hvilken belastning det er for et barn å leve med sånn bitterhet. TS ba om råd, og jeg ga henne det beste jeg hadde utifra egne erfaringer

For å utdype litt:

Jeg turte bl.a ikke å fortelle mamma at jeg hadde hatt det fint hos pappa i helgen, og gjemte unna eventuelle ting jeg hadde fått, fordi jeg visste hun ikke ville dele gleden med meg. Hun sa aldri noe direkte, men det kom småspydige kommentarer av typen "Ja noe må jo han bidra med også" eller "Kjøper seg god samvittighet" o.l.

Det gjorde fryktelig vondt! Jeg tror nok ikke mamma ønsket at jeg skulle føle det sånn, eller visste hvor mye det såret meg.

Derfor skrev jeg som jeg gjorde, fordi jeg tror TS er en svært oppegående mamma som ønsker bare det beste for datteren sin. Det er så lett å trå feil og se seg blind på egen rolle i en sånn situasjon.

Mvh Carpaccio

Endret 23. januar 2011 av Carpaccio

[Gjest TS]

Vet du hva - det er VELDIG forståelig at du føler som du gjør. Du ville ikke vært menneskelig om du ikke gjorde det, i mine øyne. Forstår det sånn at bruddet er ganske ferskt? Og ja - alt under iallfall 1 år er ferskt! Da er det helt forståelig at du fortsatt både er sint og bitter og faktisk engstelig for hva som skjer.

Jeg tror nok - som alle andre også har påpekt - at mamma er mamma, uansett. Så det tror jeg du kan ta med ro, samtidi som jeg har full forståelsed for at du opplever det som sårt at hun er borte fra deg.

Jeg vil også råde deg til ikke å ta sorgene på forskudd mht. yngre søsken. Ikke fordi jeg på noe vis kan garantere at det ikke kommer til å skje, men rett og slett fordi det er liten vits for deg selv at du bruker masse energi på å grue deg for noe som ikke skjer...

Det du må passe på - igjen for din egen del - er at du ikke forblir hatefull og bitter. Den eneste som taper på det er deg selv, og muligens jenta di. Jeg skjønner at det tar tid, og ja, det MÅ ta tid (blir bare tullete når folk sier at man umiddelbart må gå videre - de færreste greier vel det, etter 20 års samliv, unger etc???)

Sender deg en du greier helt sikkert å være akkurat den supre mamma`n jenta di vil ha, og du greier helt sikkert både å unngå at hun får føle din bitterhet og komme deg ut av den selv. (og jeg mener faktisk at når foreldre er lei seg, så skader det heller ikke at ungene får vite noe om hvorfor, uten at du dermed skal snakke stygt om faren. At du er lei deg for at forholdet gikk i oppløsning er jo ingenting å skamme seg for!)

1000 takk for støttende ord. Det går rett i hjertet på meg. Ja, det er ganske ferskt brudd og det er nok derfor alt er sårt nu. Hvis jeg før alt dette hendte hadde fått framlagt denne situasjonen, ville jeg nok sagt det samme som mange av dere. At mamma er mamma og at foreldrene alltid vil være de viktigste omsorgspersonene i et barns liv.

Men jeg opplever nu at en rasert selvtillit og ydmykelsen over hva som har skjedd har gjort at jeg er forferdelig usikker. Jeg er blitt en skygge av meg selv og jeg må nok jobbe med å bli meg selv igjen.

Og i den prosessen hjelper gode og og støtte fra slike som deg og mange andre her på kg. Så takk igjen

[livingdoll]

Jeg er 18 år, vært skillsmissebarn siden jeg var 8. Mamma har alltid vært den beste. Ingen kan erstatte ett mamma/datter bånd.

[Gjest TS]

.....

Tingeling. Takk for at du tok deg tid til å skrive.

Som sagt så føler jeg meg bedre i dag. Er nok både fordi jeg har fått så mange gode ord her. Men kanskje også fordi man av og til må få lov til å gråte skikkelig ut.

Jeg anser meg ikke som X'en fra helvete Føler at jeg har et greit samarbeid med min xmann når det gjelder praktiske ting. Ifm bruddet sa jeg akkurat hva jeg mente om hans nye, så det vet han. Jeg har aldri sagt noe til henne selv om jeg har hatt lyst. Men innser at det kun skader meg selv og bygger opp rundt deres rosa lykke.

[AnonymBruker]

Mamma er ikke alltid best - mamma er kun best om hun går inn for å være det, dersom TS er uforsiktig og ikke går inn for å være veldig forsiktig med alt hun sier og gjør i forhold til far og hans nye familie kan hun fort komme i den situasjonen at barna vokser opp og ser at hun er bitter, mangler selvtillit og er sjalu - slik det kan virke i tråden hennes

Hadde jeg vært deg TS ville jeg tvert imot ikke bekymret meg for hva far og hans nye dame gjør eller ikke gjør og heller fokusert på å være den moren jeg mener er best for mine barn.

[Gjest TS]

For å utdype litt:

Jeg turte bl.a ikke å fortelle mamma at jeg hadde hatt det fint hos pappa i helgen, og gjemte unna eventuelle ting jeg hadde fått, fordi jeg visste hun ikke ville dele gleden med meg. Hun sa aldri noe direkte, men det kom småspydige kommentarer av typen "Ja noe må jo han bidra med også" eller "Kjøper seg god samvittighet" o.l.

Det gjorde fryktelig vondt! Jeg tror nok ikke mamma ønsket at jeg skulle føle det sånn, eller visste hvor mye det såret meg.

Derfor skrev jeg som jeg gjorde, fordi jeg tror TS er en svært oppegående mamma som ønsker bare det beste for datteren sin. Det er så lett å trå feil og se seg blind på egen rolle i en sånn situasjon.

Mvh Carpaccio

Virkelig ord til ettertanke. Slik har jeg ikke tenkt på det. Jeg må vel innrømme at jeg er litt som moren din selv om jeg virkelig forsøker å ikke være bitter og iallefall ikke vise det til datteren min.

Når ho skal dra til faren pleier jeg alltid å si at "nu må du kose deg hos pappa", eller "håper du får ei flott helg". Når ho kommer hjem pleier jeg å spørre om ho har hatt det fint. Har egentlig trodd at det var nok...

Kjenner at det er vondt å skrive dette, men... en av de første gangene ho var hos faren kom ho hjem og ville fortelle noe. Jeg sa litt ja og jaha, men så ble det så vondt å høre på at jeg sa "hør her vennen min, mamma vil egentlig ikke høre så mye hvordan du har det hos pappa og NN". Etter det har hun ikke sagt så mye. Herregud, nu kjenner jeg på at dette var veldig lite gjennomtenkt og dumt sagt og at jenta mi nok har hatt det vondt på grunn av det. Tror du jeg kan rette opp i det?

[Carpaccio]

TS: Tror du postet svar til meg mens jeg satt og skrev svar til Tingeling, så jeg så det ikke...

Jeg er veldig glad for at du klarte å se hva jeg mente med det jeg skrev. Det er ikke så lett å sette ord på, ihvertfall ikke skriftlig på et forum. Ting kan lett misoppfattes.

Jeg håper du en dag også vil klare å legge fra deg følelsen av at "hun nye" er den store syndebukken her. Menn som er utro pleier ikke akkurat å fortelle elskerinnen at han lever lykkelig med sin kone.

Ei venninne av meg traff "drømmemannen" som fortalte henne at han kun bodde sammen med sin "x" fordi hun var psykisk ustabil, og at han var redd for at hun tok livet sitt hvis han flyttet ut. Han sa videre at de hadde separate soverom og ikke hadde hatt sex siden sønnen ble født fire år tidligere.

Greia var bare at x'en ikke visste hun var x. Utifra hva hun visste, var de lykkelige samboere med et godt sexliv. Han endte uten både samboer og elskerinne, da, så sånn sett hadde din x litt mer flaks. :gjeiper:

Nå var dette tilfellet ekstremt, og du hadde nok fått greie på det dersom han hadde spredd slike ekstreme rykter om deg. Poenget var at det alltid er flere sider av en sak.

Jeg tror uansett du kommer til å fikse dette fint! Du virker, som nevnt tidligere, som en svært oppegående mamma. Det gjenstår bare litt på å koble sammen fornuft og følelser, men det greier du snart

[Carpaccio]

Kjenner at det er vondt å skrive dette, men... en av de første gangene ho var hos faren kom ho hjem og ville fortelle noe. Jeg sa litt ja og jaha, men så ble det så vondt å høre på at jeg sa "hør her vennen min, mamma vil egentlig ikke høre så mye hvordan du har det hos pappa og NN". Etter det har hun ikke sagt så mye. Herregud, nu kjenner jeg på at dette var veldig lite gjennomtenkt og dumt sagt og at jenta mi nok har hatt det vondt på grunn av det. Tror du jeg kan rette opp i det?

Jepp, der blemma du Men det er det som er så fantastisk med unger; De tilgir deg!!!

Alt du trenger å gjøre, er å be om unnskyldning. Fortell henne at du var sliten og lei deg der og da, og at dette desverre gikk utover henne. Unger er forskjellige, men dersom du føler hun er moden nok til å høre det, kan du godt fortelle at du er lei deg for at du og far ikke bor sammen, og at det har vært vondt for deg at han har det fint sammen med sin nye kjæreste. Det er viktig at du tenker godt gjennom hva du skal si, og at du legger det fram ballansert!! Dvs at datteren din etter den samtalen må sitte igjen med følelsen av at du hadde det vondt, men at ting går seg til for deg. Fortell gjerne om noe du syns er fint med å bo alene også, sånn at hun ser at det ikke er synd på deg

Si uansett unnskyld for at du gjorde feil, og fortell at du heretter er klar for å høre på henne når det skulle være.

Kanskje er det også viktig at du gjør noe hyggelig når hun er hos dem, sånn at du også har noe å fortelle henne?

Nå spyr jeg bare ut tanker etter hvert som de faller ned i hodet på meg, men håper du klarer å få noe ut av det alikevel.

Jeg må løpe, men titter innom senere for å se hvordan det går. Hold oss oppdaterte

[babord]

Jeg er selv skilsmissebarn, og min familie ser nok litt lignende ut som ''det verste som kunne skje'' for deg akkurat nå. Min far er gift med en herlig dame som jeg har hatt masse kontakt med gjennom hele oppveksten, og de har felles barn som jeg er veldig glad i. Min mor er også gift, men det er mer nylig.

Det jeg kan fortelle deg er at selv om jeg er veldig glad i min stemor kan hun aldri ta min mors plass i livet mitt. Jeg ser på det som en fordel for meg å ha mine steforeldre i livet mitt, de kan gi meg andre ting som ikke mamma eller pappa kan gi meg, men det betyr ikke at de tar deres plass. Jeg har litt samme forhold til steforeldrene mine som jeg har til en nær onkel/tante.

Min stemor har mange gode egenskaper som min mor ikke har, men for det første er det jo min mor som er...ja, moren min, og for det andre er hun en fantastisk person, og for det tredje har hun født meg og oppdradd meg, i motsetning til min stemor som er mer som en tilfeldig person jeg liker.

Min mor har nok gjort en enorm innsats, for hun har aldri virket bitter eller negativt innstilt mot min stemor eller far. Da jeg var yngre sa jeg noen ganger at jeg heller ville være med pappa, fordi jeg bare var der i helgen, og da hadde de voksne alltid tid til å finne på morsomme ting og kose oss. Mamma har fortalt meg etter jeg ble voksen hvor trist det var for henne, men hun viste det aldri da.

Stemoren min satte seg ned og snakket med meg da og fortalte at grunnen til at det var så morsomt hos de var at jeg bare var der i helgen og at de hadde fri og kunne leke med meg hele dagen. Hun sa at hvis jeg var hos de hver dag hadde de vært minst like ofte sinte eller opptatte eller kjedelige som moren min. Mamma har sagt mange ganger at hun setter utrolig stor pris på at det er akkurat stemoren min pappa fant for å gifte seg med!

Så ikke gi opp for tidlig, kanskje din manns nye kjæreste har mange gode kvaliteter og blir en ressursperson for datteren din

Jeg tror det er viktig, og kanskje også sunt for deg i denne situasjonen, å ha noen andre å tenke på. Datteren din er det viktigste, og du kan gråte foran venner eller alene, men hun skal ikke vite at du ikke er 100% fornøyd med faren hennes eller hans nye dame. Det vil gjøre situasjonen mye vanskeligere for henne, og kan også skape problemer dere to imellom. Du er den voksne.

Jeg sier ikke noe av dette fordi jeg ikke forstår at det er vanskelig, jeg sier det bare for å virkelig uttrykke hvor viktig det er at du ikke vises som et bittert offer overfor datteren din.

Prøv å ikke tenke på deg selv og at du har blitt krenket osv., bare tenk på hvordan du kan gjøre situasjonen best mulig ut fra det utgangspunktet du har nå. Måten å gjøre det på er tro det eller ei å ha et godt forhold til eksen og kjæresten hans. De er i familie med datteren din, og dermed med deg.

[Carrot]

Hvor kommer det fra at barn alltid tilgir eller at mamma alltid er best? Jeg er litt enig i den at det ikke alltid er slik - som man rer ligger man, også som voksen og forelder...

Jeg tror det er veldig viktig å aldri si et vondt ord om eksen sin, om hans valg eller hans familie selv om man føler det blir for mye fordi barna ikke skal bli en del av "skilsmissen" på den måten..

Jeg tror man skal lytte til det de har å si selv om det gjør vondt og ta på seg en maske om nødvendig som ikke sier at hjertet brister..

Jeg tror at man skal la barna vokse opp med en forelder som viser interesse, og som lar dem tenke og mene selv - ved å være en trygg forelder selv om livet endres ved en sliksmisse er man i allefall den samme for barnet som man var før skilsmissen...

[Gjest Been there]

Jeg er selv skilsmissebarn, og min familie ser nok litt lignende ut som ''det verste som kunne skje'' for deg akkurat nå. Min far er gift med en herlig dame som jeg har hatt masse kontakt med gjennom hele oppveksten, og de har felles barn som jeg er veldig glad i. Min mor er også gift, men det er mer nylig.

Det jeg kan fortelle deg er at selv om jeg er veldig glad i min stemor kan hun aldri ta min mors plass i livet mitt. Jeg ser på det som en fordel for meg å ha mine steforeldre i livet mitt, de kan gi meg andre ting som ikke mamma eller pappa kan gi meg, men det betyr ikke at de tar deres plass. Jeg har litt samme forhold til steforeldrene mine som jeg har til en nær onkel/tante.

Min stemor har mange gode egenskaper som min mor ikke har, men for det første er det jo min mor som er...ja, moren min, og for det andre er hun en fantastisk person, og for det tredje har hun født meg og oppdradd meg, i motsetning til min stemor som er mer som en tilfeldig person jeg liker.

Min mor har nok gjort en enorm innsats, for hun har aldri virket bitter eller negativt innstilt mot min stemor eller far. Da jeg var yngre sa jeg noen ganger at jeg heller ville være med pappa, fordi jeg bare var der i helgen, og da hadde de voksne alltid tid til å finne på morsomme ting og kose oss. Mamma har fortalt meg etter jeg ble voksen hvor trist det var for henne, men hun viste det aldri da.

Stemoren min satte seg ned og snakket med meg da og fortalte at grunnen til at det var så morsomt hos de var at jeg bare var der i helgen og at de hadde fri og kunne leke med meg hele dagen. Hun sa at hvis jeg var hos de hver dag hadde de vært minst like ofte sinte eller opptatte eller kjedelige som moren min. Mamma har sagt mange ganger at hun setter utrolig stor pris på at det er akkurat stemoren min pappa fant for å gifte seg med!

Så ikke gi opp for tidlig, kanskje din manns nye kjæreste har mange gode kvaliteter og blir en ressursperson for datteren din

Jeg tror det er viktig, og kanskje også sunt for deg i denne situasjonen, å ha noen andre å tenke på. Datteren din er det viktigste, og du kan gråte foran venner eller alene, men hun skal ikke vite at du ikke er 100% fornøyd med faren hennes eller hans nye dame. Det vil gjøre situasjonen mye vanskeligere for henne, og kan også skape problemer dere to imellom. Du er den voksne.

Jeg sier ikke noe av dette fordi jeg ikke forstår at det er vanskelig, jeg sier det bare for å virkelig uttrykke hvor viktig det er at du ikke vises som et bittert offer overfor datteren din.

Prøv å ikke tenke på deg selv og at du har blitt krenket osv., bare tenk på hvordan du kan gjøre situasjonen best mulig ut fra det utgangspunktet du har nå. Måten å gjøre det på er tro det eller ei å ha et godt forhold til eksen og kjæresten hans. De er i familie med datteren din, og dermed med deg.

Nå vet ikke jeg hvordan ts ser på akkurat dette, men jeg er i omtrent samnme situasjon selv om jeg har vært skilt en stund og barna er større. Jeg vil ALDRI se på min xmanns nye kone (som engang var hans elskerinne og som hadde kjærlighetsmøter i MITT hus) som en del av min famile. ALDRI. Barna mine er en del av deres familie, men ikke jeg. Heldigvis er barna mine så store at jeg ikke trenger å ha kontakt med verken deres far eller hans kone.

[babord]

Nå vet ikke jeg hvordan ts ser på akkurat dette, men jeg er i omtrent samnme situasjon selv om jeg har vært skilt en stund og barna er større. Jeg vil ALDRI se på min xmanns nye kone (som engang var hans elskerinne og som hadde kjærlighetsmøter i MITT hus) som en del av min famile. ALDRI. Barna mine er en del av deres familie, men ikke jeg. Heldigvis er barna mine så store at jeg ikke trenger å ha kontakt med verken deres far eller hans kone.

Det finnes selvsagt mange forskjellige tilfeller, jeg kan bare fortelle hvordan opplevelsen med skilte foreldre var for meg. For meg hadde det gjort opplevelsen vanskeligere dersom min mor hadde valgt din holdning.