Er så redd for å "miste" jenta mi!

[Gjest TS]

Er nysilt. Mannen min flytta rett inn til elskerinna og hennes barn. Jeg er såret, sint og forbanna. Og jeg er så redd for å miste jenta mi. Ikke bokstavelig. Hun er 8 år og bor for det meste hos meg. Er hos sin far og de andre der annenhver langhelg.

Er så redd for at hun skal fortrekke ho nye. Hun er nesten 20 år yngre enn meg, pen og så jævla ung. Har aldri møtte henne (og ønsker det heller ikke, hater ho). Ho er sikkert så mye mer en jeg er, ung og kul og kjenner sikkert til nymotens klær og musikk og kjendisen mer enn meg. Har alltid hatt god selvtillig og følt meg ungommelig, men dette har fullstendig rasert troa på meg selv.

Sitter og gråter og tenker på at akkurat nu er jenta mi hos dem. At de sikkert gjør noe familiegreier og at de har det fint og morsomt og at hun sikkert ikke savner meg. Og jeg er så redd hun skal foretrekke ho andre. Bare tanken på at den jævla mennesket som er årsaken til at familien min ble oppløst og at jeg ikke får se jenta mi hver dag skal være den som trøster henne når hun gråter og som får høre hvordan dagen har vært og som kanskje legger henne får meg lyst å spy. Det gjør så vondt!

Dere som er skilsmissebarn, kan dere svare meg? Vær så snill.

Vil jenta min sammenlikne oss? Vil ho nye, unge som sikkert er i godt humør og overlykkelig å ha "vunnet" mannen min bli den som jenta mi kommer til å fortrekke? Vil hun ønske at ho var hennes mor? Ante ikke at det var mulig å ha det så jævli som jeg har det nu, jeg bare gråter.

[AnonymBruker]

Vær du sikker på at du som mamma står høyt i kurs. Langt over eksens nye kjæreste.

[Lady Stardust]

Jeg er skilsmissebarn, og kan nok komme med noen "trøstende ord".

Foreldrene mine skilte seg når jeg var året yngre enn din datter, og pappa har hatt et par forhold etter den tid. (Kun to som jeg fikk møte ordentlig.)

Jeg har ALDRI satt noen av hans kjærester høyere enn min egen mor, og aldri tenkt på de som en ekstramor av noe slag. Det tror jeg det er få som gjør, om de har en fungerende mor. Det eneste forholdet jeg har hatt til de har vært et slags "venninde-forhold", hvor jeg pratet med de når de var på besøk, og var hyggelig, men ikke stort mer enn det. Det kommer selvsagt an på hvor lenge forholdet vil vare, om en person er i ens liv over lengre tid vil man jo naturligvis få et dypere forhold til de, men ikke noe som kan matche et mor-datter-forhold.

Jeg forstår godt hvorfor du tenker som du gjør, og at det er sårt, spesielt i tillegg til andre tanker og følelser du har nå. Men ikke bekymre deg for det. Datteren din vil alltid være DIN datter, uansett.

Edit:Skrivefeil.

Endret 22. januar 2011 av Lady Stardust

[AnonymBruker]

Enig med disse over meg. Da jeg var så gammel som din datter bar jeg mye nag mot hun som hadde ødelagt familien min, og kunne aldri sett på henne som noe annet enn pappas kjæreste.

[Gjest Krizzy]

Enig. Mamma er alltid mamma! Du står høyt i kurs.

[Pinkyh]

Enig. Mamma er alltid mamma! Du står høyt i kurs.

Signerer denne!

[AnonymBruker]

Trist å høre, kan ikke helt sette meg inn i din situasjon.. Men tror at mamma aldri kan ses på anderledes eller erstattes pga ny ung og grei dame..!!!

[Gjest TS]

Takk for trøstende ord. Skal prøve å ta de inn og tenke positivt. Tror det jeg frykter mest er at xmannen min får et "kjærlighetsbarn" med ho nye. Dattera mi ønska å bli storesøster, men vi hadde fått de barna vi skulle ha (hun har eldre søsken). Tror ikke jeg makter å forholde meg til det, da blir det enda mer "familiært".

Med den farta xmannen min har hatt her er ikke en ny unge så usannsynlig. Han vraka nesten 20 års samliv for ei ungjente med to små barn som han hadde kjent noen få måneder. Han flytta rett inn til henne og etter 2 mnd kjøpte de hus sammen.

Tanken på at ungene mine skal få et nytt søsken som for alltid knytte dem til ho nye er helt forferdelig.

[AnonymBruker]

Er enig med de over.

Mamma og pappa ble skilt når jeg var 6 år, og pappa fant en som var 10 år yngre. Hun var hyggelig og snill og vi hadde det mye gøy. Men ingenting kunne erstatte mamma!

Vær glad hvis barnet ditt har det hyggelig hos faren din, og at hun nye kan passe godt på jenta di. Uansett er hun jo mye mer hos deg enn hos de, og det er du som er der for henne i hverdagen.

Mamman min har alltid stod meg utrolig nært de første årene, fordi jeg skjønte at pappa hadde funnet en ny og det var derfor mamma og pappa ikke var sammen lenger. Men jeg hadde det allikevel alltid gøy og hyggelig hos pappa og har alltid vært glad i stemoren min

Kan tenke meg det ikke var så gøy for mamma heller, som for deg, men dette viste hun aldri til meg og det tror jeg er viktig at du ikke heller gjør. Det tror jeg ifall gjør situasjonen bare verre.

Lykke til! Jeg har tenkte på flere ganger hvor vondt det må føles å bli satt i en sånn situasjon, men ikke vær redd for å miste barnet ditt! Det kommer du aldri til å gjøre!

[AnonymBruker]

Takk for trøstende ord. Skal prøve å ta de inn og tenke positivt. Tror det jeg frykter mest er at xmannen min får et "kjærlighetsbarn" med ho nye. Dattera mi ønska å bli storesøster, men vi hadde fått de barna vi skulle ha (hun har eldre søsken). Tror ikke jeg makter å forholde meg til det, da blir det enda mer "familiært".

Med den farta xmannen min har hatt her er ikke en ny unge så usannsynlig. Han vraka nesten 20 års samliv for ei ungjente med to små barn som han hadde kjent noen få måneder. Han flytta rett inn til henne og etter 2 mnd kjøpte de hus sammen.

Tanken på at ungene mine skal få et nytt søsken som for alltid knytte dem til ho nye er helt forferdelig.

AB over her igjen. Jeg fikk også et nytt søsken, 12 år yngre enn meg. Hun betyr mer for meg enn noe annet. Jeg syns du skal prøve å ikke være så sjalu, og heller ønske det beste for barnet ditt. Det er ikke nødvendigvis så ille å ha en stemor.

[Gjest TS]

AB over her igjen. Jeg fikk også et nytt søsken, 12 år yngre enn meg. Hun betyr mer for meg enn noe annet. Jeg syns du skal prøve å ikke være så sjalu, og heller ønske det beste for barnet ditt. Det er ikke nødvendigvis så ille å ha en stemor.

Kankje ikke akkurat hva jeg ville høre...

[AnonymBruker]

Kankje ikke akkurat hva jeg ville høre...

Nei men hvis ikke du vil det beste for barnet ditt, har du ikke så mye sympati fra meg. Men du leste kanskje det jeg skrev over også? Man får ikke alltid høre hva man vil, spesielt ikke her på KG! Her må man tåle å høre andres meninger og harde fakta.

[Redbull]

INGEN erstatter mamma, uansett hvor "kul, pen og morsom" stemor er been there

[Gina_]

Mine foreldre skilte seg når jeg var 7, og jeg har en del erfaringer med nye kjærester som har kommet og gått. Jeg kan forsikre deg om at uansett hvor godt jeg har likt de, har de ALDRI erstattet mamma/pappa. Det er liksom bare kjæresten, som man også kan bli glad i, men aldri på samme måte.

Skjønner du bekymrer deg, men jeg tror ikke det er nødvendig Ville forøvrig ikke vist at du ikke liker den nye kjæresten, det kan bli forvirrende for jenta di som forsøker å få et forhold til en person faren har valgt å ha i livet sitt.

[Gjest TS]

Nei men hvis ikke du vil det beste for barnet ditt, har du ikke så mye sympati fra meg. Men du leste kanskje det jeg skrev over også? Man får ikke alltid høre hva man vil, spesielt ikke her på KG! Her må man tåle å høre andres meninger og harde fakta.

Jada, jeg leste alt du skrev. Men håper på forståelse for at vi kanskje har ulikt syn på hva "det beste" for jenta mi er? Slik situasjonen er synes jeg ikke det beste for henne er en oppløst familie, et "ny" familie og nye søsken. Jeg vet hva jeg synes er det beste for jenta mi, men det orker jeg ikke komme med her. For da vil jeg bare få høre at jeg må legge sinnet og sorgen og alle følelsene mine til side og gå videre i livet. Og det er ikke så lett

[Gjest TS]

Skjønner du bekymrer deg, men jeg tror ikke det er nødvendig Ville forøvrig ikke vist at du ikke liker den nye kjæresten, det kan bli forvirrende for jenta di som forsøker å få et forhold til en person faren har valgt å ha i livet sitt.

Jeg forsøker virkelig det og tror det går greit. Hun skjønner vel nok at jeg er lei meg (tross alt flyttet faren hennes rett fra oss og til ho andre) og jenta mi så nok at det gikk inn på meg.

Jeg sier ikke noe stygt om ho andre selv om ho i tankene mine et et jævla ludder

[redchilli]

Jeg syns ikke du burde forhåndsdømme den nye kjæresten til din x, når du ikke har møtt henne!

[Gjest Også en mor]

Jeg syns ikke du burde forhåndsdømme den nye kjæresten til din x, når du ikke har møtt henne!

Jenter som legger seg etter familiemenn er ikke mye verd.

[AnonymBruker]

At du er såret og sint det forstår jeg, men man er TO i et forhold, og hun er altså ikke den eneste grunnen til at mannen din har gått fra deg, det er noe ha har valgt selv. I hovedsak hans valg og ikke den nye samboeren sitt. Kanskje hadde det blitt slutt mellom dere uansett?

Jeg syns du har rett til å ønske det som er best for deg, men jeg håper du aldri, aldri, aldri blander det sammen med hva som er best for datteren din og ikke minst prenter hene full av dine meneinger. Det er på sikt bare ødeleggede, i alle fall om det kommer ett nytt barn. Det evetuelt ye barnet vil bety at di mann for alltid er bundet til sin nye samboer, men det er faktisk ikke din sak. Det er deres sak, og datteren din får et nytt søsken som hun kan glede seg over, men som du aldri trenger å møte. For meg virker det som om du ikke ønsker at de skal få barn fordi da kan han komme tilbake til deg. Sorry, men det blir nok ønsketenkning.

Lær deg heller å glede deg på datteren din sine veiene. Vær glad for at hun har det godt hos far, og ikke bland inn din bitterhet til han i forhold til henne. Dessuten, når begge har flere barn er det ikke sikkert det noengang kommer et felles barn. Kanksje de heller kjøper seg hund? Skal du da være sint på hunden?

Ellers fasinerende hvordan din eksmann som faktisk er den utro parten blir omtalt i nøytralt ordelag, mens hun er hore, ludder osv. HAN var utro, HAN stakk, og HAN hadde kanskje stukket uansett.

[Gjest TS]

At du er såret og sint det forstår jeg, men man er TO i et forhold, og hun er altså ikke den eneste grunnen til at mannen din har gått fra deg, det er noe ha har valgt selv. I hovedsak hans valg og ikke den nye samboeren sitt. Kanskje hadde det blitt slutt mellom dere uansett?

Jeg syns du har rett til å ønske det som er best for deg, men jeg håper du aldri, aldri, aldri blander det sammen med hva som er best for datteren din og ikke minst prenter hene full av dine meneinger. Det er på sikt bare ødeleggede, i alle fall om det kommer ett nytt barn. Det evetuelt ye barnet vil bety at di mann for alltid er bundet til sin nye samboer, men det er faktisk ikke din sak. Det er deres sak, og datteren din får et nytt søsken som hun kan glede seg over, men som du aldri trenger å møte. For meg virker det som om du ikke ønsker at de skal få barn fordi da kan han komme tilbake til deg. Sorry, men det blir nok ønsketenkning.

Lær deg heller å glede deg på datteren din sine veiene. Vær glad for at hun har det godt hos far, og ikke bland inn din bitterhet til han i forhold til henne. Dessuten, når begge har flere barn er det ikke sikkert det noengang kommer et felles barn. Kanksje de heller kjøper seg hund? Skal du da være sint på hunden?

Ellers fasinerende hvordan din eksmann som faktisk er den utro parten blir omtalt i nøytralt ordelag, mens hun er hore, ludder osv. HAN var utro, HAN stakk, og HAN hadde kanskje stukket uansett.

For det første, jeg ville ikke ha min xmann tilbake om han så var den siste mann på jord. Så det er ikke derfor jeg er redd for nytt søsken.

For det andre så nevner jeg ikke han her fordi jeg ikke har problem med at jenta mi er sammen med han. Han er faren hennes og han elsker henne og hun elsker han. Det jeg synes er tungt er at jenta mi er sammen med ho nye. At hun får en plass i jenta mi sitt liv. Og for å ha sagt det, grunnen til at jeg hater henne og skulle ønske at jenta mi ikke var sammen med henne er nettopp at hun (som en av to) er skyld i at jenta min må forholde seg til to hjem.

Om min xmann hadde gått fra meg og deretter funnet seg en ny tror jeg faktisk at situasjonen ville være helt annerledes. Men jeg er så redd at akkurat ho som han nå er sammen med og som (uansett hva dere andre måtte mene) er medskyldig til mitt eget helvete skal få en bedre status hos min datter.

Barnslig? Sikket. Forståelig? Jeg vet ikke, jeg vet bare at det er sånn jeg føler det. Derfor sitter jeg altså en lørdagskveld og holder på å gråte øynene ut på meg.