Psykisk sliten?

[Gjest Nanna]

Hei. Jeg er ei jente som for tiden holder på med studier. Jeg er 20 år gammel. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne med dette innlegget, eller hva jeg egentlig lurer på. Tusen takk til dere som gidder å lese det hele, og ikke minst svare. Setter pris på alle svar.

Helt siden tidlig i tenårene har jeg slitt veldig med mange slitsomme og tunge tanker - til tider. Alle mennesker har tunge dager innimellom, det er jeg fullstendig klar over. Men jeg begynner bare å lure på hva jeg kan gjøre for å mestre disse dagene, utenom psykolog. Psykolog mener jeg blir "for mye" i min situasjon, fordi jeg føler ikke jeg har det ille nok. Jeg ville følt at jeg kasta bort psykologens tid, jeg har tross alt ikke opplevd noe fælt i livet mitt, jeg har det jo egentlig bra. Jeg har venninner som har opplevd veldig traumatiske ting her i livet som jeg heller hadde sett oppsøkte psykolog, de fortjener det fordi de tross alt har grunner til at de har tunge dager. Men ikke jeg...

Det jeg mener med tunge dager er litt av hvert. Tidligere kunne det være tanker og følelser om at jeg var dum og ikke dugde til noe, dette særlig i forbindelse med en lærevanske jeg har. Nå har jeg jo klart meg ganske greit da, og holder på med høyere utdanning og har på mange måter fått avkreftet min dumme idé om at jeg var dum.

Allikevel kan jeg fortsatt plutselig bli helt sinnssykt lei meg. Alt mulig kan "trigge" det, her er bare et knippe ting som har gjort meg lei meg de siste månedene:

- ingenting

- en eldre herre som så lei meg ut - jeg fikk det i allefall for meg at han var lei seg

- jeg mista brødskiva i gulvet med smørsiden ned

- penna mi slutta å virke da jeg skreiv notater (jeg hadde andre penner med meg)

... med andre ord, helt vanlige, trivielle ting som ikke akkurat burde ødelegge dagen min? Men jeg kan bli helt ifra meg, gå hjem og gråte i flere timer, ligge i senga og vente på å sovne. Dagen etterpå kan jeg fortsatt være preget av tristhet, men ofte er jeg helt fin igjen. Og når jeg er "helt fin" er jeg glad og oppegående og utadvent som de fleste andre. Men lett kan noe føre til at jeg blir lei meg og innesluttet - jeg har en tendens til å bli veldig gira hvis jeg først er glad. Og da hender det jeg blir flau over at jeg kanskje har snakka masse om ting som jeg vet ingen egentlig bryr seg om, jeg kan kjefte på meg selv inni hodet mitt men allikevel fortsette. Helst vil jeg være alene sammen med kjæresten min, fordi folk generelt gjør meg sliten.

Nok om det, mitt kanskje største problem er det at jeg er så fryktelig redd for døden. Jeg har hørt om begrepet dødsangst, men jeg vet ikke om dette er et reelt begrep eller om jeg har det. Dette er kanskje den eneste legitime grunnen jeg har til å oppsøke psykolog, men har fortsatt motsetninger til det.

"Dødsangsten" har jeg hatt så lenge jeg kan huske. Før var det skumle tanker om å bli levende begravd også videre, de kunne lett ødelegge nattesøvnen min da jeg var yngre. Nå er det mer at jeg er redd for hva som kommer til å skje med oss etter døden, og ikke minst så går jeg og frykter at de som jeg er glad i skal dø. Familien min, kjæresten og de få vennene jeg har. Det er helt forferdelig når disse tankene kommer ut av det blå, og da hjelper ikke noe annet enn å gråte til jeg blir så sliten at jeg sovner. I en forelesning i dag kom jeg helt plutselig til å tenke følgende: "Hva hvis tantene mine dør?". Jeg hadde aldri sett for meg dem dø, de har aldri vært med i disse dødstankene mine før (er som regel kun nærmeste familie som foreldre som er det), og jeg ble helt sjokkert av tanken. Jeg så det plutselig for meg, og begynte nesten å hylgrine midt i forelesningssalen. Måtte skjule tårene så godt jeg kunne. Det er også et problem, jeg gråter veldig lett, og dette er veldig irriterende når jeg er sammen med andre, de ville jo blitt sjokkert over at jeg f.eks. begynte å gråte hvis jeg så en katt gå over veien men ikke rakk å kose med den.

Jeg kunne helt sikker ha skrevet mye mer her, men føler ikke det er vits i. Håper hovedproblemet mitt kommer fram her. Alle råd tas imot med takknemlighet!

[AnonymBruker]

Ta kontakt med helsetjenesten til studensamskipnaden. De hjelper deg gratis og har ofte psykolog og samtalegrupper.

[Miss Puddel]

Så lenge hun opplever dette som slitsomt burde hun jo oppsøke jelp, så er det vel opp til hjelpeapparatet å vurdere om dette er noe hun bør lære seg å+ leve med, eller om hun trenger hjelp eller ganske enkelt bare mestringsteknikker.

Innlegget er endret som en del av ryddingen i tråden.

ninuska_, moderator

Endret 20. januar 2011 av ninuska_

[lillemia]

Du er ikke alene om å ha det sånn. Men det blir feil å la være å gå til psykolog fordi "andre" har det verre. Man trenger ikke opplevd traumatiske ting i barndommen for å gå til psykolog. Jeg har hatt en god barndom, har stort sett vært frisk og har opplevd mye fint i livet mitt. Likevel sliter jeg nå med angst og depresjon, noe som hindrer meg i å ha et fullverdig liv. Jeg ventet altfor lenge med å kontakte psykolog, og det blir derfor vanskeligere å komme seg ut av det vanskelige. Ikke gjør samme feil som meg.

[imeria]

Du har det jo ikke noe god sånn som du har det nå, derfor har du ingen ting å tape på å prøve å gjøre noe med situasjonen. Tror det kan være en god ide å kontakte studentsamskipnaden, der får du snakke med noen, uten at det koster deg annet enn å møte opp. Så kan evt de vurdere om du burde søke videre hjelp eller ikke. Lykke til

[ninuska_]

Tråden er ryddet da vi ikke kan vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene.

ninuska_, moderator

[Wembley]

Heisann!

Det var så rart å lese tråden din, for det minnet veldig om meg selv. (Jeg er litt eldre da, men tankerekken din er veldig lik som min har vært tidligere.)

Jeg vet ikke så mye om studentsamskipnaden, men hvis det er et sted som du kan få hjelp ville jeg kontaktet enten det eller snakket med fastlegen. Det er ingen som "fortjener" hjelp mer enn andre, problemet for mange kan være at det er vanskelig å søke hjelp.

Jeg ville snakket med en lege og evt spurt om det er mulig å få en utredning. Hvis det kommer frem noe på utredningen er det lettere å få riktig hjelp, og dersom det ikke kommer frem noe kan kanskje fastlegen(/studentsamskipnaden) komme med gode råd og litt veiledning.

Selv har jeg gått til kognitiv terapi og fått hjelp med både tilsvarende tanker som du har og dødsangst(som er en av mange angsttyper), og det har vært til VELDIG stor hjelp for meg! Kognitiv terapi går mer på hvordan man kan jobbe med de tingene man sliter med her og nå, slik at man skal få det bedre. De gir deg oppgaver og foreslår metoder å "trene" hjernen til å tenke annerledes. Det høres kanskje rart ut, og kan virke litt merkelig til å begynne med, men hjernen kan faktisk trenes akkurat som resten av kroppen.

Det er ikke sikkert kognitiv terapi er tingen for deg, jeg er bare veldig fornøyd med det selv etter å ha testet ut flere forskjellige terapiformer. Dette er det eneste som har hatt en god og varig effekt på meg. Men det kan du finne ut av sammen med fastlegen eller hvor du enn bestemmer deg for å søke hjelp. (Hvis du gjør det da...)

Det er mange som strever selvom de ikke har f.eks en vanskelig oppvekst å vise til, det har ingenting å si. Man velger ikke å føle seg trist, gråte eller være redd for å dø. Var det så enkelt hadde man nok bare valgt å ha det supert hele tiden.

Håper du finner ut hva som er riktig for deg, for du kan ABSOLUTT bli bedre

Lykke til!

[Gjest Nanna]

Tusen hjertelig takk for svar alle sammen!

Hadde helt glemt av studentsamskipnaden. Jeg skal gjøre et forsøk der hvis jeg klarer å mote meg opp til det i neste uke. Har vurdert psykolog og helsesøster mange ganger i flere år, men har liksom klart å snakke meg selv ifra det hver gang. Skal prøve å få kjæresten min til å hjelpe meg, hvis han følger meg dit kan jeg kanskje få det til.

Wembley: kan du fortelle meg littegranne om hva en sånn utredning går ut på? Kan jeg gå til fastlegen eller helsestasjonen og be om å få en sånn?

Kognitiv terapi høres egentlig veldig fint ut, og jeg er åpen for det meste.

Igjen, tusen takk, setter veldig pris på svar og å høre om deres erfaringer!

[Wembley]

Heisann!

Jeg kan i alle fall fortelle deg hvordan min utredning foregikk!

For meg startet det med at jeg tok kontakt med en kognitiv terapeut fordi jeg hadde hørt så mye positivt om den formen for terapi. Ettersom jeg har strevd med disse tingene i mange år lurte hun på om jeg noen gang hadde blitt utredet skikkelig, og det hadde jeg ikke. Derfor foreslo hun at jeg spurte legen min om å få en henvisning i forhold til å bli utredet. Jeg vet ikke om alle leger er like kjappe til å gi klarsignal til en utredning, men jeg skulle absolutt ønske at jeg ble utredet lenge før, det hadde kanskje spart meg for mye slit...

Legen min henviste meg til et Dps(distriktpsykriatisk senter)der jeg ble utredet av en psykriater. Jeg gikk til denne psykriateren en gang i uken under utredningen. Det begynte med at jeg fortalte om meg selv og nøyaktig hva jeg sliter med i hverdagen. F.eks. at jeg har sånn og sånn angst, tenker mye på ditt og datt osv. Hun noterte og stilte spørsmål.

Deretter brukte vi masse tid på en mengde spørsmål. Hun hadde et svært hefte fullt av spørsmål, og gikk igjennom alle. (Hvilket er grunnen til at det tar litt tid, man er der gjerne ikke lenger enn en time om gangen da det kan være ganske psykisk krevende.)Spørsmålene er detaljerte og rett på sak. Man svarer så godt man kan, alt er kanskje ikke like godt å huske bestandig. Det er ikke noe rett eller galt svar. Utredningen kan F.EKS. finne ut om du har en eller annen form for angst eller depresjon. Det kan naturligvis også komme frem at du ikke har noe som faller innenfor en diagnose.

Fordelen med en utredning er for det første å vite hva det er du har å forholde deg til. Jeg ble f.eks satt på lykkepiller av en lege som mente jeg hadde en depresjonslidelse. (For mange år siden.) Det var veldig uheldig for meg, og gikk ikke bra i det hele tatt. Etter utredningen fikk jeg flere angstdiagnoser, og det var disse som førte til at jeg også ble deprimert. Jeg fikk noen helt andre medisiner, og et terapeutisk opplegg som passet godt for meg. Dvs, jeg fikk fortsette med kognitiv terapi ved Dps'n, noe som er en fordel fordi man betaler egenandel en periode og så går man over til frikort. Jeg gikk først hos en privat kognitiv terapeut, og det er ikke så billig...

Dersom du får en diagnose etter utredningen har du plutselig litt rettigheter, da er det f.eks lettere å få behandling hos en offentlig terapeut. (Det har også sine fordeler og ulemper å gå hos en offentlig terapeut, som alt annet. Du kan få en bra eller dårlig terapeut både privat og offentlig.)

Hmmm... Håper dette ga deg litt svar, bare å si ifra hvis det er noe annet du lurer på!

Lurer du på noe om kognitiv terapi kan du f.eks titte her: http://www.kognitiv.no/kognitiv_terapi/cms/32 . (Vet jeg maser mye om det, men når man har funnet noe som man selv syns er skikkelig bra er det vanskelig å la være!)

[Gjest Adelen]

Jeg har hatt perioder der jeg har slitt med veldig tunge tanker (når jeg rasjonelt sett vet at jeg egentlig har det fint). Det førte til noe som føltes ut som depresjon for meg, og jeg hadde det ikke bra.

Jeg fant ut at det hadde sammenheng med p-piller (Yasmin i mitt tilfelle) først når jeg sluttet på p-pillene.

Har prøvd mange forskjellige merker og hormonsammensetninger siden da, og nå bruker jeg p-piller uten østrogen, og "depresjonen" er et tilbakelagt kapittel.

Mener ikke å bagatellisere dine problemer, men ville bare dele i tilfelle du i likhet med meg ikke har vurdert evt. p-piller som en mulig årsak.