Kan noen riste meg litt?

[Gjest Anonymous]

Jeg er stemor, og har et veldig godt forhold til min manns barn.

I ettermiddag ringte sønnen og ville ha med pappa på noe. Han ville heller at pappa skulle være med enn mamma. Min samboer sa ja, noe jeg selvfølgelig godt forstår! Hvorfor sitter jeg da og er lei meg og små-skuffet over at våre planer måtte utsettes. De var ikke spesielle, og det gjør ikke noe om de utsettes, men vi sto bokstavelig talt med skoene på da han ringte, og var på vei ut.

Jeg føler meg så utrolig smålig... Jeg viser det selvfølgelig overhodet ikke for verken mann eller barn, men bare det at jeg finner på å føle på denne måten...

Jaja, ny erfaring... Jeg trodde virkelig at jeg var mer raus enn som så... Tenk å bli lei seg fordi en 7-åring vil ha med pappa'n sin??

*gremmes*

[Gjest Brunhilde]

Du ER raus! Nettopp fordi du klarte å bite skuffelsen i deg. Det er klart du har lov til å bli skuffet over at planer må avlyses, men du godtok det og du laget ikke bråk av det - så du har ingen grunn til å føle deg smålig!

Jeg tror du er en god stemor!

[Gjest ungmamma]

Dette bør du være for god for!

Du vet han har barn - og det at barna går foran alt, viser bare at det er en utrolig fornuftig og bra fyr du har fått.

Heldig er du, og ja det er teit av deg - du bør heller være glad for det!

[Quinden]

Barnet kommer nok alltid i første rekke, det sier veldig mye positivt om mannen i ditt liv, men du er nok en god nr. 2 og han vil nok elske deg enda mer fordi du er så raus...

[Ulrikke]

Jeg selv stemor til tre.

Du er ingen dårlig person. Du ble overrasket over følelsene dine, og liker det ikke selv. Man kan ikke styre hva man føler. Det man kan styre, er hvordan man reagerer - og det gjorde du helt riktig!

Jeg har også hatt perioder hvor jeg har kjent skuffelsen komme krypende i forbindelse med at min samboer slipper det han har i hendene fordi ungene kaller. Men jeg har lært meg å sette pris på det - ikke minst fordi det at han er så glad i ungene sine gjør at jeg elsker ham enda mer. Vi planlegger et felles barn om et par år - og denne egenskapen gjør meg enda sikrere på at dette er han jeg vil ha barn med.

Det er menneskelig å føle skuffelse over planer som går i vasken. Så lenge man selv skjønner at det man føler er irrasjonelt, og holder det for seg selv, så tror jeg man lærer av det. Det er en tilvenning å være stemor og å ha en hel annen familie å forholde seg til - jeg har ihvertfall stadig opplevd nye ting jeg ikke ante at jeg ville oppleve - både ting som har skjedd, og ting jeg har følt.

Men med hånden på hjertet kan jeg si at jeg vil gå gjennom ild og vann for mine stebarn. Det betyr ikke at jeg ikke er møkklei dem innimellom, når de BARE krangler og maser, f.eks. Det er lov - selvom det tok en stund før jeg ga meg selv lov til å føle sånn...

Jeg tror du er en god stemor jeg Lykke til videre!

[ellapille]

Synes du er flink jeg, og du trenger absolutt ikke å ristes.

Du har lov å ha følelser å tanker.

Heller folk som er negative burde ristes litt.

Jeg har vært stemor for 2 og vet litt om det.

Å prise seg lykkelig for at man har funnet en fin man er greit,men får på følelsen at man skal sette dem på peishylla og hedre dem som sjeldne trofeer.

Da ser vi jo bare ned på oss selv da jo.

At pappan valgte sønnen er fint det,men sønnen hadde vel heller ikke fått livet sitt ødelagt om pappan hadde sagt at det passet litt dårlig.

Kanskje mannen din ikke skal ta deg for gitt,kanskje han skulle ha spurt deg først om det var i orden at dere kansellerte det dere selv skulle på.

Da hadde han ikke tatt avgjørelser over hodet på deg.

For om han hadde spurt så hadde du helt sikker sagt at det var ok alikevel.

Men det er noe med at de som har med seg barn inn i et nytt forhold også må lære seg å sette litt grenser og prioritere.

Hva om dere får et barn sammen da?

Da vil han bli dratt i 2 ender uten å ha sjenket det så mye som en tanke.

Sønnen skal ikke velges bort og det gjør verken du eller faren,men hvor er din plass?

[Gjest care]

Når man bor sammens med noen med barn fra tidligere forhold, må man forholde seg til det på en voksen måte....men jeg har også rast mye og vært skuffet. Jeg tror det er viktig å være åpen og ærlig overfor sin partner, slik at han vet hvorfor du er skuffet og lei deg... :blunke:

[Nilma]

Jeg må si at jeg er imponert over generøsiteten din.

Barn eller ikke barn, har man en avtale, så holder man den! Hadde du synes det var like greit om en kamerat hadde ringt og bedt mannen din med på pub?

Synes for øvrig ellapille sa mye fornuftig i sitt innlegg; du skal vel ikke finne deg i å automatisk bli nedprioritert selv om mannen din har barn fra før, selv om det betyr at han er en aldri så god far.

[Gjest Pjusk]

Barn eller ikke barn, har man en avtale, så holder man den! Hadde du synes det var like greit om en kamerat hadde ringt og bedt mannen din med på pub?

Det er vel ikke det samme som at et barn ringer og trenger pappaen sin?

[Nilma]

Det er vel ikke det samme som at et barn ringer og trenger pappaen sin?

Det sto at han "ville ha med pappaen sin på noe", det er ikke det samme som at han trenger pappaen sin. Det hadde selvsagt vært noe annet hvis det hadde vært snakk om sykdom e.l.

[Gjest Anonymous]

Tusen takk for svar, alle sammen.

Godt å se at det stort sett er forståelse å hente... Følte meg utrolig lite hyggelig i går, enda ingen merket noe...

Nilma: jeg synes ikke det går an å sammenligne dette med om en kompis av sambo ringer og skal ha ham med på pub. Da ville aldri sambo sagt ja. Unger er unntak - og med god grunn. Og jeg vet at hvis vi hadde kjøpt billetter til noe, eller skullet reise bort, så hadde han sagt til sønnen at det ikke passet. Det var ikke noe spesielt vi skulle, og det er ingen krise om det ble utsatt.

Jeg vet at min samboer elsker meg, men hvis han av en eller annen grunn måtte velge mellom meg og ungene, så hadde han valgt ungene uten å blunke. Ikke med lett hjerte, men sånn er det bare. Jeg føler meg ikke som noen "nr. 2" av den grunn, er glad for at jeg ikke har en mann som reiser fra ungene for å starte et nytt liv.

Samtidig sier han jo at hvis barnas mor møter en som bor 100 mil unna og flytter dit, så er det grenser for om vi kan flytte etter... Han elsker ungene over alt på jord, men som han sier - han kan ikke styre livet sitt etter 2.hver helg og hver onsdag. Jeg synes han har et fornuftig syn på dette... Selvom jeg vet at DERSOM hun skulle flytte 100 mil unna med ungene så ville det sannsynligvis knuse ham - så vet han med fornuften at han ikke kan rykke opp sitt liv dersom HUN skulle begynne et annet liv et annet sted...

Jeg misunner ikke samværsforeldre...

[Nilma]

Nilma: jeg synes ikke det går an å sammenligne dette med om en kompis av sambo ringer og skal ha ham med på pub. Da ville aldri sambo sagt ja. Unger er unntak - og med god grunn.

Jeg skjønner fremdeles ikke hvorfor ikke unger skal lære at det er alminnelig folkeskikk å holde en avtale, men selvfølgelig, hvis du selv er fornøyd med situasjonen er det jo helt greit.

[Gjest Anonymous]

Nilma:

Ungen visste jo ikke at vi hadde en avtale... Ikke moren hans heller. Det var spontant at vi var på vei ut.

[Nilma]

Nilma:

Ungen visste jo ikke at vi hadde en avtale... Ikke moren hans heller. Det var spontant at vi var på vei ut.

Nei, men samboeren din måtte da kunne si det?!

Men som sagt, jeg synes du er utrolig storsinnet, jeg tviler på at jeg selv ville vært det i en tilsvarende situasjon. Du skal i hvert fall ikke ha dårlig samvittighet for å være litt skuffet - du høres absolutt ikke smålig ut i mine øyne!

[Gjest Anonymous]

Takk skal du ha.

Men jeg føler meg ikke spesielt raus. Du har ikke stebarn? Å leve i en sånn familie er en evig utfordring Man lærer seg selv å kjenne på godt og vondt

Å stå på "kravene" i en sånn situasjon som vi var i i går, det ville bli for dumt. Man er da voksen. Hadde vi stått på vei for å rekke et fly hadde det vært annerledes, og DA hadde jeg blitt forbannet - men jeg vet at han da ville sagt at han var opptatt, så det er egentlig en uaktuell problemstilling.

[Gjest Tex]

Jeg syns du er flink. Du er storsinnet og grei, og jeg hadde blitt like lei meg som deg. Men jeg tror det er lurt om du holder følelsene dine for deg selv, ellers kan mannen din komme i klemme mellom deg og barnet sitt neste gang. Hva hvis jeg var syv år og ønsket med meg pappa? Og han hadde sagt "nei jeg og *** skal ut og ***?"

Kommer jo selvsagt an på hvor ofte dette skjer. Men det ser ut på innlegget ditt som om dette ikke er ofte. Da bør både far og sønn få nyte det.

Flink, er du!

[Gjest Vanessa]

Jeg må si at jeg er imponert over generøsiteten din.  

Barn eller ikke barn, har man en avtale, så holder man den! Hadde du synes det var like greit om en kamerat hadde ringt og bedt mannen din med på pub?

Synes for øvrig ellapille sa mye fornuftig i sitt innlegg; du skal vel ikke finne deg i å automatisk bli nedprioritert selv om mannen din har barn fra før, selv om det betyr at han er en aldri så god far.

[:-) anna]

Er enige med de fleste her.

Du høres ut som en flott stemor. Og jeg skjønner at du har dårlig samvittighet - men du trenger ikke ha det.

Man blir skuffet fordi man skulle til å gjøre noe, og så ble det avbrutt.

Det hadde du nok følt om det var din bror som ringte og trengte akutt hjelp fra mannen din. (I alle fall hadde jeg det)

Jeg er stemor selv og vet at det ikke alltid er en dans på roser.

Av og til så tror jeg at vi stemødre later som om det kun er idyll, fordi negative følelser og irritasjonsmomenter ikke er "lov". Fordi den ene parten er et barn og dessuten ikke DITT barn.

Det finnes liksom ikke noen mellom "de er akkurat som mine egne barn"-stemora og snehvit-stemora. Og folk (som ikke er stemødre) tror ofte at det er så enkelt. Og at om en ikke alltid elsker stebarna over alt så er man en ond dame som ikke greier å se lengre enn seg selv og ikke setter pris på at den amnnen hun har funnet seg er glad i barna sine.

Hvorfor er det ingen som sier slik om stefedre? Det er ingen som forventer at menn skal være glad de har funnet seg en som har barn fra før OG er en god mor. Fordi det viser at hun er en omsorgsfull person.

Og det er ingen som forventer at en mann skal bli som en far for stebarna sine.

Så lenge man innser at en selv er den voksne parten og at en greier å skille mellom rasjonelle og irrasjonelle følelser. Så bør man ikke hate seg selv for at man ikke synes de er bare fantastiske hele tiden.