Høye krav til meg selv

[Opal]

Jeg er 37 år gammel, har alt jeg trenger i livet mitt: en god jobb, herlig mann og snille barn, allikevel sliter jeg psykisk.

Jeg blir lett anspent, sliten og deretter deprimert. Kjeder meg fort, noe som gjør at jeg "faller ned" da også. Jeg klarer til en viss grad å holde meg oppe når det skjer endel på jobben, vi planlegger endel på fritiden og jeg har noe å se fram til. Jeg har alltid sett på meg selv som en rolig person, men min mann sier til meg at jeg er for anspent og stiller for høye krav. Jeg ser mer og mer selv etterhvert at det er sant, men jeg klarer ikke å komme meg vekk fra det. Foreksempel er søndager, jula ol et mareritt for meg, for jeg takler det ikke, det blir for rolig og ustrukturert.

Jeg har følt meg dårlig på jobb, følt at jeg burde prestere meg og kan for lite, men det ble bedre etter en samtale med sjefen.

Føler at det er "en fjær i hodet" som står i full spenn, og jeg klarer ikke slippe den. Hva i alle dager kan jeg gjøre? Jeg har jo et supert liv, og de dagene jeg klarer å holde humøret oppe så er jo alt flott. Jeg må lære meg å senke kravene til meg selv og andre, men det sitter så hardt

[Gjest Gjest]

Da er vi to. Og jeg er sannelig ikke helt sikker på hva du skal gjøre, for jeg fikser bare delvis meg selv. (Vi er like gamle og samme livssituasjon.) Stress. Aner ikke hvordan jeg skal håndtere det.. du sa det på en bra måte "Kjeder meg fort, noe som gjør at jeg "faller ned" da også", kjenner følelsen. Jeg tenker at det har noe med manglede utfordring/stimuli, mangel på egentid, egne prosjekter. At ALT jeg gjør handler om andre, og at det ikke er noe der til MEG.

Jeg er dog ufør og ikke i jobb per i dag.. trener som en gal, og skal ta noen kurs for å se om det gir noe. Si fra hvis du finner en løsning!

[Opal]

Hmm, vanskelig det der. Godt å høre at det ikke bare er meg, selv om jeg føler med deg

Jeg trenger ikke mer egen tid, eller egne prosjekter, men jeg trenger å lære meg å slappe av med det jeg har. Rett og slett være mer i nuet, ta ting som de kommer og ikke bekymre meg for mye. Eller kanskje mer utfordring kan gjøre at man setter mer pris på de gangene man kan slappe av? Jeg har egentlig god mulighet til å styre dagene mine, både på jobb og hjemme.

Blaaahhh, vi burde vel prate med noen, men hvem? Noen som kan sette bedøvelse i den spente fjæra, så den slipper taket. Det er nesten sånn at de gangene jeg har tatt et glass rødvin(ikke mer enn ett), så er jeg det akkurat sånn som jeg vil være: senker skuldrene og roer meg litt, men jeg har ikke planer om å ta vin til hverdags heller :gjeiper:

[Ethereal]

Det er nok viktigere å lære seg å slappe av enn å finne flere aktiviteter som okkuperer tankene dine. Hva med å starte med en rolig hobby som lærer deg å ta små pusterom i hverdagen, og som lærer deg å NYTE å slappe av? Feks. maling, yoga eller planter?

Det eneste rådet jeg kan gi er nesten at du lærer deg å slappe mer av, for som du sier er det jo ingenting som mangler i livet ditt, det er bare litt vanskelig å slappe av og leve her og nå

[Gjest flink pike]

Det høres ut som du lider av "flink pike"-syndromet. Jeg gjør det selv også.

Klarer ikke finne roen til å gjøre ingenting, annet enn om jeg er på hytta eller på ferie utenlands.

Jeg føler liksom at jeg må gjøre meg fortjent til å sette meg i sofaen, ved å ha gjort alt mulig annet først. Og det blir jo aldri tomt for ting å gjøre, og derfor får jeg aldri sette meg i sofaen med god samvittighet. Dette gjør meg sliten, deprimert, stressa- og går igjen ut over forholdet til mann og barn.