Solskinnshistorier :))

[Gjest Blomsterbia]

Hei jeg vil starte en tråd hvor folk kan skrive om hvordan de kom igjennom en depresjon eller jobbet mot angsten!

Folk trenger virkelig noen av de gode historiene også for det gir håp!

Vet jeg trenger det hvertfall!

Jeg har ei slags psykisk krise og jeg har hatt det for to år siden også og kom meg gjennom det da, men vet ikke hvordan denne gangen siden alt er bare kaos!

Men jeg velger å være positiv så godt jeg kan!!!

Vil gjerne høre andres historier og den lille gnisten ingen tror en har som klarer å få oss gjennom de vanskeligste ting!

=)

[Envy]

For en koselig tråd, godt initiativ!

Jeg har en solskinnshistorie, har skrevet den på KG før, men den er så god at jeg nesten føler for å gjenta den.

Da jeg var 16 år begynte alt å gå gæli, og den dagen jeg hyperventilerende "flyttet" ut på verandaen i over 2 døgn, med kun en pakke boller og en halvliter cola som proviant begynte folk skjønne at noe var galt.

Jeg fikk etterhvert diagnosen Angst/depresjon og begynte i behandling på dps. Dagene gikk i hverandre, og gikk stort sett ut på å frykte det scenarioet jeg var så fryktelig redd for. Jeg sov ikke om natten og på dagen fant jeg på alle mulige unnskyldninger for å slippe skole og jobb.

Etterhvert ble dette hverdagen, og gode og dårlige perioder kom og gikk. Etter en lengre god periode friskmeldte psykologen min meg, og jeg følte meg på topp av min verden. Flyttet til et sted et stykke unna foreldrene mine sammen med en venninne, og begynte i ny jobb, i utelivsbransjen. Dette var nok det dummeste jeg har gjort. Det ble mye festing, mye alkohol og ingen faste holdepunkter. En dagen derpå fikk jeg blackout. Husker det var som om jeg sto utenfor meg selv og bare så på at jeg gjorde det. Gikk i kjøkkenskuffen og hentet den sarpeste kniven. Satte meg i sofaen og kuttet et dypt, rent snitt. SÅ våknet jeg til meg selv og ble kjemperedd da jeg innså hva som hadde skjedd.

Kort fortalt var jeg innlagt på akuttpsykiatrisk 3 timer senere. Etter dette ble det en veldig ustabil periode med mye frem og tilbake. Den gode nyheten var at jeg igjen var kommet under det psykiske helsevernet. Jeg fikk en god psykolog og var igjen i samtaleterapi på dps. Da jeg fortalte psykologen min at jeg ville flytte tilbake til oslo-området, skrev han en hastehenvisning til gaustad sykehus, angstspesialiseringen.

Jeg flyttet tilbake og begynte hos en fantastisk flink psykolog på gaustad. Her fikk jeg ny, og mer riktig diagnose, OCD. Begynte i gruppeterapi for unge, spesielt rettet mot angst og OCD, Tro det eller ei, et halvt år senere var jeg frisk! Nå har det gått nesten ett år, og jeg har aldri vært friskere til sinns. Jeg føler meg sterkere, og mer livserfaren enn de aller fleste på min egen alder. Jeg har besteget det høyeste fjellet, jeg har nemlig overvunnet min egen verste fiende, meg selv.

Dere må aldri gi opp! Jeg holdt på i over 5 år, men jeg ga meg ALDRI. Hver dag sto jeg opp av senga, og hver dag drev jeg meg selv mot et fjernt mål. Jeg hadde alltid et mål om å fullføre skole og bli arbeidsfør. Nå sitter jeg her med fullført vgs, og ferdig utdanning til sommeren, pluss en knallgod jobb. Det gjelder å ikke gi opp!

[Gjest idakaroline]

Dette var en fin tråd! Denne henger jeg meg på! Sliter veldig selv med angst, depresjon og dårlig selvtillit så trenger nok å få høre noen solskinnshistorier jeg også.

[epione]

For min del bestod stort sett hele høsten 2010og frem mot jul, av gråting, angst og ubalanse. Men det blir bedre. Man må ville det selv, og man må gjerne søke hjelp, men det blir bedre

[AnonymBruker]

Heisann!

Veldig fin tråd! Jeg har også en solskinnshistorie

Har slitt med angst og depresjon i mange år. Som tenåring skjønte jeg ikke at det var depresjon, jeg trodde jeg var for ung. Flyttet til byen og fikk meg en jobb som kunne kombineres med mye festing. Hadde gode og dårlige perioder og var sykemeldt med jevne mellomrom. Etter et par år fikk jeg meg en kjæreste og skjerpet meg, dessverre viste det seg å være et veldig dårlig forhold som det tok meg seks år å komme meg ut av. Gode og dårlige perioder kom og gikk, sykemeldingene også. Angsten og depresjonen økte, men også et sterkt ønske om å få til noe. Jeg jobbet meg opp til en lederstilling, sparte penger og fikk til ting jeg aldri hadde trodd om meg selv. Da jeg endelig kom meg ut av forholdet var jeg tømt. Jeg hadde gitt alt, og klarte ikke mer. Da hadde jeg bodd i byen i 8 år. I mellomtiden hadde jeg prøvd psykolog, lykkepiller, psykiater og psykomotorisk. Alt på eget initiativ, fordi jeg ville noe med livet mitt.

Men..! Jeg var tømt, ble sykemeldt på nytt og oppsøkte en privat kognitiv terapeut. Halleluja:) Jeg fikk konkrete råd om hvordan jeg skulle jobbe med meg selv og slukte alt. Og det dukket opp en bra kjæreste i livet mitt, som etterhvert ble samboeren min. Terapeuten stilte spørsmålstegn ved at jeg aldri hadde blitt utredet, og ba meg foreslå det for legen min. Med en diagnose kom den hjelpen jeg trengte.

Jeg fikk en offentlig kognitiv terapeut, som ville behandle meg over lengre tid. En kombinasjon av samtale og stemningsstabiliserende. Hun foreslo "aktiv læring" gjennom Nav, da arbeidsplassen også hadde blitt en belastning de siste årene. Jeg fikk tilbud om et kurs som var midt i blinken.

Jeg har aldri hatt det så bra før, aldri følt meg som dette! Fremdeles går jeg på kurs, og jeg er sikker på at jeg vil få meg en fin jobb når jeg er ferdig. Går fremdeles på medisiner, de skal jeg trappe ned på etterhvert. Uansett om det skulle dukke opp flere dårlige perioder står jeg mye bedre rustet nå. Jeg har mange teknikker i "sekken", en samboer, venner og familie som støtter meg. De siste par årene har livet mitt forandret seg totalt. I begynnelsen måtte jeg stadig spørre meg selv "er dette mitt liv?":)Og jeg vet ikke hvor ofte jeg sier til samboeren min "tenk så heldige vi er!" Jeg har energi, føler meg glad og optimistisk. Jeg gjør ting jeg ikke gjorde før fordi angsten ikke begrenser meg lenger. Alle rundt meg ser den enorme forvandlingen, og det er godt å tenke at jeg var syk men nå er jeg frisk.

Det kommer til å gå bra med deg også Det gjelder å få den rette hjelpen for deg, og se fremover. Etterhvert åpner det seg en verden full av muligheter!

Ønsker deg lykke til og god bedring!

[Gjest TS]

Sitter her med tårer i øynene siden jeg blir så rørt av innsatsviljen til folk!

Jeg vil jo ikke gi opp men det konstante ubehaget inni meg og den "redde" følelsen for ikke å mestre dagen tar overhånd!

Men jeg får oppfølging og det vil bli bedre det vet jeg, må bare tro på det =))