If you really knew me..

[Gjest Instamatic]

Instamatic skrev 13 januar 2011 - 21:09:

jeg er 26, fullstendig panisk for å bli eldre, bare tanken på at jeg blir 30 om fire år gjør at jeg brekker meg, blir fysisk dårlig av tanken.

Hvorfor føler du det sånn, hva er du redd for?

Jeg har vært syk helt opp til nå og føler at jeg har kastet bort den tiden jeg skulle være ung og dum og ha det moro, på å ha det kjipt. Har 4 år igjen før 20åra er over og jeg ikke kan skylde på alder når det kommer til dumskap og påfunn. 4 år til det forventes mere av meg enn å bare være ung, og det er dritskremmende!

[AnonymBruker]

Har sosial angst og lider av depresjon, noe jeg desperat forsøker å holde skjult. Føler meg fysisk dårlig i nærheten av mennesker i blant.

[PurpleM]

Jeg drikker for mye. Blir sjelden overstadig full, men det går med 2 flasker vin om dagen - noen ganger mer... Er arbeidsledig, begynner gjerne å drikke rundt kl 1400.

Samboeren min er den eneste som vet hvor MYE jeg drikker, men sier ikke noe fordi han drikker endel selv, og så lenge jeg ikke skjemmer meg ut, er det greit for ham.

Har fått noen bekymringsmeldinger fra venner og familie, men blånekter - selv om jeg innser at jeg er på vei til å bli alkoholiker...

Hei mange in min familie har vert/er alkoholikere. Grensen er veldig liten og du kan fort bikke over hvis du ikke begynner å tenke etter. Foreslår at du prøver et møte i AA (anonyme alkoholikere) det er ikke så farlig som det høres ut dette møte, men foreslår at du drar dit kun for å se

[Gjest Gjest]

Hei mange in min familie har vert/er alkoholikere. Grensen er veldig liten og du kan fort bikke over hvis du ikke begynner å tenke etter. Foreslår at du prøver et møte i AA (anonyme alkoholikere) det er ikke så farlig som det høres ut dette møte, men foreslår at du drar dit kun for å se

Er/har vært alkoholikere i min familie også. Er et rent helvete å være pårørende. Men tror ikke jeg har nådd det nivået ennå. Bare registerer at jeg drikker nok for mye, uten at det går ut over andre - foreløpig...

[Gjest Heloise]

Jeg er så stressa og har så mye sosial angst og spenninger inni meg innimellom at jeg river ut øyevippene mine for å få ut spenningene... Det hjelper. Desverre er ikke dette bevisst, men en fysisk reaksjon. Jo flere øyevipper som komme rut av gangen, jo større er gleden. Og jo vanskeligere blir det å slutte... Hatt denne formen for å få ut frustrasjonen siden barneskolen.

Ser like funky ut hver gang. Heldigvis ikke så ofte det skjer. Men jeg har et hull der nå...

Triclotillomani, mener jeg det var. Har ingen "diagnose" men leste om det for litt siden.

[Isvann]

Huff det er synd at det faktisk er slik verden fungerer :/ er så synd at så mange fantastiske mennesker ska feile! God varm klem!!

[Gjest Nattevåk]

Jeg har slitt med depresjon, selvskading og suicidale tanker siden jeg var 12 år. Nå er jeg 29.

Jeg har vært til behandling hos psykolog, men den "snille jenta" i meg fortalte at alt gikk så mye bedre - selv om det ikke var sant. Men det var tydelig at psykologen ville høre det, da lyste h*n opp... Til slutt knakk jeg sammen på jobben. Er sykmeldt, og vet ikke hvordan jeg skal komme meg tilbake da det er jobben som utløser de suicidale tankene. Synes det hele går så seint...

Dette er min hemmelighet. Samboeren og sjefen vet det, men jeg har aldri klart å dele det med familien min. De tror fortsatt at jeg er en resurssterk jente som klarer alt....

[Gjest Nattevåk]

Jeg har slitt med depresjon, selvskading og suicidale tanker siden jeg var 12 år. Nå er jeg 29.

Jeg har vært til behandling hos psykolog, men den "snille jenta" i meg fortalte at alt gikk så mye bedre - selv om det ikke var sant. Men det var tydelig at psykologen ville høre det, da lyste h*n opp... Til slutt knakk jeg sammen på jobben. Er sykmeldt, og vet ikke hvordan jeg skal komme meg tilbake da det er jobben som utløser de suicidale tankene. Synes det hele går så seint...

Dette er min hemmelighet. Samboeren og sjefen vet det, men jeg har aldri klart å dele det med familien min. De tror fortsatt at jeg er en ressurssterk jente som klarer alt....

[AnonymBruker]

At jeg har blitt mobbet er ingen hemmelighet, men det mange ikke vet er at jeg har slitt med spiseforstyrrelser (som jeg heldigvis har blitt frisk fra). Det er også rart å se tilbake nå og tenke at jeg kanskje ikke hadde vært her i dag om grenen den gangen ikke hadde brukket da jeg var 11 år.

[Gjest gjest]

At jeg har blitt mobbet er ingen hemmelighet, men det mange ikke vet er at jeg har slitt med spiseforstyrrelser (som jeg heldigvis har blitt frisk fra). Det er også rart å se tilbake nå og tenke at jeg kanskje ikke hadde vært her i dag om grenen den gangen ikke hadde brukket da jeg var 11 år.

Jeg er ensom. Vår tids tabu. Og jeg er snart 40...

[lillemia]

Går du å bærer på noe som ingen av dine nære og kjære vet om?

Selv sliter jeg med dårlig selvtillit, angst og er ofte nedstemt/deprimert..

Føler livet er utrolig tungt mange ganger..

Og dette er noe ingen rundt meg vet, ei heller har oppfattning av..

Prøvde en gang å si til ei venninne at jeg sliter med sosial angst.

Da får jeg bare slengt i trynet at jeg må ta meg i sammen og slutte å skape meg..

Føler da det er lettere å holde ting for meg selv, og heller trekke meg tilbake etter arbeidsdager og etter eventuelle sosiale happenings..

Sikkert ikke lett å skjønne med mindre du har kjennt på følelsene selv..

Skal ikke være lett alltid, men jeg prøver i allefall..

Noen flere der ute som bærer på noe som tynger en ned, eller som ingen andre enn deg vet om?

Jeg har det som deg, sliter med angst og til dels depresjon, men utad virker jeg helt fin. Jeg ser veldig ned på meg selv, og tror at andre også vil se ned på meg hvis de bare visste om problemene mine. Men det siste året har jeg klart å åpne meg litt for noen få venner (fortsatt bare samboer som vet hvor mye jeg faktisk sliter), og jeg har heldigvis blitt møtt med både forståelse og medfølelse.

Syns det er utrolig synd at venninnen din ikke viste noen forståelse for problemet ditt. Det kan selvsagt skyldes uvitenhet, men hvis hun ikke klarer å respektere følelsene dine, er hun ikke noen god venninne!

Håper at du i fremtiden kanskje klarer å åpne deg litt for noen som du vet kan stole på, for det hjelper å ikke være helt alene med tankene og følelsene. I tillegg får du kanskje et litt mer realistisk og mindre negativt syn på deg selv. For hvis vennnene dine godtar og liker deg som du er, på tross av problemene dine, kan det vel ikke være så ille?

Til sist vil jeg bare minne på om at de flest har store eller små problemer, som vi andre ikke vet om, selv om de virker aldri selvsikre og vellykkede. I likhet med deg, gjør de alt de kan for å skjule problemene for omverdenen, og virker dermed helt ok utad.

[Suzy]

Tja, jeg vet ikke hvor tungt det egentlig er, men jeg er rimelig sikker på at det ikke er et menneske i verden som vet hvor destruktive tanker jeg egentlig tenker i blant.

Jeg antar det er sånn med de fleste kanskje, og det er helt klart noe jeg stadig jobber med.

Jeg finner dessuten at det blir vanskeligere og vanskeligere å åpne meg for andre mennesker. Før snakket jeg med venninnene om alt, nå tar jeg meg selv stadig oftere å ikke orke å ta opp det jeg tenker på fordi de ikke hører skikkelig etter (det virker i allefall sånn) eller har problemer selv som jeg syns jeg skal hjelpe til med i stedet for å snakke om meg selv. Dette blir jo selvforsterkende, for etterhvert er det jo ingen som tror at jeg har noe jeg trenger å snakke om ettersom jeg alltid er en ivrig lytter og hjelper

Jeg tror forresten at vi alle har noe som vi bærer i oss, som ikke er så kjent for andre. Det er rett og slett bare sånn det er.

[lillemia]

Jeg finner dessuten at det blir vanskeligere og vanskeligere å åpne meg for andre mennesker. Før snakket jeg med venninnene om alt, nå tar jeg meg selv stadig oftere å ikke orke å ta opp det jeg tenker på fordi de ikke hører skikkelig etter (det virker i allefall sånn) eller har problemer selv som jeg syns jeg skal hjelpe til med i stedet for å snakke om meg selv. Dette blir jo selvforsterkende, for etterhvert er det jo ingen som tror at jeg har noe jeg trenger å snakke om ettersom jeg alltid er en ivrig lytter og hjelper

Kjenner meg veldig igjen. Jeg er nok litt redd for å utlevere meg selv for mye, for det er jo ingen som syns det er kjekt å være med folk som hele tiden skal snakke om problemene sine.

[Suzy]

Kjenner meg veldig igjen. Jeg er nok litt redd for å utlevere meg selv for mye, for det er jo ingen som syns det er kjekt å være med folk som hele tiden skal snakke om problemene sine.

Akkurat sånn tenker jeg også

[Gjest anine]

at jeg er lesbisk og har holdt det skjult i snart tjue år.

[Gjest Anonym gjest]

At til tross for oppvask og tilgivelse fra min mann så tenker jeg på min "flamme" ofte - savner forelskelsen

[Gjest Gjest]

Jeg tar veldig lett til tårene dersom jeg blir såret eller når jeg har sosial angst, men jeg vil ikke at noen skal se det, så jeg flykter på do eller et annet sted.

[AnonymBruker]

Alle har noe som de bærer på, jeg synes ikke det er så rart.

Min hemmelighet må i så fall være at jeg synes det er pussig med alle de som tror at livet er Smooth Sailing... sånn har det jo aldri vært, for noen.

[AnonymBruker]

jeg har vært tvangsinnlagt tre ganger, hatt et forhold til en psykolog, tre lærere og en lege jeg var i behandling hos. 4 selvmordsforsøk, og insane angst. Føler meg rimelig patetisk når jeg ser på alle andre på min alder som har fått noe ut av livet sitt mens jeg fortsatt går rundt i ring.

[AnonymBruker]

Jeg har etterhvert fortalt alt jeg sliter med til min samboer... Og det stemmer at problemene blir mindre når man deler dem. Det blir bedre i fremtiden Man må bare finne riktig person å dele problemene med.