Jeg er så deprimert

[AnonymBruker]

Min situasjon høres kanskje enkel ut (særlig når man leser om alt det andre forferdelige andre skriver om her ), men jeg sliter faktisk veldig for tiden. Jeg har ingen venner eller familie jeg kan snakke med om dette heller.

Det hele begynte med at vi mistet et kjæledyr.

Hun var som en unge for oss! Vi hadde sett henne bli født, og hun var en stor del av familien.

Vi ante egentlig ikke hvor mye hun betydde for oss før vi mistet henne.

Noen kan kanskje tenke at jeg er pysete som ble så lei meg på grunn av det, men det gjør faktisk veldig, veldig vondt.

Og noe av det verste var at vi måtte ta avgjørelsen å avlive henne. Hun ble bare 1 år gammel.

Så det er en blanding mellom skyldfølelse, anger og et forferdelig savn.

Og et par måneder etter at vi mistet henne, ble jeg faktisk gravid. Jeg fant det ut da jeg var i 6. uke. Og legen sa at det skulle gå bra. Jeg så den lille på tidlig UL (såvidt), og fikk lyst til at den skulle leve.

Men det ble en spontanabort Og det gikk veldig, veldig inn på meg.

Jeg følte at jeg var aleine om sorgen når det kom til aborten, for kjæresten min har ikke helt skjønt hva som har skjedd. Han var ikke med inn og så på ultralyd eller noenting, og han tok tapet av kjæledyret mye tyngre. Så jeg har vært aleine med alle følelsene og bekymringene. Og det har tært på meg.

Alle i familien min synes det er teit å bli lei seg pga et kjæledyr, så vi har ikke kunnet snakke med dem om det, og har ikke fått noe trøst i noen som helst grad.

Vi har ikke snakket med noen om spontanaborten, for vi ville ikke at de skulle bli lei seg. Vi bestemte oss for å si det til familien på julaften hvis alt gikk bra, men det gjorde det jo ikke, så vi har holdt det for oss selv.

Kjæresten min har psykiske problemer, så han taklet alt dette veldig dårlig. Jeg var sliten fra før. Jeg har selv psykiske problemer, og har lett for å bli deprimert.

Da jeg hadde spontanabort, blødde jeg mer eller mindre i 2 uker, og hadde småbløninger i flere uker etterpå. Nå er jeg bekymret for kroppen min, men stoler på at legen har rett når han sier det går bra. Jeg ble gravid rett etter at jeg sluttet på ppiller, så hadde ingen vanlig menstruasjon først, og vet ikke når neste kommer.

Sånn, nå har jeg skrevet det i hvertfall. Og jeg er veldig deprimert for tiden. Jeg har nylig søkt på en jobb, men ikke hørt noenting enda. Forhåpentligvis får jeg jobben, og så kan 2011 begynne å bli et mye, mye bedre år enn 2010 da vi mistet 2 av ungene våre.

[Quickchick]

Først og fremst; Jeg skjønner deg kjempe godt med tanke på tapet av kjæledyret! Jeg tar meg selv flere ganger for dagen å nesten begynne å grine ved tanken på at den eldste hunden vår nærmer seg avgang.. Hun har alltid vært der, mer eller mindre nå når hun bor med pappa og jeg med mamma, men dog. Jeg husker spesielt en gang da jeg virkelig satte ekstra pris på henne. Det var den gangen mamma fortalte med at hun og pappa skulle flytte fra hverandre. Da var hunden ved meg, og jeg husker jeg klemte henne mens tårene mine rant nedover pelsen hennes.. Det var akkurat som om hun ville trøste meg, og begynte å slikke med i fjeset. Jeg gruer meg skikkelig til hennes dager en omme, og jeg vet jeg lenge vil slite med det tapet! Mennesker som syns det er teit å bli lei seg ved et kjæledyrs død, har ikke mistet ett kjæledyr selv, eller er umenneskelige personer! Grunnen til avlivningen vet jeg ikke, men det var sikkert det rette. Mange angrer på avlivninger i ettertid, men om man en gang var sikker på at det var rett, så er nok det det rette. Ikke klandre deg selv! Dyret ditt lever kanskje bedre nå enn om det var sykt, skadet, eller redd. Dere møtes kanskje igjen en dag Legger ved et dikt jeg syns er kjempe fint.

Jeg stryker over din gylne pels,

men halen din slår ikke mer.

Øynene dine er lukket igjen

over øyne som ikke ser.

Ditt gylne hjerte har sluttet å slå -

aldri mer løpe, hopp, gå-

Alt er slutt....., det er over nå.

Jeg legger hodet mitt ned mot ditt,

og tårene drypper som blod.

Aldri mer skal det bli som før-

aldri mer " oss to ".

Som isende kulde inni meg

kjenner jeg noe dør med deg.

Jeg må reise meg, sier de,- jeg går mot en dør

Der ute går livet videre som før-.

Jeg snur meg - du ligger så livløs og stille.

Du kan ikke komme, selv om du ville-.

Skriket vil ut, men jeg lukker min munn-.

Hvem var det som sa " Bare en hund".......

Det med barnet kan jeg bare tenke meg var grusomt! Og i tillegg å måtte leve med det for seg selv.. Jeg har ikke vært i den situasjonen før, men det å miste noen, som i tillegg hadde vært ditt fremtidige barn, må være fælt!

Jeg håper for deg og kjæresten din at dere får noen bedre åt fremover. Det skal igrunn mye til for å være så uheldig igjen! Lykke til

Endret 17. januar 2011 av Quickchick

[katt1]

Hei.

Det og miste en hund er så vondt,kan ikke beskrives eller forklares.

Jeg fikk hund da jeg var 18 år,han ble 17,5 år ,når jeg tenker tilbake på livet hans bare smiler jeg.

Han hadde de godt hos meg han.

Alder på dyre spiller ingen ,man må tenke på om grunnen til at den må få slippe.

Dyr er så heldig at vi mennesker bestemmer over den,ingen dur skal gå og lide og ha det vont.

Jeg har hatt mange hunder og og har 4 stk nå jeg elsker de faktisk.

De gir livet mitt en så stor mening .

Jeg fikk kremert min første hund og det kjennes godt ut..

I og med at du ble så fort gravid er du nok en av de heldige som ikke må slite for det.

Jeg er sikker på at det vil gå fort,men la kroppen komme seg litt først da.

Og snakk litt med en du føler deg trygg på.

[9naah]

Jeg skjønner deg utrolig godt! Jeg mistet en hund da jeg var liten, men husker det heldigvis ikke så godt. Men for ett år siden ca, da var jeg 17år, hadde jeg ons med en venn, og jeg fryktet jeg var gravid (noe jeg var), han ville at jeg skulle ta abort, men det kunne jeg aldri ha gjort! Jeg var tre mnd påveg, men så fikk jeg spotan abort det var igrunn for det beste (siden jeg bare var 17), men jeg er så lei meg pga det. Og det verste er at moren min ble gravid samtidig som meg, og har nå en baby på 8mnd.. Hver gang jeg holder lillesøsteren min tenker jeg på at jeg kunne ha hatt en like gammel baby nå.. og det er kunn jeg som vet om spontan aborten.. jeg sa til vennen min at jeg ikke var gravid alikevel, og det samme sa jeg til mamma.. går på antidepressiva pga alvorlig depresjon, noe av grunnen er nok SA..

Endret 12. mars 2011 av 9naah

[Alvina]

Jeg hadde en spontanabort for tre år siden. Selv om det ikke var planlagt, ble jeg veldig trist etterpå. Jeg vurderte å ta abort på grunn av min alder (det ville blitt min første abort) og det gjorde ikke det lettere etterpå. Jeg fikk skyldfølelse. Måtte på sykehus for å bli sjekket om alt var i orden og at spontanaborten hadde vært vellykket.

...vellykket ja. Men jeg fortalte det ikke til noen. Eksens foreldre var de eneste som visste om det fordi han fortalte det selv, og når det gikk et år, og jeg fortalte det til min mor, ble hun helt rystet og kunne faktisk ikke ta det innover seg. Hun forsto det ikke og det var jo gått en tid siden det skjedde.

Å miste en hund er sorg. Jeg var selv med til veterinæren med min 12 år gamle bestevenn. Har også opplevd at etter den første dagen prates det ikke mer om det. Selv om det er lenge siden nå, kan jeg føle for å prate om det. Men det kan jeg ikke. Familien ble skuffet på sin måte, hvorfor tok jeg hunden min til dyrlegen uten å si noe, og hvorfor akkurat den dagen.. Vet ikke hva de tenkte, men hunden var syk med kreft og jeg klarte ikke se på lidelsene hennes. Hun måtte få slippe, var ute og lot henne løpe fritt, lekte og hadde det gøy, før jeg og han jeg var sammen med kjørte til veterinæren.

Jeg måtte la være tenke, men er innlært i meg at dyr ikke skal lide for at vi skal føle det bedre. Siden det var min hund følte jeg også at det var mitt ansvar å følge henne til the bitter end.

Jeg fikk høre at måtte du gjøre det i dag, måtte du gjøre det, hadde det ikke vært bedre om andre som ikke kjente henne fulgte henne til vet?

Nei, det ville vært forferdelig om noen hun ikke stolte på skulle fulgt henne.

På den måten er jeg takknemlig, men når jeg tenker på det, blir jeg trist. Det var verdens snilleste hund.

Vi begravla henne i vestmarka (bærum). Har vært der også lenge etterpå, og det er ikke bygget ut, det vokser bringebærbusker der nå.

Men noen sorger er nesten tabu å snakke om. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg mistet min snille pappa i fjor og jeg er ikke den som prater mye om det, har egentlig satt meg inn i en personlig sorg, for hva nytter det å prate.. det erikke mye å si.

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle svar!

Det hjelper å vite at andre vet hva en går gjennom. Det hjelper virkelig. Men jeg blir samtidig veldig trist når jeg leser svarene deres og hva dere har gått igjennom

Ting gjør så grusomt vondt noen ganger, og noen ganger kan en lure på om man gjorde det riktige valget og om en gjorde noe feil.

Jeg prøver så godt jeg kan å være et godt menneske, og det jeg har opplevd har gjort at jeg har fått mer sympati for andre mennesker. Jeg har ingen å snakke med om slike ting, jeg er helt alene.

Men hvis noen kommer til meg og vil snakke om sine problemer, skal jeg gjøre så godt jeg kan for å lytte og forstå, for jeg vet hvor vondt det er å være alene om det.

Igjen; Tusen takk for fantastiske svar!