Følelsesklump

[Gjest Jente 22]

Hei jeg måtte bare få ut litt her...

Jeg er ei jente som har ingen grunn til å klage! Jeg har god jobb, flott kjæreste og egen leilighet og bil!

For to år siden fikk jeg en alvorlig depresjon som nesten tok livet av meg så jeg kjenner igjen disse tegnene! Grunnen da var x'en og at jeg brant meg ut på jobb!

Denne gangen har jeg også vært så ufattelig dum og brent meg ut på jobb og møtt veggen igjen så den siste uken har vært helt forferdelig! Jeg har en sånn slags følelsesklump i magen som jeg forbinder med en slags sorgklump, men jeg har ingen grunn til å ha den og jeg får den ikke vekk og det har bare blitt verre siste uken!

Tror jeg har vært redd for at kjæresten min ikke forstod meg men han var helt herlig i går, natt og i dag og jeg er så takknemlig!

Har jobbet 100 timer overtid siste tid og stresset over lang lang tid og sovet dårlig!

Mammaen min har brystkreft og jeg har vært redd for henne også men bare tenkt hele tiden at det skal gå bra!

Vet ikke hva jeg tenker eller føler egentlig, det er vanskelig!

Fått sovepiller, og det hjelper for når jeg tar den på kvelden forsvinner alle de onde tankene og jeg får roen og smilet på plass!

Vet ikke hva jeg lurer på men tror det er om noen som har gjennomgått en dyp depresjon og overvunnet den om de har fått noen tilbakefall og om det da har vært like ille eller om det har gått fortere over og hva skal man gjøre liksom!

Orker ikke tenke på å gjennomgå det som sist!!

Trenger råd for min hjelpesløshet!

Hilsen C

[Cata]

Vet ikke hva jeg lurer på men tror det er om noen som har gjennomgått en dyp depresjon og overvunnet den om de har fått noen tilbakefall og om det da har vært like ille eller om det har gått fortere over og hva skal man gjøre liksom!

Orker ikke tenke på å gjennomgå det som sist!!

Trenger råd for min hjelpesløshet!

Hilsen C

Tja, om jeg var dypt deprimert vet jeg ikke, men jeg har i allfall vært gjennom en depresjon som var såpass at jeg gikk på medisiner i nesten 3 år. Kom meg gjennom det og sluttet på medisiner og har vært uten siden.

Siste halve året har vært såpass tøft at det muligens burde hevet meg ut i en ny runde (Måtte først utredes for kreft. Var heldigvis frisk, men bare en drøy måned etter at jeg ble funnet å være frisk så ble min far syk og døde nå ikke så lenge før jul.) Likevel så føler jeg meg faktisk i bedre form enn jeg selv fryktet. Det ble så galt til slutt at jeg har endt med å reagere noe i retning av : "Nå kan det i grunnen bare bli bedre. Dermed har jeg klart å unngå "kjelleren" denne gangen. I stedet er jeg blitt mer bevisst på at jeg skal prøve å gjøre mitt for å ha det best mulig, samme søren hva som skjer.

Om jeg får til å gjennomføre det i det lange løp gjenstår å se.

Vet ikke om dette var til særlig hjelp, for når man sliter selv så er det liksom ikke mye trøst i at andre "får det til" . Et tips kan imidlertid være å se om du kan få redusert overtidsjobbingen en del, i allfall for en periode, så du unngår å møte veggen. Tror kanskje det er det som har hjulpet meg sist høst. Like før "elendigheta" begynte så klarte jeg å forhandle meg fri fra en arbeidsoppgave som har medført veldig stort press og til dels mye overtid de siste årene. Det å bli kvitt noe av ekstraarbeidet tror jeg har satt systemet i stand til å bedre takle det øvrige stresset som har vært.

Lykke til, håper du kommer deg opp av grøfta igjen uten for mye slit denne gangen.

[Gjest Gjest]

Snakk med lege og få en sykemelding, og evnt lettere behandling med lykkepiller. Og få time hos terapeut. Dersom det tar tid så vet jeg at kreftforeningen stiller med folk som kan ta slikt for pårørende.

Du har vært skikkelig syk før, ingen grunn til ikke å ta dette alvorlig og behandle med en gang denne gangen.

[Gjest jente 22]

Takk for svar!!

Tror dette har mye å gjøre med fortrengte følelser både for sykdommen til mamma og følelser for kjæresten min!

Jeg skal prøve å hjelpe meg sselv så godt jeg kan og ikke havne helt i kjelleren hver gang jeg får panikk og griner!

Nå er jeg bare så sliten at jeg orker ikke skrive!

C

[Becka]

Det går absolutt fortere over om man får tilbakefall, fordi man har vært gjennom det før og vet mer hvordan det skal takles. Man er sterkere rustet selvom det kanskje ikke føles slik der og da, når man er oppi det igjen. Og kanskje er du litt som meg, og man blir ekstra deppa av å være "der igjen", man tenker " nei! ikke igjen! ", noe som ikke akkurat gjør det bedre. Men du må tenke at man kan gå litt opp og ned etter å ha vært i gjennom en depresjon. At du er ned i en dal nå, og det pga mye stess og pga din mor, og dette er jo ikke så uforståelig. Du må rett og slett lære deg å ta det med ro og kjenne på kroppens signaler. Å jobbe masse overtid er ikke det rette for deg nå! Brems ned! Stress er det verste, jeg vet akkurat åssen det er.

Det som er bra, er at du allerede er klar over dette.

Jeg ville kontaktet fastlegen din, og fått hjelp der. Jeg gjorde det når je begynte å kjenne at tilbakefallet begynte å bli verre gradvis. Etter 2 uker fra jeg begynte å kjenne det, bestemte jeg meg for å kontakte legen. Noe jeg er veldig glad for. Hun kjente til min fortid også. Selvom jeg på en måte visste hva som måtte gjøres, så var det god hjelp å bli minnet litt på tingene igjen, og ikke minst, bare ha noen å snakke med!

Så det er mitt råd til deg.