Min mor

[Denise]

Hei alle sammen!

Vil så gjerne si litt om min mor, bare for å lette litt på trykket inni meg.

Da jeg gikki 9. klasse fikk min mor brystkreft. Det var en ganske tung beskjed, kreft var nærmest en dødsdom i mine ører. Prognosene så likevel gode ut. Vi fikk beskjed om at hun nok kom til å klare seg, og det gjorde hun. Den type kreftceller hun hadde, måtte hun likevel gå jevnlig på kontroll de fem neste årene før hun kunne ærklæres frisk. Etter fem år (med mye angst fra mammas side) ble hun erklært frisk.

Seks måneder senere fikk hun kreft igjen... Denne gangen i lymfene. Det var på`n igjen med cellegift og alt som følger med... Sorg smerten og ikke minst angsten ble nesten uutholdelig for familien, og ikke minst min mor. Det ble oppturer, men også mange nedturer... Jeg ble gravid under alt dett. Endelig noe å se frem til!! Men mitt i svangerskapet fikk vi beskjed om at mamma aldri kunne bli frisk, kreften ville vinne over hennes liv!

Etter dette har det stort sett gått en vei med henne, nedover... Hun er negativ til det meste, og det føles til tider som om hun kun tenker på seg selv.. Det kan til tider virke som hun ikke greier å se at vi faktisk sørger vi også...

I slutte av juni skal vi gifte oss, jeg og min samboer. Datoen har vært satt i snart to år, derfor er denne datoen veldig spesiell for oss. Vi har veldig lyst til gjennomføret dette. Men mammas sykdom setter en stor demper på det hele. Jeg tror mange av dere vil tenke at jeg er egoistisk som tviholder på datoen, men jeg føler det ikke slik selv.

Jeg har ikke kunnet KUN GLEDET meg til en dag på mange år! Det jeg skulle hatt av såkalt "sorgløs ungdomstid" har blitt farget av min mors sykdom og hennes angst for å dø. Ikke engang mitt svangerskap og vår sønns fødsel har kun vært glede. Da min mor kom på sykehuset for å se sitt første barnebarn for første gang, så hun ut som hun aller helst ville vært en annen plass. Hun ville ikke engang holde ham!! Hun så sur ut.

Jeg kan heller ikke huske sist jul hun har vært glad, eller andre merkedager hun har gledet seg til. Derfor vil jeg så gjerne gjennomføre brylluppet som planlagt, uten å (for en gangs skyld) ta hensyn til min mor. Samtidig vet jeg innerst inne at jeg nik ikke får det helt til, hun er jo min egen mor...

Nå høres det jo ut som her at jeg ikke er glad i moren min i det hele tatt, for det er jeg!! Jeg begynner bare å kjenne det på kroppen nå. Det tar veldig på å se at noen du er utrolig glad i har store smerter, ikke minst psykisk!! I tillegg skal en være der for en liten ettåring, som er veldig aktiv.

Huff, dette ble litt langt, men som mange andre her inne måtte jeg bare få litt frustrasjon ut!! ( Kunne sikkert ha skrevet Maaange sider mer om mine tanker!!)

Uansett, ha en fin mai- kveld

Klem fra Denise

[Gjest gjest1]

Kjære Denise!

Dette hørtes ikke ut som noen god situasjon. Hverken for deg eller moren din. Jeg tenker at moren din er heldig som har en datter som deg, en datter som elsker henne! Hun vet det nok, men har sikkert vanskeligheter med å kunne gjengi det. I hvert fall akkurat nå.

Jeg håper og tror at hun kan bli frisk. Men angsten inni henne er sikkert uutholdelig vond og vanskelig å bære. Vær glad for all tid du har med henne, uansett om hun blir frisk eller ikke.

Jeg vet hvordan det er å se familiemedlemmer ha det vondt og vanskelig. Og jeg vet hvordan det er å være den som er det. Ingenting gleder en selv om man veldig gjerne vil. Mange føler seg som en belastning og ønsker ikke å være i veien.

Du er et flott menneske. Du er glad i moren din, og du viser at du ønsker å hjelpe og støtte henne. Når man er syk over lang tid mister man motet og ønsker bare å gi opp. Det får ikke din mor lov til!

Gi henne en klem fra meg. Si at hun er heldig som har en datter som deg. Gi henne tid til å komme seg, både fysisk og psykisk!

Store, omtenksomme klemmer fra12

[Denise]

Hei Hope!!

Tusen takk for trøstende ord

Det er bare en ting til; min mor blir aldri frisk... Hun er avhengig av oksygenslanger hele tiden. Legene har sagt hun kommer til å dø av kreft, så sånn sett ingeting mer å leve for... Jeg skulle bare ønske at hun på en måte kunne innse at hun må LEVE de dagene hun har igjen, ikke kjempe mot døden. Det er liksom det som er, hun er livredd for å dø! Hun er bitter for at hun ikke skal få leve videre og hun er sint for at det må skje henne!! Og ja, jeg synes umåtelig synd på henne og jeg forstår henne så godt. Men jeg blir så fortvilt når hun ikke greier å se at alt dreier seg ikke om henne... Men det er vel naturlig det,eller?? Jeg hadde vel vært likedan hadde det vært meg i hennes situasjon.

Men tusen takk for støtten, Hope!! Det setter jeg pris på!!

Klem fra Denise

[Gjest gjest1]

Hei igjen Denise!

Da er det en annen sak på mange måter.

Døden er ikke lett å takle, og i hvert fall ikke dødstanker.

Din mor tenker sikkert at hun kommr til å dø, så hvorfor gjøre noe da? Hvorfor glede seg over noe når man likevel skal dø? Vel, hun bør tenke på dere andre. Familie og venner som elsker henne.

Min venninnes mor døde av kreft for 1 1/2 år siden. Hun lå hjemme og familien fikk dødsbudskapet. Hun visste ikke selv at hun kom til å dø, for familien ønsket ikke at hun skulle få vite det. Men så kom det et nek av en lege, valset inn i stuen, og fortalte det til henne. At hun hadde mindre enn en uke igjen å leve osv. Hun ble knust. Nektet å spise, nektet å ta medisinene sine. Hun syns ikke det var noe vits å holde ut når hun likevel skulle dø.

Din mor føler det sikkert på samme måte, Denise. Men hun glemmer dere andre. Glemmer at om hun hadde holdt humøret oppe, kan dere ha mange gode, minner fra den siste tiden, til tross for sykdommen.

Mange glemmer dem rundt. Det er ikke lett å se at noen sliter. Det er tross alt du som er datteren, og litt mer kjærlighet fra din mor syns jeg du fortjener! Snakk med henne. Fortell henne at dette ikke er lett for deg heller. Du blir tross alt igjen, uten noen mor. Det er ikke lett det heller. Fortell henne at du ønsker noen glade, siste minner fra henne. At du trenger det for å kunne leve videre.

Det er ikke egoistisk å tenke på seg selv. Kjenner til den biten også. Foreldre som er så selvopptatte og syns så synd på seg selv at de ikke enser hva de andre i familien går igjennom. Det et trist.

Lykke til, Denise. Du fortjener det mer enn noen andre akkurat nå!

12

[Hedda-78]

Ville berre sei at eg synest ikkje at det er egoistisk av det å "tvi-holde" på datoen, som du sei. Det er vel bedre at mora di får oppleve å gifte bort dattra si, enn å vente med å gifte seg til etter at ho har gått bort? Du får har mora di i brylluppet ditt, ho får oppleve at dattra giftar seg, og forhåentligvis vil det bli ein minnerik dag for dykk begge!12

[Denise]

tusen takk for varmende ord!!

klem fra Denise

[Gjest Anonymous]

Å, så vondt dere må ha det...

Jeg sier meg enige med de andre her, hold på datoen, og gled dere over det som er å glede seg over i livene deres!

Men jeg må også si det, at jeg tror ikke at moren din innerst inne er sur, eller sær.

Hun vet hun skal dø snart, og har det sikkert fryktlig vondt. Antagelig så føler hun både skyld, angst, frykt og sorg. Muligens fortrenger hun det for å ikke bli gal.

At hun ikke orker å glede seg over livet mens hun har det er ikke uvanlig, hun blir hele tiden minnet på hva hun snart skal miste. At hun ikke ville holde barnebarnet sitt kan være fordi hun ikke orker å knytte seg til flere som hun snart må forlate. Eller at hun er redd for å miste kontrollen over seg selv...over følelsen sine.

Jeg mener at du skal leve livet ditt, at du skal holde fast ved det som er godt, og forsøke se fremover.

Men, jeg tror også at det kan være lurt om du viser moren din at du er glad i henne.

Du skal IKKE ta ansvar for henne og hennes følelser, men vise henne at du er der for henne, og kanskje dere kan snakke litt sammen, eller bare gråte og holde om hverandre. Vær deg selv du, og vis dine følelser. Noe mer kan ikke du gjøre for henne. Men når hun er borte kan det være godt vite at hun visste at du var glad i henne for den hun er, selv om hun ikke er perfekt.

Jeg mistet selv min mor i kreft, og jeg vet at tiden før er tung, og at tiden etter er tom...det viktigste er å tilgi, både seg selv og hverandre.

Lev mens du gjør det, elsk mens du tør det..

Varm klem fra meg

[Denise]

Hei igjen alle sammen!

Ville bare fortelle dere at nå er alt over, min kjære mamma døde denne uken...

Begravelsen blir ikke før i neste uke, så nå er jeg inne i ei av de lengste ukene i mitt liv.

Etter begravelsen må vi planlegge bryllup på spreng, det har liksom ikke blitt gjort noe særlig med den saken den siste tiden...

Lurer på hvordan fremtiden blir. Akkurat nå er jeg egentlig mest lettet over at hun er kvitt angsten og smertene. Jeg tror hun har det bra der hun er nå. Likevel venter jeg på en sorgreaksjon. Er ikke det vanlig å få?? Eller har jeg "brukt opp" tårene? Det vil jeg vel snart få svar på.

Denise.

[Gjest Anonymous]

Kondolerer kjære Denise.

Føler med deg.....vit det. Har en kreft-syk mor selv, så jeg vet litt hva dette går ut på.

Sorgreaksjonen kommer nok........ men ingen kan nok si deg når den kommer. Utfra egen erfaring med div. problemer i livet....så har jeg erfart at sorgreaksjonen kommer "når alt er over". Mens det stormer som verst så får en uante krefter.

Stå på vennen......

Når begravelsen er over så gled deg til bryllupet ditt så mye du kan. Jeg har selv deltatt i et bryllup en gang der brudgommens far ble gravlagt 3 dager før bryluppet. Det foregikk selvfølgelig ikke helt uten "vonde" innslag........ men jeg tror brudeparet hadde en fin dag allikvel. Idette tilfellet hadde brudgommens far vært syk lenge....og han insisterte på at bryluppet skulle holdes uansett hva som skjedde med han.....

Så kjære Denise

du vil få både oppturer og nedturer

la begge deler få innpass hos deg...ikke "skyv unna" noen av følelsene.

Tenker på deg vennen.

[Gjest gjest1]

Huffda! Dette var virkelig trist å lese. Er ikke lenge siden du postet det første innlegget...

Vil bare du skal vite at jeg føler med deg, at jeg vet hva det er du går igjennom på mange måter. Å miste noen er forferdelig vondt. Å savne dem etterpå er enda vondere. Men du har en trøst i at du vet det var dette hun ønsket på mange måter. En mager trøst i hvert fall!

Sorgreaksjonen kommer nok! Tenker på deg, jeg.

12