Han vil ikke ha barn...

[Loom]

Jeg er 33, han 36. Vi har vært sammen i to år, og har naturligvis snakket om fremtiden hele tiden, og da har den inkludert ekteskap og barn. Tanken om familie har blomstret hos meg gjennom forholdet. Men jeg fikk en "bombe" servert her: han er ikke motivert for barn likevel, det vil kreve noe av han og det orker han ikke... Nå føler jeg at jeg må velge: han u/barn eller kanskje begynne på nytt ett eller annet sted. Dilemmaet er stort!! Jeg mister noe dyrbart uansett!! :cry: Lurer veldig på hva andre hadde gjort...

[Brownie]

Hei på deg

Er i samme situasjon som deg. Har vært sammen med samboeren min i 4 år og jeg gjorde det tidlig klart at jeg ønsker meg barn. For meg er det utenkeligt med et liv uten barn (forutsatt at jeg kan få det da). Vi har gått noen runder og i vår så ble vi enige om at dersom vi til høsten hadde like forskjellige standpunkt på barn som da så skulle vi heller gå hvert til vårt. Det er tross alt et veldig alvorlig og viktig tema.

Enden på visa er at han har hatt hele sommeren til å tenke på og kommet frem til at han gjerne vil ha barn med meg (kanskje til og med to ) og ønsker ikke å miste meg.

Vet at det er et tøft krav, men det er du som kommer til å sitte bitter igjen om en 5-10 år uten barn og da vil du med eller uten vilje bebreide partneren din.

Saken ville selvfølgelig vært anderledes dersom en elle begge partene ikke KAN få barn...

Klem fra

Brownie

[Gjest Meg]

Du bør tenke igjennom, om du klarer å leve videre med ham og fortsatt være lykkelig uten barn, eller vil du alltid bebreide ham for at det mangler noe?

Hvis du velger å bli i forholdet uten barn, må du tilgi ham hans avgjørelse.......klarer du det?

Lykke til, ikke lett det der

[Gjest Tex]

Det er iallefall et tema det bør gåes noen runder på.... Det er ikke bra om du skulle klare å overtale han heller, han vil alltid kunne bruke ditt barnevalg mot deg....

[Gjest Gjesta]

Jeg er i en liknende situasjon som deg, men jeg har visst at han ikke ønsker barn helt siden vi traff hverandre for snart 6 år siden. På den tiden var heller ikke jeg innstilt på noen gang å få barn, så det passet meg perfekt. Nå har imidlertid jeg begynt å tenke på det å få barn med han, men han er like bestemt som han alltid har vært på det området. Det er en vond følelse...

Det er utrolig tøft til tider, og tankene mine kverner ofte rundt dette med barn. Men jeg er innstilt på å respektere hans ønsker - jeg har jo visst om dette fra første dag.

For meg er det viktigste at vi to er sammen. Jeg vet at dette er mannen jeg vil dele livet mitt med - og det er jo akkurat ut av disse følelsene at ønsket om barn har vokst fram. Det er jo med HAN jeg vil stifte familie - men det aller viktigste for meg er jo at han og jeg er sammen.

Jeg har et ønske inni meg om at han kommer til å endre mening, men jeg vet vel at det ikke kommer til å skje.

For meg er det ikke noe alternativ å gå fra han og finne en annen som kan gi meg et barn - men det kan godt hende at det er et alternativ du må tenke igjennom. Det kommer nok an på hvor sterkt ønsket om barn er - og hvor såra du er for at han har endret seg mtp framtidsplanene deres.

Jeg håper inderlig på dine vegne at mannen din ombestemmer seg og at dere får barn sammen! Jeg unner ingen å være i en sånn vanskelig situasjon som du er i nå!

Sender deg en varm klem...selvom det ikke hjelper stort...

Kverula

[Gjest Tex]

Mannen min vil absolutt ikke ha egne barn. Jeg har to fra før, som bor hos oss. Jeg er 29 og har veldig lyst på et barn til. Han sier bastant nei.

Jeg hadde aldri kunnet leve et liv uten å få barn. For meg er det derfor greit at han sier nei. Men det ville være en hyggelig overraskelse dersom han kom og sa at han villa ha barn.

Lurt å tenke grundig over om man virkelig kan tenke seg et liv uten barn....

Hva hvis det verst tenkelige skulle skje: at man av en eller annen grunn skulle miste mannen sin, ved død eller skilsmisse....

Da sitter man der, uten en eneste........

Og har det biologiske toget gått da........

[Gjest Gjesta]

Jeg har tenkt mye på det der som Tex trekker fram - det å bli alene når jeg blir gammel. Samboeren min er mye eldre enn meg, og det er jo derfor sannsynlig at jeg kommer til å være alene lenge...Men så har man jo ingen garanti for at man blir gammel da, eller for hvem som går bort først. Og har man først fått barn, er det heller ingen garanti for at de vil ta seg av en når man blir gammel...

Jeg for min del vil ikke risikere å leve hele livet angrende fordi jeg lot min kjære gå til fordel for å få barn...kanskje kan jeg ikke få barn en gang...

Og dette med å leve et liv uten barn - det er jo faktisk mange som gjør det - og jeg har jo faktisk levd livet fram til nå uten barn...

Men som Tex sier: man bør absolutt tenke grundig igjennom følgene av sitt valg - og av hans valg...

K

[Loom]

Takk for svar og nye perspektiver til tankene mine! Ikke lett å se alt selv, og iallefall ikke når man er innsurra i det hele! Kjente både marg og bein krølla seg når tanken om å velge han u/barn faktisk ikke er noen garanti det heller. For han kan velge meg bort når den biologiske klokka er passert fruktbarhetsalder. En ting er å ha kjærlighetssorg, en annen ting er å bære den byrden i tillegg... Nei, dette må jeg finne ut av alene. En viktig tanke er også at den bare skal være min slik at jeg ikke bebreider han... Gjør jo det allerede :o Jeg har i 3 dager nå brukt 24 timer på tanken, det kommer til å gå flere dager. Jeg spurte han i stad om han syntes det var lurt å flytte ut(noe han ikke synes var lurt), slik at jeg fikk sørget/tenkt i fred, og at han også kunne tenke. For nå sier han at kanskje han bare har en "periode" med slike tanker... Forvirringen blir dermed total!

[Annie]

En forferdelig situasjon det der! Jeg er i den jeg også. Vi har hver vår og jeg ønsker et felles barn han vil absolutt IKKE ha fler. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, og han vil jo ikke at jeg skal flytte.... Life sucks..

[Gjest sexysadie]

Takk for svar og nye perspektiver til tankene mine! Ikke lett å se alt selv' date=' og iallefall ikke når man er innsurra i det hele! Kjente både marg og bein krølla seg når tanken om å velge han u/barn faktisk ikke er noen garanti det heller. For han kan velge meg bort når den biologiske klokka er passert fruktbarhetsalder. En ting er å ha kjærlighetssorg, en annen ting er å bære den byrden i tillegg... Nei, dette må jeg finne ut av alene. En viktig tanke er også at den bare skal være min slik at jeg ikke bebreider han... Gjør jo det allerede :o Jeg har i 3 dager nå brukt 24 timer på tanken, det kommer til å gå flere dager. Jeg spurte han i stad om han syntes det var lurt å flytte ut(noe han ikke synes var lurt), slik at jeg fikk sørget/tenkt i fred, og at han også kunne tenke. For nå sier han at kanskje han bare har en "periode" med slike tanker... Forvirringen blir dermed total![/quote']

Jeg ville ha gått ifra ham/lurt ham

Menn kan bli foreldre når de vil; kvinner kan det ikke.

Om 10 år kan han finne ut av at hab vil ha barn alikevel.

Hvor står du henne da?

[Annie]

Jeg ville ha gått ifra ham/lurt ham

Man LURER ikke et annet menneske til å bli forelder! :evil: Da får man heller ta ansvaret og gå fra hverandre!

Menn kan bli foreldre når de vil; kvinner kan det ikke.

Om 10 år kan han finne ut av at hab vil ha barn alikevel.

Hvor står du henne da?

Det er en HELT annen side av saken. Men da får man heller som sagt ta ansvaret og gå fra hverandre, så kan han velge å være barnløs, mens hun kanskje kan få barn med en annen som VIL!

[Gjest Gjesta]

Loom, jeg ser at du skrev at han var inne på tanken at han bare er inne i en "periode" - og jeg syns du skal gripe tak i det håpet - og la dette bero en stund jeg. Jeg tror uansett ikke at det er bra å bli FOR opphengt i dette - det kan jo bare skremme ham ytterligere.

Jeg håper som sagt at dette tar den vendingen du ønsker, men jeg håper også at du ikke tar forhastede beslutninger...

Lykke til! :D

K

[Gjest Turi]

Nei, dette må jeg finne ut av alene.

Det syns jeg er helt feil, dette må dere finne ut av sammen.

Foreslår at dere tar dere en tur til familierådgiver / terapeut jeg. Så kan dere snakke sammen om hvorfor dere har det som dere har det begge to, og kanskje forstå hverandre bedre. Om en av dere endrer mening underveis, ville jo det løse det meste ikke sant?

Pappa ønsket seg ikke barn (ikke sånn at han ble lurt altså, men han ville gjerne gått gjennom livet uten - trodde han den gang). Det er IKKE anbefalelsesverdig, for barnets skyld, å overtale en mann til noe slikt....

[Loom]

Takker igjen for synsvinkler. Ang. det som Sissan skrev:

Det syns jeg er helt feil, dette må dere finne ut av sammen.

Jeg synes det er et viktig standpunkt jeg må ta alene, jeg da. Vil jeg ha barn eller ikke? Uavhengig av han. Dersom jeg finner ut at jeg kan leve uten engang å forsøke å få barn, vil jo det passe bra i forhold til han. Hvis ikke, så må jo vi leve hver for oss... Han har ikke akkurat tatt sitt standpunkt i samarbeid med meg....

Kverula skriver noe om å gripe tak i håpet når han sier dette kanskje er en periode. Jippi! Jeg er nok såpass på tryne etter mannen at det skal ikke så mye til før jeg sluker tak i et lite håp... Og det er klart, Sissan, da må vi finne ut av tingene mer sammen.

Tragi-komisk dette egentlig; i går spant vi rundt her begge to og spurte hverandre om det ikke fantes en løsning på dette som gjør at vi kan unngå i skille lag. For det er forferdelig at man må skille lag når man er så glad i hverandre. :cry:

Ang. å "lure" han. Kunne ikke falt meg inn!!! :evil:

[VesleBråka]

Jeg har litt vanskelig for å forstå mennesker som er så fast overbevist at de IKKE vil ha barn, at de er villige til å nekte sin partner det samme evt. velge bort sitt livs kjærlighet i prosessen. Jeg kan ikke se at noen kan være så lite fleksible.. jeg spør meg - er en slik person virkelig glad i sin partner? Når han ikke vil møtes på halvveien i en slik ting? Andre snakker om at de kunne dø for sin elskede. Her er det snakk om at man ikke vil rikke en tomme for å oppfylle sin elskedes drøm i livet. Men man må jo respektere deres valg. (her teller ikke folk som allerede har barn, og den ene vil ha en til..)

Jeg tror jeg hadde gjort som Brownie, satt hardt mot hardt. Han er jo temmelig beinhard, og nå er du den eneste som kjenner klemma knipe. Jeg synes du skal gi ham litt knip også, gi ham noen måneder til virkelig å tenke over om hans beslutning om å ikke få barn er sterkere enn hans kjærlighet til deg. Snu på flisa og tving ham til å være den som velger, slik som han tvinger deg til å velge nå..

[Gjest Anonymous]

Jeg har litt vanskelig for å forstå mennesker som er så fast overbevist at de IKKE vil ha barn' date=' at de er villige til å nekte sin partner det samme evt. velge bort sitt livs kjærlighet i prosessen. Jeg kan ikke se at noen kan være så lite fleksible.. jeg spør meg - er en slik person virkelig glad i sin partner? Når han ikke vil møtes på halvveien i en slik ting?[/quote']

Jeg er enig i at det er rart at noen er fast overbevist om at de ikke vil ha barn, men ikke når du sier at man er "lite flexible" elle "møtes på halvveien". Det å få barn innebærer et stort ansvar og om man ikke føler for et slikt ansvar skal man heller ikke sette barn til verden for "å møte noen på halvveien.

[VesleBråka]

Er det helt uhørt å avtale at moren tar det meste av ansvaret/arbeidet med barnet, ettersom hun er den som vil ha barn? Ikke at faren skal overse barnet i oppveksten, men at faren får kun "pleasure" og ingen "business"? Får leke med en ren fin unge, og mor tar seg av bading og mating og bleieskift og nattevåk? Bare lurer.

[Gjest Anonymous]

Er det helt uhørt å avtale at moren tar det meste av ansvaret/arbeidet med barnet' date=' ettersom hun er den som vil ha barn? Ikke at faren skal overse barnet i oppveksten, men at faren får kun "pleasure" og ingen "business"? Får leke med en ren fin unge, og mor tar seg av bading og mating og bleieskift og nattevåk? Bare lurer.[/quote']

Tro meg, de fleste som bor sammen med barnefaren vil IKKE ha det sånn.

[Ursula]

Er det helt uhørt å avtale at moren tar det meste av ansvaret/arbeidet med barnet' date=' ettersom hun er den som vil ha barn? Ikke at faren skal overse barnet i oppveksten, men at faren får kun "pleasure" og ingen "business"? Får leke med en ren fin unge, og mor tar seg av bading og mating og bleieskift og nattevåk? Bare lurer.[/quote']

Tror du virkelig det vil fungere i praksis?

Neppe.

[Loom]

Er det helt uhørt å avtale at moren tar det meste av ansvaret/arbeidet med barnet, ettersom hun er den som vil ha barn?

Fristende tanke for å komme frem til et kompromiss. Han var inne på det, og sa at jeg nok ikke var typen som ville ha det sånn. Og, ja - det stemmer. Kunne ha sagt noe annet, men tror nok ikke det ville fungert i praksis. Selv om jeg nok er helt sikker på at jeg vil stå for det meste av slike ting - det vil ikke gjøre meg noe, men noe må han ta.

Men alt i alt er nok dette et tema som kunne ha diskutert nærmere, vi har ikke kommet helt dit...

Igjen, takk for innspill!!! PS: jeg har nå vist han siden og spørsmålet mitt. Så har dere noe dere vil si til han: go ahead